søndag 21. juni 2015

«Hvis du vil» av Helle Helle

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Oktober 2015

Roar og en navnløs kvinne møtes i skogen. De har jogget seg vill, nå går solen snart ned. Det er høst, så natten vil bli mørk og kald. De tilbringer natten i en gapahuk de kommer over; det er tre tepper der og de ligger tett, så de holder så vidt varmen.  Neste dag tar de seg videre, til tross for at hun har kastet opp utallige ganger (antakelig etter å ha fått i seg urent vann fra en bekk), og han har et stort og smertefullt gnagsår på den ene foten.
Dette er den ytre rammen for romanen. Innenfor denne rammen blir vi kjent med de to, antakelig ved at de deler historien om sine liv med hverandre, eller det er i form av tause tanker og erindringer; tilbakeblikk de hver for seg har på ting de har opplevd.

Jeg leste romanen med interesse, men jeg har noen innvendinger.

Hennes del av historien minner meg mye om romanen «Dette burde skrives i nåtid»; det føles som Helle delvis har forsøkt å skrive om den samme kvinnen en gang til.
Roars tilbakeblikk føles uten betydning, fargeløse og handlingstomme - det aller meste i romanen dreier seg om den navnløse kvinnen, slik sett forstår jeg ikke helt vitsen med rammefortellingen, hvis det ikke er for nettopp å vise hans selvutslettende karakter?

Bakgrunnen for at de to får dette møtet i skogen, virker konstruert, her er det litt for mange uheldige omstendigheter på en gang til at det virker sannsynlig.

Noen ganger synes jeg språket blir litt for finurlig, som s. 15: "... tilstand av oppløftethet". Hvorfor ikke heller skrive: "oppløftet stemning", eller "oppløftet tilstand"?
Det er et par bilder jeg ikke synes fungerer særlig bra: s 87: "... og så kom alt dundrende opp gjennom henne da han lente seg fram og tok henne rundt håndleddet, øyeblikket etter rant tårene bak den varme ryggen hans på kjøkkenbenken."
Og s. 89: "... hun begravde seg i armhulen hans."

Den ytre rammen og fortellingen om de to innenfor rammen, blir for meg to biter som ikke passer helt godt sammen. Totalen virker noe planløst og uforløst, men si meg gjerne imot! Jeg tenker at dette er en roman som gir grunnlag for diskusjoner; vi oppfatter den neppe likt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar