tirsdag 3. mars 2015

«I morgen forsvinner jeg litt til» av Laila Sognnæs Østhagen

Utgitt av Oktober forlag, 2014

Signe bor på aldershjem, men selv mener hun at hun fortsatt bor i Tåsenveien 5, der gresset gror og gror og formelig skriker om å bli klippet. Stadig når Signe vil begi seg av sted for å ta fatt på gressklipping og andre presserende oppgaver, blir hun stoppet av disse hvitkledde som er så opptatt av orden. Bestandig skal det ryddes, og de maser mye og bestemt om når hun skal spise, legge seg, stå opp. De bestemmer når hun skal vaskes og skifte klær, og rett som det er tar de på henne en gul bluse, enda hun hater gult!

Ja, Signe er nok blitt senil. Veldig mye er glemt, men noe husker hun fortsatt. Og noen ting blir hun aldri helt ferdig med, som et vanskelig forhold til mora, som var den eneste forelder Signe hadde, og som døde da Signe var 19 år.

Dette er et varmt og forståelsesfullt portrett av en gammel dame. Vi er i tankene til Signe, så for oss virker alt hun sier og gjør fullkomment logisk. Slik er det ikke for de ansatte på aldershjemmet, men jeg tenker vel at litt smidigere hadde det vel gått an å behandle den gamle damen? Kanskje hadde hun blitt roligere av å bli håndtert annerledes, og kanskje hadde hun fått et verdigere liv?

En meget interessant og tankevekkende roman!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar