søndag 8. februar 2015

«Lyden av asfalt» av Yngve Kveine

Utgitt av Tigerforlaget 2014

Jeg-personen i denne romanen (jeg tror ikke han navngis noe sted?) vokser opp på Oslos østkant. Vi følger ham gjennom oppveksten, får delta i hans opp- og nedturer på skole og privat, letingen etter seg selv og hva som er hans plass i livet.
Jeg ser at andre som omtaler romanen sier den handler om en guttegjeng, men jeg ser ikke så tydelig dette gjengaspektet, for meg blir det mest hovedpersonen det handler om.

Jeg får en følelse av at dette er en fortelling basert på mye selvopplevd, og når jeg leser intervju med Kveine i Groruddalen, bekrefter vel dette at han kan ha holdt seg tett til virkeligheten både når det gjelder persongalleri og de enkelte hendelser.
Det selvopplevde kan i litterær bearbeidelse ofte gi leseren følelse av ekthet og nærhet, men det kan også være en hemsko når det gjelder å få maksimalt ut av en litterær idé.
Om forfatteren klarer å løsrive seg virkeligheten og se på materialet med helt nytt blikk, så kan det gi frihet til å gjøre ulike grep som kan høyne det litterære. Etter min mening kunne denne romanen blitt til en virkelig stor roman om man hadde gjort noen grep ved persongalleri, oppbygning og de enkelte elementer i handlingen.
Hvis forfatteren i tillegg hadde greid å vise mer enn han fortalte og gjenfortalte, ville historien virkelig blitt levende og få satt de helt store følelsene i sving. Slik romanen er presentert er fortelleren (jeg-personen) litt for tilstedeværende etter min smak. Han forteller og forteller, bare nå og da viser han enkelte scener og handlinger. Denne presentasjonsformen føles gammeldags – det var i ”gamle dager” fortelleren var sterkt tilstede i romanen, styrte og kontrollerte handlingen med godt synlig hånd hele veien. Det er ikke slik romaner av i dag pleier å bli presentert.
Men hva vet vel jeg; det umoderne kan være det nye moderne? Kanskje er dette en skrivestil som er på vei tilbake? Tiden vil vise.
Jeg sitter uansett med en følelse av at Kveine ikke har fått maksimalt ut av materialet han har sittet med. Det er som han har et fly han bare kjører rundt på rullebanen med. Det går fort, det er spennende og kiler litt i magen nå og da, men det jeg venter på – at vi skal ta av og komme oss i lufta – det skjer ikke.

Det er også ett moment i historien jeg som bibliotekar stiller spørsmålstegn ved. Det er når hovedpersonen mens han enda er mindreårig går til Deichmanske bibliotek og må betale 50 kroner i administrasjonsgebyr for å få lånekort. Jeg kan ikke helt tro at dette stemmer. Det vanlige i folkebibliotek er at opprettelse av lånekort er gratis, og som mindreårig du ha underskrift fra foresatte. Foresatte må godkjenne at barna får lånekort, fordi det er de som er erstatningspliktige om noe av det som er lånt skulle komme bort eller bli ødelagt. Hvis forfatteren husker at han måtte betale for å få låne på folkebiblioteket, så tipper jeg at bakgrunnen kan være følgende: Hovedpersonen kan ha fått lånekort før, kanskje da han var på organisert besøk med klassen sin, og ha ubetalte purregebyr stående etter noe han leverte for sent for så lenge siden at han har glemt det. Eller biblioteket kan kreve betaling for utstedelse av et nytt kort, dersom han har mistet det gamle. Det er lite sannsynlig at han må a) betale for å få sitt første lånekort eller b) får lånekort uten underskrift fra foresatte.


Det var noen små innvendinger herfra. MEN dette er likevel en god debut og en roman som inneholder mye å kjenne seg igjen i, enten man er Jokke-fan eller ikke. Jeg tror også dette kan være en roman å anbefale til ungdom. Språket er frodig og flyter lett, og selv om tiden er en annen, så er tema for en stor del tidløst og til å kjenne seg igjen i, uansett hvilket årstall man er født. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar