tirsdag 27. januar 2015

«Steinhimmelen» av Karin Brunk Holmqvist

Oversatt av Elisabeth Haukeland
Utgitt av Silke forlag 2015

Forlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

Erna er 34 år og bor med foreldrene på gården der hun vokste opp. Faren Ernst er sur, vrang og ukjærlig. Moren Viola er snill og god, men nokså kuet av ektemannen. I oppveksten ble Erna ertet for sitt eggformede hode og sparsomme hårvekst, noe som ga henne en lav selvfølelse hun fortsatt lever og strever med.
Men så tar livet en ny og uventet vending da Erna og foreldrene drar på auksjon etter overlærer Påhlsson. Erna kjøper en eske med lokalhistoriske bøker; for henne som elsker å lese, er dette litt av en skatt. På auksjonen veksler hun tilfeldigvis noen ord med førtiåringen Börje, som nylig har flyttet til bygda. Börje har kjøpt en eske bøker, han også. Senere tenker Erna på Börje, han virket så hyggelig, men ikke i sine villeste fantasier tør hun tro at Börje kan ha interesse av å snakke med henne flere ganger.
Men så oppdager Erna at det med bokesken følger et gåtefullt, spennende brev…

Holmqvist har tidligere kommet med seks romaner utgitt på norsk. Jeg har lest alle, bortsett fra «Kaffe med musikk» fra 2013.
Jeg synes det er fint at forfatteren i Steinhimmelen velger hovedpersoner som er litt yngre enn ellers. Jeg har for flere av bøkene hennes sagt at nå føltes ideen med de eldre parhestene (enten det var ektepar, brødre, søstre eller venninner) oppbrukt.
Historien i årets roman er varm og søt, men kanskje litt enkel. Når handlingen er såpass forutsigbar og skjør, trenger man et velfungerende språk, god dramaturgi og fargerikt persongalleri for at ikke det hele skal slå sprekker når det bærer i vei. For jeg synes nok at det sprekker litt her og der. Språket er litt slapt og dramaturgien virker noe planløs. Det beste med romanen er persongalleriet. I alle fall føles Erna, Viola og Ernst som troverdige personer, jeg blir interessert i dem og vil vite hvordan det går med dem.
Selv om jeg synes det blir banalt her og der, så synes jeg til syvende og sist at dette var en ganske god leseopplevelse, og modig av forfatteren å gå for en historie som er såpass sart. Det er ikke vanskelig å anbefale boka, for jeg fullt klar over at det finnes velvillige lesere der ute, som ikke skjeler til språk og virkemidler, men som trykker lettleste, underholdende bøker som denne til sitt bryst.

At språket framstår som slapt, kommer først og fremst av de tomme småordene som ligger som rusk i maskineriet gjennom hele romanen. Jeg kan gi noen eksempler for å vise hva jeg mener:
S 10: «… reiste seg og tok på seg strikkegenseren sin.» ”Sin” er unødvendig.
S 11: «… gikk bort til den lille telefonhyllen, der lommeboken hans lå…» ”Hans” er unødvendig.
s 29: «… klarte å tilpasse seg til et miljø…» ”Tilpasse seg et miljø” holder.
S 34: «… valgt ut akkurat henne…» ”Valgt akkurat henne” holder.
S 41: «Der sto den gamle radioen deres…» ”Deres” er unødvendig.
S 118: « … legge stoltheten sin til side.» Det holder med ”… legge stoltheten til side”, for hvem andres stolthet enn sin egen kan han legge til side?
Som tidligere sagt så er ikke de unødvendige småordene direkte feil, noen ganger kan de være på sin plass fordi de gir en bedre rytme i setningen. Men ofte blir ikke rytmen bedre av dem, og da bør de strykes. For meg er slike unødvendige småord et tegn på at språkvask og korrektur ikke har vært så grundig som den burde.

Det finner også eksempler i teksten på at man kunne variert ordvalget noe.
Eks. s 98: «Hun var stor, kraftig og høyrøstet og hadde et velsmurt munnlær. Hun var et skikkelig kvinnfolk med et velstelt hjem, og hun hadde tre veloppdragne sønner som…»
Velsmurt, velstelt og veloppdragne – det går an å variere her.
Og s. 42: «Erna rygget ut av skapet og slepte den store esken ut på gulvet. Så bar hun den ut på kjøkkenet og løftet ut den store…» 4 x ut på to setninger – her kan det varieres.


Til slutt en kommentar vedrørende bruken av ordet ”forløse”, for hvem er det som forløses i en fødsel, er det barnet eller er det moren, eller er det begge?
I Holmqvists roman forløses de begge, for s 5 står det «Moren hadde blitt forløst med tang…» og s 142 sier Erna «Jeg ble forløst med tang.»
Ifølge en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening er det kvinnen som forløses.
Kanskje er dette et uttrykk forfatteren (eller oversetteren) kunne utelatt. Hvis jeg var språkvasker her, tror jeg at jeg ville foreslått å skrive om; få fram det jeg mente, uten å bruke ordet ”forløse”.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar