mandag 5. januar 2015

«Selma & Louise» av Camilla Otterlei

Utgitt av Mangschou 2014

15-årige Hilde gleder seg til sommerferien, for da kommer kusina Selma (16) på besøk. Da kan Hilde bare gi blaffen i klassevenninnene som holder henne utenfor! Men da Selma endelig kommer, er det noe som er annerledes – Selma virker halvsur fordi hun må bo hos Hilde og dem, for egentlig ville hun til Roskilde i sommer! Og hun har fått en kjæreste som er voksen og mye eldre enn henne; hele 29 år er han, og har en datter på to. Så – den Selma Hilde gikk og ventet på, kom egentlig aldri. I stedet kom det ei som er rastløs og bare delvis til stede; hele tiden tekster hun med denne Johnnien sin.
Da Hilde oppdager at faren, som er på jobbseminar på Voss, sannsynligvis står i med ei anna dame, stjeler Selma og Hilde (som bestemmer seg for at hun heter Louise) bilen til Hildes mor for å reise til Voss og forhindre at det skjer mer galt. Selma er bare 16, men er ganske god til å kjøre. De to legger ut på en roadtrip, inspirert av filmen Thelma & Louise. Det går nok ikke fullt så vilt for seg som i filmen, men vilt nok…

Personlig synes jeg denne ungdomsromanen blir noe lettvinn og overflatisk, i den forstand at her skjer det altfor mye på få sider, og forfatteren bruker ikke plass på å få til et fungerende utgangspunkt for en troverdig historie gjennom personskildringer og miljø. Hvem er Hilde og Selma egentlig? Jeg føler ikke at jeg blir godt nok kjent med hovedpersonene, derfor engasjerer jeg meg heller ikke, og blir egentlig passe likeglad med hvordan det går. Jo da, jeg lar meg underholde, men opplever vel at historien ikke blir troverdig når ting stadig vekk bare skjer ut av det blå.
Språket fungerer greit nok. Jeg finner noen små slurvefeil og da/når-feil som en siste korrektur burde fanget opp. Noen klisjeer er det også her, som s 131: ”Tusen tanker farer gjennom hodet mitt.
Troverdig nok for en 15-åring, men likevel.
Andre steder kunne kanskje forfatteren jobbet mer for nettopp å få til en troverdig ung fortellerstemme. Enkelte uttrykk tenker jeg passer dårlig for en 15-åring å bruke, som s 151: ”- Så det er liksom min skyld nå, sier hun og prøver å speile sinnet mitt…” "Speile sinnet" er vel ikke et uttrykk ungdom bruker, eller hva?


Ikke den helt store leseopplevelsen for min del, altså, men kanskje noe for deg? Siden dette er ei bok med mye ytre handling, kan den sikkert fenge lesere som liker bøker der ting skjer i hurtig tempo.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar