torsdag 22. januar 2015

«I sjuende himmel – not!» av Mari Kjetun

Utgitt av Gyldendal 2014

Lind er 12 år og går i sjuende klasse. Blant klassens jenter er det gjenger, men Lind meldte seg ganske enkelt ut av de greiene der. I stedet for å risikere å bli valgt til slutt, føltes det bedre å bestemme selv at hun ikke ville være med i det hele tatt.
Det verste er uansett ikke å være utenfor de gjenggreiene; det verste er at hun ikke har bestevenninna Hilde lenger, etter at Britt har stukket av med henne. DrittBritt…
Lind bestemmer seg for å bli mer feminin og søt, for da kanskje hun har sjanse hos en spesiell gutt. Kanskje er det veien å gå for å bli populær og ha noen å henge sammen med?
Lind finner ut at det ikke er bare enkelt å skifte ham, og ille blir til verre da hun vikler seg inn i et sammensurium av intriger og løgner…

Denne romanen har en litt munter, småfrekk tone. Slik sett kan den minne om Heidi Lindes bøker om Pym Petterson. Tema og stemning kan minne om Nina E. Grøntvedts bøker om Oda. (Og tittelen – med ”not!” slengt på til slutt – får meg til å tenke på Dustedagbøkene av Rachel Russell.)
Kanskje det er noe av årsaken til at min leseopplevelse ikke ble av de største; boka minner meg om flere andre jeg har lest, den oppleves ikke som original, og den oppleves ikke som spesielt godt gjennomført, sammenlignet med andre bøker den minner om.

Jeg synes også at persongalleriet i boka er i største laget. Fortellingen kunne greid å gå litt dypere om den hadde gått mindre bredt ut. Noen av personene og deres tema kunne vært slått sammen, for eksempel Britt og Charlotte (selv om Charlotte egentlig er grei), og Janne og Leo. De to guttene fremstår som litt like, og de kjemper på en måte om oppmerksomheten til leseren.
Den muntre tonen i boka, som jeg kanskje synes bikker over mot småfrekk nå og da, gjør at jeg ikke helt får sansen for Lind. Og når forfatteren til slutt får fram at Lind egentlig følte seg ensom og utstøtt, at det var grunnen til all merkelig oppførsel, intrigemakeri og lyving, så må jeg innrømme at akkurat det var ikke helt min følelse av hvordan Lind hadde det gjennom boka. Men så tenker jeg – som en innvending til det jeg først tenkte – at det er jo ganske troverdig likevel, akkurat det. For er det ikke slik at mange unge kjenner seg ensomme og ikke kjenner seg selv helt enda, og ikke ser tydelig at de faktisk har en plass, de har venner?

Uansett er det forskjell på smak og behag. Jenter i rette alderen kan jo synes at dette er en toppers bok! Ja, for jeg tror boka vil interessere jenter først og fremst, i alderen fra ca 9-10 år.
Boka er lang til å være barnebok, hele 294 s. Og persongalleriet er som sagt ganske stort, så dette er nok boka du anbefaler til trente lesere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar