mandag 24. november 2014

«Ingeniør Andrées luftferd» av Per Olof Sundman

Oversatt av Jo Ørjasæter
Utgitt av Gyldendal 2007, tidligere utgitt på norsk i 1968

11. juli 1897 la Salomon August Andrée ut på ekspedisjon med luftballongen Örnen. Den tok av fra Svalbard da vinden fra sør virket tilfredsstillende, og meningen var å fly over Nordpolen. Med på reisen var Nils Strindberg og Knut Frænkel.

I denne romanen lar forfatteren Knut Frænkel fortelle sin historie om forberedelsene til ferden, og hvordan ekspedisjonen forløp. Idet de tok av fra Svalbard gikk det litt skeis; de mistet 2/3 av slepelinene på ballongen, og resultatet var at de satt i en ballong de ikke kunne styre. Den fuktige luften frøs dessuten til is på ballongen, som ble stadig tyngre. Sammen med lekkasjene av hydrogengass fra ballongen, sank den til slutt og de nødlandet på isen. De hadde med to sleder og en båt, samt rikelig med proviant, våpen og ammunisjon. Så mye oppakning at de ikke kunne ta med alt på farkostene de måtte slepe etter seg over en isoverflate som var vanskelig å ta seg fram på, grunnet is som var i bevegelse og som pakket seg sammen. At isen var i bevegelse gjorde det også vanskelig å beregne hvilken retning de skulle gå. De greide ikke å komme seg til Franz Josefs land, som de opprinnelig hadde planlagt, men gikk i land på første fastland de møtte, som var Kvitøya.

De tre mennene omkom der, og ble først funnet over 30 år senere. Ingen vet hva de døde av. Sundman presenterer en teori her i denne romanen, men det er fri diktning; ingen kan bekrefte eller avsanne at det var slik det foregikk. Sundman lar Frænkel fortelle; den ene av de tre man ikke fant noen dagbøker etter.


Polarlitteratur interesserer meg, og denne ferden ønsker jeg å lese enda mer om etter denne romanen.

torsdag 20. november 2014

«Barna som forsvant : statsminister Fahr & sønn» av Lars Joachim Grimstad

Utgitt av Aschehoug 2012

Finns far er egentlig taxisjåfør, men nå er han blitt valgt til ny statsminister i Norge. Finns familie flytter inn i statsministerboligen, og Finn begynner på Uranienborg skole, sammen med sin nye bror Kim-il-Im, eller Kimmelim som han kalles – en gave til Norges statsminister fra diktatoren i Nord-Boresia (han har så mange sønner, og statsminister Fahr, stakkar, har bare to). Finn og Kimmelim blir gode venner, og sammen med Sunniva fra klassen, blir de et fint trekløver. Alt er fryd og gammen, helt til klassekamerater av dem begynner å forsvinne om nettene. Det virker ikke som om politiet tar forsvinningene helt på alvor, så Finn, Sunniva og Kimmelim går i gang med å løse saken.

Dette er spennende og morsom lesning for gutter og jenter i alderen 8-9 år og oppover. Liker du Jo Nesbøs bøker om Doktor Proktor, tror jeg du vil like denne også. I likhet med Doktor Proktor-bøkene er denne ganske tykk (307 s) og ordrik, og her er også et trekløver som gir seg i kast med å løse saker og kommer i kontakt med skikkelig fæle skurker. Blandingen av humor og spenning er veldig bra.


Kanskje ei bok å lese høyt for barna? Mye å le av i boka for voksne også!
Fortsettelse følger i boka «Solkongen» fra 2014.

mandag 17. november 2014

«Ekspedisjonen : min kjærlighetshistorie» av Bea Uusma

Oversatt av Mette-Cathrine Jahr

Utgitt av Cappelen Damm 2014

11. juli 1897 tok ingeniør Salomon August Andrée av gårde med hydrogenballongen Ørnen. På ekspedisjonen hadde han med to andre ingeniører: Knut Frænkel og Nils Strindberg. Planen var å fly over Nordpolen og slik få kartlagt hvordan landskapet så ut, samtidig som de ville bli de første til å komme så langt nord.
Planen feilet, de måtte nødlande på isen for så å ta seg til fots tilbake til fastlandet. Helt til de gikk i land på Kvitøya, noterte de flittig i sine dagbøker. Men her opphørte notatene.

33 år senere ble ekspedisjonsmedlemmene funnet på Kvitøya, og spekulasjonene har siden gått om hva de døde av. De var godt utstyrt med mat og klær, våpen og ammunisjon, de burde ha greid å overleve betydelig lenger? Strindberg ble funnet gravlagt i en provisorisk grav, så det ser ut til at han døde først. De to andre ble funnet i nærheten av teltet. Døde de samtidig? Av hva?

Bea Uusma kom tilfeldig over boka «Med Örnen mot polen : Andrées polarexpedition 1897» på en fest, og har siden vært oppslukt av historien. I sin bok kartlegger hun alle spor, hendelser og kjensgjerninger og håper at summen av det hele kan si noe om hvordan og hvorfor de tre mennene døde.

Jeg har selv stor interesse av å lese polarlitteratur, og dette engasjerte meg sterkt. Dette var mer spennende enn en kriminalroman!

Når det gjelder oversettelsen, så stusser jeg på at Strindbergs brev til forloveden Anna er gjengitt i noe man kan kalle gammeldags norsk. Det må jo være gjort slik for å gi et inntrykk av hvordan han ville ha uttrykt seg på den tiden om han hadde vært norsk, men dette blir litt rart, synes jeg. 

Uusmas bok gjorde meg nysgjerrig, og inspirerte til videre lesing om Andrée og hans ekspedisjon.

torsdag 13. november 2014

«Søt jente 13» av Liz Coley

Oversatt av Solveig Moen Rusten
Utgitt av Pantagruel 2014

Angie var 13 år da hun forsvant sporløst fra en telttur med klassen. Tre år senere dukker hun opp hjemme hos foreldrene sine som om ingenting har skjedd. Hun husker ikke noe som helst av hva som har hendt mens hun var borte – for henne kjennes det som om tre år er borte fra livet hennes.
Det viser seg at Angie har gjennomgått vonde og traumatiske ting. For å holde ut har personligheten hennes spaltet seg i flere. Når Angie får hjelp til å kartlegge de multiple personlighetene og høre hva de har å fortelle, finner hun ut hva hun har vært med på de tre årene hun var borte.

Begynnelsen på denne ungdomsromanen var spennende, men for min del blir det for mye usannsynligheter utover i historien, og det blir altfor mye av det vonde, presentert på en kjølig, nesten uengasjert måte. Jeg får rett og slett ikke til å bry meg om Angie eller historien.


Jeg synes heller ikke gjennomføringen er spesielt bra, hverken når det gjelder oppbyggingen av historien, persongalleriet eller språket. Oversetteren har muligens gjort sitt beste for å ligge tett til originalen, men jeg finner flere eksempler på uttrykk som ikke fungerer særlig godt.
Som ”svartvippede øynene” og ”italienske håret” s 88,
”Hun la de cola-fylte hendene sine på Angies skuldre” s 93,
”Hun kastet seg med ansiktet først ned i puten…” s 155,
”.. en skokk med flere personligheter” s 180,
”Angies øyenbryn hevet seg til hårfestet” s 208,
”Dr Grants øyne stakk frem over toppen av operasjonsmasken” s 210


torsdag 6. november 2014

«Jenta som sluttet å snakke : krim» av Trude Teige

Utgitt av Aschehoug 2014

Vi møter igjen Kajsa Coren, journalisten som er hovedperson også i Teiges øvrige kriminalromaner: Noen vet, En hjelpende hånd og Svik. Nå bor hun i Losvika, stedet hun kommer fra, sammen med Karsten, deres felles lille sønn Jonas, og Kajsas to barn fra første ekteskap.
En kvinne blir funnet drept i eget hjem. Hun er pyntet i svart kjole, sittende ved vinduet der hun tilbrakte mye tid mens hun levde, hun hadde stor interesse av å observere hva naboer og forbipasserende holdt på med. Kvinnen er datter av en predikant som ble funnet drept i samme hus ett år tidligere. Det lukter naturlig nok av at det kan være sammenheng mellom drapene, og Kajsa begynner med sin gravende journalistikk å gjøre seg kjent med drapsofferet og hennes historie…

Av Teiges kriminalromaner har jeg likt Noen vet og Svik. En hjelpende hånd og årets roman er jeg dessverre ikke like begeistret for. Plottet virker søkt denne gangen, det hjelper ikke for meg at hun får belyst viktige tema gjennom romankarakterenes ublide skjebne.

Jeg finner det også vanskelig å ta historien helt seriøst, på samme måte som jeg sliter med troverdigheten rundt alle mordene som ”pleier” å finne sted i Midsomer og Fjällbacka. Hvordan er det mulig at det foregår så mange mistenkelige dødsfall og drap på små idylliske steder? Uten at stedet avfolkes eller slutter å være den idylliske lille pletten?
Det skader også troverdigheten at personer, for eksempel leger og lærere som journalisten Kajsa snakker med, ikke bryr seg en døyt om taushetsplikten, bare babler i vei.

Språket kunne også vært bedre, her tror jeg det har gått vel fort i siste korrekturen. Blant annet er ”idet” brukt feil flere ganger; s 22: ”Idet samme svingte en stor…”, s 71 ”Idet samme kom en skikkelse til syne…”, s 253 ”Idet samme hørte de at…” og s 264 ”Idet samme hørte hun…”
”Idet” betyr ”i samme øyeblikk som”, så det blir feil/smør på flesk å skrive det slik. Enten må man skrive ”I det samme som…” (et mellomrom utgjør forskjellen) eller skrive om til for eksempel s 22 ”Idet de kom på framsiden av huset svingte en stor…”
Jeg synes også man kunne strammet inn ved å kutte en del unødvendige småord. For eksempel en hang til å bruke to preposisjoner etter hverandre, som s 102: ”Hun tok av inn på et sauetråkk” eller s 171: ”Tones rom vender ut mot Sissels hus”. Jeg ville foreslått disse forenklet til ”Hun tok av på et sauetråkk” og ”Tones rom vender mot Sissels hus.”
Jeg finner også noen uttrykk som blir litt upresise, som s 125: ”Eggesbø renset bihulene før han svarte…” (jeg tror mange kunne tenke seg å høre mer om metoden hans vedrørende opprenskning i bihuler), s 14: ”… barn ble kjørt mer enn før.” En velvillig leser skjønner selvfølgelig hva forfatteren har ment, men likevel.


Kajsa og Karsten har vært interessante bekjentskap, og jeg ser jo for meg at det kan være materiale til mange flere romaner om dem, kanskje helst hvis de flytter tilbake til Oslo. Men kanskje blir det litt tvangsmessig at man på død og liv (unnskyld uttrykket) alltid skal utvikle serier av alt?
Jeg vet i alle fall at Teige kan skrive bedre enn hva man får inntrykk av etter å ha lest årets roman.