mandag 22. september 2014

«Latteren og døden» av Pieter Webeling

Oversatt av Hedda Vormeland
Utgitt av Bazar forlag, 2014

Februar 1944. Komikeren og jøden Ernst Hofman blir arrestert og sendt til Auschwitz. På fangetransporten møter han en vakker kvinne, Helena, som gjør uutslettelig inntrykk. På grunn av henne har han et enda inderligere ønske om å overleve.
Som komiker kan han få en annen og mer privilegert stilling i leiren, der han kan slippe unna det harde og ødeleggende kroppsarbeidet. Han må bare samtykke til å underholde SS-offiserene. Først vegrer han seg, får prøve seg i en jobb ved gasskamrene, han forsøker å holde humøret oppe hos de som skal avlives (der noen av dem har skjønt hva som skal skje), og ellers bistår han med oppryddingen etter at gassen har gjort sitt. Men denne oppgaven faller ham svært tungt for brystet. Derfor går han etter hvert med på å underholde offiseren, ikke minst fordi den offiseren som har skaffet ham jobb som komiker, også lover å ta godt vare på Helena, kvinnen Ernst drømmer om å gifte seg med.

Dette var engasjerende, men rystende lesning. Jeg tror ikke jeg har vært så opprørt og ille til mote siden jeg for mange år siden leste «Det angår også deg» av Herman Sachnowitz. Sachnowitz’ bok er en fortelling fra virkeligheten, mens Webeling har skrevet fiksjon. Her har han, etter det jeg vil tro er grundig research, levd seg inn i en manns opplevelser fra en uhyggelig utryddelsesleir. Det var så jeg følte jeg var inne i leiren sammen med Ernst, og jeg følte skrekk og avsky mens jeg leste. Tilfeldigheter avgjorde hvem som skulle få leve og hvem som måtte dø. Ondskap var satt i et grufullt system, der mennesker ved blindt å følge ordre ble til et djevelsk og effektivt drapsmaskineri.

Romanen er fæl og fin på samme tid. En nødvendig roman for at vi aldri skal glemme; det må være mulig å lære av andres feil, og for å minne oss på at vi aldri må gi opp å forsøke å gjøre verden til et bedre sted.

torsdag 18. september 2014

«Jeg har et teppe i tusen farger» av Anne B. Ragde


Utgitt av Oktober 2014
Anne forteller om sin mors siste dager, men ikke bare. Her gis tilbakeblikk på episoder Anne minnes fra egen barndom og ungdom, og da hun som ung voksen skulle gifte seg og helt uten videre bare forventet at mor skulle ordne alt med bryllupet.Boka er et kjærlig tegnet portrett av en fargerik og energisk mor, også noe etterpåklokt og med opparbeidet avstand til ting som kunne vært annerledes og kanskje bedre, om både den ene og den andre hadde vært og opptrådt på en annen måte.

Spesielt rørende synes jeg det var å lese om morens sterke kjærlighet til og behov for litteratur!

Jeg må innrømme at jeg ble litt opphengt i at forlaget presenterer boka som en roman. Uten å kjenne Anne B. Ragdes liv og levnet til punkt og prikke, så kan jeg ikke skjønne annet enn at det er seg selv og sin mor hun skriver om. (I tillegg til søsteren, faren og flere i familien.) Så spørsmålet mitt er: Hvorfor presenteres dette som en roman? Dette er da ikke fiksjon, er det vel? 


Men samme det: Jeg synes boka var fin og følsom, lett å lese. Man nikker gjenkjennende til mange av "problemstillingene". Etter mitt syn har boka et svakere midtparti, der Ragde forteller om blant annet den gangen hun fikk hamster av onkelen, den gangen faren plutselig forlot dem fra den ene dagen til den andre, og om da hun som ung giftet seg og moren tok seg av alt økonomisk og praktisk. Her settes fokus på Anne selv, hennes minner. Da Ragde senere i boka er tilbake ved morens siste dager, skjønte jeg at det jeg hadde savnet i midtpartiet, var moren hennes. Det kjennes som det er hennes sterke personlighet og «freske fraspark» som bærer denne boka. Uten henne blir det fargeløst og hverdagslig.

Kanskje er denne boka mest av alt en viktig bearbeidelse av savn og sorg, et farvel til en epoke av Annes liv som ugjenkallelig er forbi.

mandag 15. september 2014

«Fugletribunalet» av Agnes Ravatn

Gjeven ut av Samlaget 2013

Romanen startar med at Allis kjem til Sigurd Bagge, ein mann i 40-åra. Ho skal hjå han få kost, losji og noko løn mot å hjelpe han i hus og hage.
Allis er programleiaren som nærast flykta frå livet sitt etter å ha gjort noko så dumt at det gjorde henne til tema i skandaleoppslag i media.
Og kven er Bagge? Allis er nyfiken på han som pratar minimalt og som ynskjer at dei skal leva strengt skilde liv, sjølv om dei bur i same hus. Bagge er gift, men kona er bortreist. Kvar er denne kona? Og kva held ho på med, som kan vera så lenge borte? Medan Allis sakte kjem nærare innpå Bagge og soga hans, vert me som les sakte kjend med henne óg.


Dette tykte eg var ein spanande og interessant roman. Det er særleg stemninga eg likar – her er ein fascinerande blanding av feelgood og uhygge, tykkjer eg. Medan Allis småputlar så koseleg i kjøkenet og hagen, har ho kjensla av at eit eller anna ikkje er som det skal, og denne nervøse uroa smittar over på meg som les. Samstundes som eg vert verkeleg nyfiken på kva som ligg der og ulmar...

torsdag 11. september 2014

«Rotteburger» av David Walliams

Illustrert av Tony Ross
Oversatt av Sverre Knudsen

Utgitt av Aschehoug 2014

Sol har det ikke så bra. Hun har ei fæl stemor, så lat at hun ber om hjelp til og med til å pille seg i nesa, far er mye borte (først fordi han brenner for jobben på iskremfabrikken, deretter fordi han blir så deppa da han mister jobben, at han stort sett sitter på puben og drikker). Sol blir plaget av bølla Tina Trått og har ikke veldig mange venner. Hun har vel egentlig bare ett lyspunkt i livet, nemlig hamsteren Sirupssnipp. Men da hamsteren dør, ser det virkelig mørkt ut…
Heldigvis dukker det opp et nytt dyr som Sol kan ha til venn, nemlig ei lita babyrotte. Men den fæle stemora er fremdeles dyrehater, så Sol må gjemme rotta godt. Og hva er det egentlig med den skumle fyren Birger som selger hamburgere utenfor skolen hver dag, hvorfor dukker han plutselig opp hjemme hos Sol og påstår han kjenner lukten av rotte? Vel, du vet tittelen på boka, så du har kanskje en anelse om hva Birger er ute etter? Sol får i alle fall nok å gjøre med å beskytte seg og rotta fra både stemora og Birger…

Forfatteren David Walliams er ellers kjent som komiker i TV-serien Little Britain. Rotteburger er den tredje av bøkene hans som er oversatt til norsk. Liker du Rotteburger (boka, altså…) bør du sjekke ut Gangsterbestemor og Den rikeste gutten i verden også.

Dette er ganske bestialsk og rå humor for junior, og det er ikke bare Tony Ross’ illustrasjoner som gjør at jeg får assosiasjoner til Roald Dahl. Her er de onde VELDIG onde og stygge, og heltene er kanskje små, men ekstremt modige og med hellet på sin side, så det ender godt til slutt.

Litt pussig at forlaget i vaskeseddelen har skrevet: «Stemoren er så lat at Sol må hjelpe henne med å pille seg på nesen.» Mens det s 17 står: «Hun var så lat at hun ville at Sol skulle pille henne i nesa…» (Sitatene viser også manglende konsistens i forhold til -a og -en-endinger.)
Ble man ikke helt enig med seg selv i hvilken kvalmeskala man skulle legge seg på?

Noen uttrykk virker litt vanskelige i ei barnebok, for eksempel s 92: ”legitime gjøremål”, s 100: ”autoritære tonen" og 269 ”ikke ubetydelig vekt”.
Jeg finner ellers noen småfeil (eks s 266, her er både ”sparka” og ”sparket” brukt i samme setning) og synes språket kunne flytt enda bedre om man luket vekk unødvendige småord og sjekket setningsoppbygningen, med tanke på: lyder dette som godt norsk, eller lyder det som oversatt engelsk?

Men alt i alt er dette ei bok å anbefale for unger fra 8-9 år, så sant de tåler litt røff humor.

mandag 8. september 2014

«Løp : en roman om hvordan joggebølgen tok en mann» av Øystein Lie

Utgitt av Kvalshaug forlag 2014

Vemund har et mål: Å komme under 40 minutter på 10 km. I jakten på å forbedre tiden lar han lite være uprøvd. Han investerer i alskens dyrt utstyr og bruker masse tid på trening; jobb og familie kommer i annen rekke. Så gjenstår det bare å se om Vemund når målet og om det han oppnår er verdt innsatsen…

Da jeg valgte å lese denne romanen, var det mest fordi den handler om løping. Jeg trener av og til selv, og regnet med at jeg kunne kjenne meg litt igjen i problemstillingene. Det gjorde jeg jo også. Diskusjonene om hvilke sko som er best, eller skal man ha sko i det hele tatt, hva slags intervalltrening som gir best effekt – alt dette har man hørt før.

Slik boka blir presentert, med undertittelen ”en roman om hvordan joggebølgen tok en mann”, tror jeg ingen blir overrasket over hva boka handler om og hvordan det kommer til å gå med hovedpersonen. Boka er slik sett lite spennende, den fortelles rett fram og med nokså flat spenningskurve. Jeg tror den vil interessere folk som løper selv – med mindre stoffet er altfor kjent fra før – og muligens de som ikke liker å trene, for her kan de jo se hvor galt det kan gå, så får de kanskje ”bevis” for at det er riktig å ta avstand fra fysiske utskeielser…

Boka inneholder en del småfeil, kall det gjerne trykkfeil, som
s 15 ”… kan jeg vil bli skadet”,
s 49 ”sitrusfagrede”,
s 51 ”… husene, tærne og bygningene…”

Av og til stusser jeg over noen ordvalg, som for eksempel s 58, der Vemund henter en kopp fra ”fellesskapet” der han jobber. Eller s 175: ”uvante høyder”, eller s 223, der byen er ”bedekt med snø”. Er det tilsiktet, eller er det en glipp?
Alt i alt vil jeg nok si at den siste korrekturen kunne vært gjort noe grundigere.

«Løp» er forfatterens debut.

tirsdag 2. september 2014

«Tryllemannen» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2014

Otto holder seg mye for seg selv. Av og til panter han flasker og får penger nok til litt godteri, eller han rapper litt penger fra mor eller mors venninner om mulig. Da hender det noen gutter kommer og vil smake godteri og de kan prate litt, men guttene har egentlig fått beskjed hjemmefra om å holde seg unna Otto.
Mora formaner stadig om at Otto ikke skal finne på noe tull, men ellers bryr hun seg ikke mye. Ganske ofte går Otto omkring i skogen. Det er der han treffer Tryllemannen. Han har sjokolade og han kan trylle, av og til kjærtegner han Otto, stryker ham på nakken eller magen, men sier: "Jeg skulle ikke ha rørt deg, ikke gjort deg noe. Ikke om du var naken engang."

Denne romanen er fæl og fin på samme tid. For meg som voksen er det nervepirrende lesning. Det aner meg at seksuelle overgrep vil finne sted, og det gjør det da også, selv om ikke de aller verste skjer med Otto. Otto blir derimot den som oppdager hva Tryllemannen gjør av helt uakseptable ting mot en av de andre guttene, og som angir Tryllemannen, slik at han blir tatt.
Kanskje tenker forfatteren at Otto har fått nok som det er, slik at han skåner ham for de verste seksuelle overgrepene? Men Ottos historie viser hvordan barn som ikke har det greit, lett kan bli offer for overgripere, sultne som de er på kontakt med andre, og det å bli sett og satt pris på.

Jeg blir fascinert av hvordan Ingvaldsen har greid å skape bilder og stemninger ved ikke å si mer enn han må. Han viser med enkle, men tydelige streker hvordan Otto har det hjemme og på fritiden mens han er overlatt til seg selv, uten å forklare eller tolke. Dette er rett og slett godt litterært håndverk, tenker jeg.
Men: Akkurat dette som gjør boka spennende og ekstra leseverdig for meg som voksen leser, er jeg usikker på hvordan vil fungere når det er barna som leser. De vil antakelig synes synd på Otto som av og til må gå sulten, som må vaske klær selv uten å ha peiling på hvordan det gjøres, som stadig må flytte og som ikke har noen å leke med. Men vil de forstå at Otto er utsatt for omsorgssvikt og at det ikke burde vært sånn?
Og hva forstår de av møtene mellom Otto og Tryllemannen? Skjønner de at Otto heller burde løpt sin vei, holdt seg langt unna Tryllemannen og heller sagt fra til en voksen om han som bor i skogen, oppfører seg litt merkelig og gir godteri til ungene? Eller vil de tenke at Otto var heldig som i alle fall hadde Tryllemannen å være sammen med, synd bare at noen ting han gjorde var litt ekkelt og merkelig? Vil de skjønne alt som ligger under overflaten av de ytre handlingene? Vil de skjønne at kanskje kjenner de selv noen gutter eller jenter, som har det tilsvarende vanskelig og som trenger hjelp?

Jeg tror dette er en roman man helst bør lese sammen med barna. For dette er en barnebok, beregnet for unger fra 9 år og oppover. Som utgangspunkt for en samtale om overgrep mot barn, kan den fungere bra.

Vanskelig og tungt tema. Og vanskelig å anbefale denne direkte til barna, tenker jeg, men til voksne? Absolutt!

«Agnes i senga» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2012

Kjæreste og samboer William har gjort det slutt med Agnes. En selvmedlidende Agnes får låne en leilighet faren eier og egentlig leier ut til Åsa Wallander, men mens Åsa er i praksis nordpå noen uker, kan Agnes bo der.
Agnes gir Åsas seng en sentral plass i stua, og der legger hun seg til for å sørge. Hun sløver seg ned med piller og dårlig TV og synes skrekkelig synd på seg selv. Men av og til må hun ut av leiligheten og noen mennesker treffer hun, enkelte av disse møtene viser seg å gi henne litt annet å tenke på enn sin egen sørgelige situasjon. Og gjennom tilbakeblikk på ting hun har opplevd sammen med William, begynner det å ane kanskje henne like gjerne som oss at hun har det best uten ham, og heller bør finne en annen hun kan bli glad i...

Jeg synes boka var lettlest og underholdende. Herved anbefalt!