tirsdag 29. juli 2014

«De håpefulle» av Nicolai Houm

Utgitt av Tiden 2013

Vi møter søsknene Thea, Joachim og Christoffer som vokser opp på beste vestkant. Hun blir ballettdanser, Joachim forfatter og Christoffer prest. Vi følger dem fra barndommen av og blir også godt kjent med foreldrene Arne og Elise. Gjennom disse menneskenes historier får vi høre om kjærlighet og svik, får se deres strev for å nå sine ambisjoners mål.

Denne romanen er bredt anlagt og omfangsrik også rent fysisk (669 s). Det er mye som fanger interessen her, men når boka er såpass stor, kan man vel nesten ikke unngå nivåforskjeller/ujevnheter. Persongalleriet er stort, tidshoppene og perspektivskiftene gjør lesingen noe krevende, og etterpå sitter jeg med et inntrykk av at ideen kanskje fløt litt for mye ut, kanskje på grunn av at forfatteren gikk litt vel bredt ut.


Det er mye fortellerglede her, historien er presentert med stø og sikker fortellerstemme, og språket flyter godt. Liker du bøker som gir litt å tygge på, kan du trygt velge denne.

«Jeg & Kaminski» av Daniel Kehlmann

Oversatt av Sverre Dahl
Utgitt av Gyldendal 2014

Vi blir introdusert for journalisten Sebastian Zöllner idet han er ute og reiser, på vei for å intervjue den kjente kunstneren Manuel Kaminski; Zöllner har nemlig fått i oppdrag å skrive hans biografi. (Hvor kjent Kaminski egentlig er, sås det nok noe tvil om videre utover i romanen. Muligens er han blitt glemt, eller var han bare ikke spesielt god likevel?) Kunstneren er blind, gammel og kanskje døende, tenker Zöllner. Om kunstnerens dødsfall skulle sammenfalle med utgivelsen av biografien, ville det være gunstig med tanke på salget, så dette er et prosjekt som må taimes…
Da Zöllner kommer til kunstnerens hjem forventer han å bli møtt med den ærbødighet og respekt han synes han fortjener, og kanskje bli invitert til å bo der mens han arbeider med biografien. Men det skjer ikke. Kunstnerens datter virker overbeskyttende overfor sin gamle far og følgelige lite hjelpsom, mens kunstneren selv oppfører seg eksentrisk og ustadig, heller ikke han spesielt villig til å stå til tjeneste for at Zöllner skal komme noen vei med prosjektet sitt. Zöllner finner ut at han virkelig må være snedig om han skal få kunstneren til å snakke om de viktige tingene, kanskje til og med opptre noe uetisk…

Tonen i romanen får på humoristisk vis fram hvor selvsentrert journalisten er; noe som også kommer til uttrykk allerede i tittelen, siden det er JEG og Kaminski, ikke Kaminski og jeg. Selv om journalisten ser opp til kunstneren (eller later som?) setter han seg selv og sin karriere høyere.
Den selvsikre tonen til tross: Det kommer tidlig fram hvor liten grunn Zöllner har til å være fornøyd med seg selv og livet sitt. Forfatteren gjør ikke bare narr av pompøse og selvgode journalister; også den nærmest tilbedende beundringen kunst og kunstnere kan bli gjenstand for blir latterliggjort.

Jeg ble overrasket over hvor morsom og lettlest denne romanen var. Anbefales!

fredag 25. juli 2014

«Hvem er du, Alaska?» av John Green

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Gyldendal, 2013

Miles begynner på Culver Creek pensjonatskole. Romkameraten viser seg å være en fin fyr som gjerne tar hånd om en nykommer og introduserer ham for skolemiljøet og vennegjengen sin. I denne gjengen hører også Alaska til, en vilter og vakker jente som Miles raskt forelsker seg i. Selv om Alaska har kjæreste, er hun ikke fremmed for å oppmuntre Miles, så hvem vet…

Denne ungdomsromanen er John Greens debutroman. Kapitteloverskriftene som teller ned mot en spesiell dag, og siden forteller hvor lang tid det er gått siden det fatale skjedde, skaper en viss spenning rundt hva det er som skal komme til å skje – man får følelsen av at det ikke er noe hyggelig. Men så bidrar denne opp- og nedtellingen til at lufta går litt ut av ballongen mot slutten av boka.
Ikke les videre her nå, om du ikke har lest boka og vil bevare spenningen. Den følelsen man får av at det skal skje noe fælt, holder nemlig stikk.

En roman om det å være ung og søkende, som også tar opp temaene forelskelse, død og sorg.


tirsdag 15. juli 2014

«Kardemommeloven : en kjærlighetsroman» av Ellen Mette Finsveen

Utgitt av Vigmostad & Bjørke 2014

Malins og Anders’ veier krysses igjen etter mange år. De var en gang kjærester, men da hun reiste til utlandet for ett år og han rotet med ei anna jente imens, ble det slutt.
Når de møtes igjen, er hun samboer med Kristian, en bunnsolid (men kanskje litt vel traust?) mann som står klar for å etablere familie med Malin når hun vil, mens Anders er den kjekke single legen som lever livet og utnytter til fulle det draget han har på damene.
Tittelen på romanen skriver seg fra Anders’ holdning til livet og damene: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Romanen er forfatterens debut, og det er en fin debut. Dette er lettlest og underholdende. Tonen er lett og humoristisk, bare av og til bikker det på en uheldig måte over mot flåsete, som helt på slutten, eksempel s. 338: «Byen tynnes ut og blir til barskog, og halvparten av bilene inneholder zombier på vei til Lillestrøm.» og s 340 der noen håndbagasjetraller er ”griseparkert mellom to bord.” Slike uttrykk er med på å ødelegge for det øyeblikket av høytidelighet og sterke følelser som det ellers bygges opp mot.

Jeg oppdaget noen grammatikalske feil her og der, som da/når-feil, og språket kunne vært mer variert. (Her kunne forlaget gjort en bedre jobb.) For eksempel s 51-52, der ordet ”bra” brukes 3 ganger tett på hverandre:

«Forresten, Tommy, du har ikke sagt noe om hvordan det var i Statene. Var det bra?» sier Georg idet vi kommer inn på kjøkkenet.
«Statene, det må jo være bra. Hva likte du best?» spør Kristian.
«Vi hadde det veldig bra, …»

Jeg synes kanskje persongalleriet er litt stort og uoversiktlig – det var ikke alle vennene til Anders og Malin jeg greide å skille helt – men dette er bare små innvendinger. Jeg synes dette er en god debut og kan godt tenke meg å lese mer av samme forfatter.

Liker du feelgood/chick-lit og kjærlighetsromaner, er dette boka for deg.

«Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til» av Liv Marit Weberg

Utgitt av Aschehoug 2014

Denne ungdomsromanen handler om ei jente som flytter på hybel fordi hun skal begynne å studere. Ja, det er visst en plan der i utgangspunktet, men så blir det ikke noe av det der med studier. Jenta får en kjæreste, men det holder ikke så lenge, for han ser sånn på henne og vil vite ting om henne for å bli bedre kjent, og hun føler at hun ikke kan gi ham det han forventer. Etter ti måneder som stort sett fylles med lediggangens ingenting, er det slutt på utbetalingene fra Lånekassa, og jenta ser seg nødt til å finne en jobb...

Stemmen i denne romanen fremstår som litt tafatt og ubehjelpelig, og slik handlingen utvikler seg, virker heller ikke den spesielt planlagt eller villet. Man kan si dette kler hovedpersonen og historien. Romanen er humoristisk, men med alvorlige undertoner. Det er ikke lett å være ung, kanskje særlig ikke i dag, da de unges forventning til seg selv og egne liv er skrudd veldig høyt opp. Hva med ungdom som ikke vil noe spesielt, som bare lar livet skje; har de en plass, har de en mulighet?

«Leserne i Broken Wheel anbefaler» av Katarina Bivald

Oversatt av Gøril Eldøen
Utgitt av Gyldendal 2014

Den unge kvinnen Sara kommer til Broken Wheel for å besøke Amy, ei eldre dame hun har brevvekslet med og fått fin kontakt med. Det er særlig interessen for litteratur og lesing de har delt.
Dessverre viser det seg at Amy er død, så hva nå?
De andre innbyggerne i Broken Wheel tar hånd om henne, og hun får bo i Amys hus inntil videre. Sara synes hun kjenner flere av innbyggerne der etter å ha lest Amys brev, og så får hun en ide om hvordan hun kan hedre Amys minne, nemlig ved å lage en bokhandel og presentere alle bøkene hennes i den.
Da Saras turistvisum etter to måneder er i ferd med å gå ut, klekker innbyggerne i Broken Wheel ut en ide i håp om å kunne beholde henne hos seg…

Dette er en grei feelgood-roman for deg som liker litteratur og kjærlighetshistorier.
Jeg synes ikke språket i romanen er spesielt godt, og jeg kom heller ikke helt inn under huden på noen av hovedpersonene (kanskje fordi persongalleriet er såpass stort), så for meg mangler det litt på at jeg vil gi toppkarakter.