søndag 29. juni 2014

«Herr Fikrys litterære liv» av Gabrielle Zevin

Oversatt av Lisa Vesterås
Utgitt av Silke 2014

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

A.J. Fikry driver bokhandel på øya Alice utenfor Cape Cod, USA. Å drive bokhandel når man er skikkelig lesehest skulle man tro var selve drømmeyrket, men for A.J. gir ikke jobben gir særlig mening eller glede lenger, etter at kona – som var medeier – ble drept i en bilulykke. Faktisk er han blitt ganske bitter og gretten, og markedskonsulenter som kommer innom for å presentere bøker, kan risikere en temmelig kjølig mottakelse.
Heldigvis er A.J. eier av ei svært sjelden og verdifull bok; så har han noe å falle tilbake på om han ikke orker å drive bokhandelen lenger.
Men akk: Den verdifulle boka blir en dag stjålet, og det skjer dessuten noe annet merkelig og ubehagelig. Ubehagelig med det samme, i alle fall, men etter hvert betyr disse hendelsene at A.J.s liv får en viktig og fruktbar vending…


Er du glad i bøker og litteratur, så vil du nok like denne romanen. Da jeg grep til den, lurte jeg på om den kunne ha noe av den samme stemningen som «84 Charing cross road» av Helene Hanff, men denne synes jeg framstår som lysere og mer humoristisk, til tross for noen ganske dystre skjebner.
Boka har interessante hovedpersoner, det skjer uventede ting, tonen er underfundig og humoristisk, boka har ganske vittige dialoger og mange litterære referanser, særlig til amerikanske forfattere og noveller. Kanskje lesere av Herr Fikrys litterære liv blir nysgjerrig på titler som omtales, og vil lese dem selv? Da er det greit å få på plass med én gang at boka «Sen blomstring» av Leon Friedman, er fiktiv...

Denne romanen vil først være i handelen fra september 2014.

«Sjansespill» av Simone Elkeles

Oversatt av Hanne Cath. Brække
Utgitt av Gyldendal 2014

Derek blir kastet ut av internatskolen han går på etter å ha gjort et utspekulert pek. Siden faren hans er utstasjonert i marinen, har han ikke noe annet valg enn å henge med stemora og stebroren når de flytter hjem til stemoras far og søster. Stemoras søster Ashtyn er på Dereks alder, og det lover ikke godt for forholdet mellom dem at de straks fyker i tottene på hverandre. Men etter hvert finner de ut at de kan ha mer til felles enn de først trodde…

Denne ungdomsromanen er bygd over samme lest som trilogien «Perfekt kjemi», «Brennende hjerter» og «Grenseløs kjærlighet», det vil si at han og hun forteller i annethvert kapittel. Det er et greit grep som skaper god flyt og gir liv til fortellingen. Kjærlighetshistorien er det bærende elementet, og vi aner vel helt fra starten hvordan dette skal ende, likevel er det underholdende å følge de to på den strabasiøse ferden fram til punktet hvor de endelig får hverandre.
Historien er temmelig amerikansk og klisjepreget, med vakre mennesker og store følelser, men jeg lot meg så absolutt underholde. Likte du «Perfekt kjemi-trilogien» vil du nok like denne også.


«Sjansespill» er første roman i en serie.

«Revolvergutten» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2014

Robins far er kriminell. Det gjør at Robin nyter en viss respekt fra klassekameratene. Ikke at de har så lyst til å være med ham, det er vel mer som om de skyr ham, redd for å havne i trøbbel om de omgås ham. Unntatt Martin, da. Martin som ikke får lov hjemme til å henge med Robin, men som gjør det likevel, kanskje mest fordi han tror Robin kan lære ham å rane og bruke våpen? Martin er forresten litt lekk; han forteller videre ting han ikke bør…

Boka gir en titt inn i et spesielt oppvekstmiljø; hvor troverdig det er beskrevet, er vanskelig for meg å bedømme.
Det skjer spennende ting, som dreier seg om gjemte våpen og stjålne penger, og en gjeng skumle russere som mener seg lurt av Robins far.

Selv om Robins liv er spennende, slik han uvegerlig blandes inn i farens geskjeft, får vi forståelsen av at det ikke er særlig all-right å leve med denne typen spenning.

Spennende, handlingsmettet lesning for gutter og jenter, som også beskriver et fint far-sønn-forhold. Fra 9 år.

onsdag 25. juni 2014

«Ut av ilden» av Ingvar Ambjørnsen

I denne romanen møter vi forfatteren Alexander Irgens, som har gjort suksess med en rekke kriminalromaner med hovedpersonen Stig Hammer, og blir hyllet både hjemme og ute. Det later ikke til at Irgens selv setter kriminalromanene så høyt; han har skrevet andre og bedre ting, mener han selv, men det er selvfølgelig fristende å gi leserne det de vil ha og betaler for, selge store opplag og tjene masse penger. Vi følger Irgens på lansering av den sjette Stig Hammer-romanen på Lillehammer, og på en rekke andre stunt i inn- og utland.

Forlaget presenterer dette som en «underholdende roman om forlagsbransjen», som «drøfter den stadig økende råskapen som skal til for å holde på et stort publikum. Men dypest sett er den en roman om svik og unnfallenhet, om en forfatter som vet at han ikke har vært tro mot seg selv.»
Sitatet kjennes dekkende for min egen opplevelse av romanen, og tema er i høy grad aktuelt i forhold til diskusjoner om (særlig) kriminallitteraturen jeg har registrert på nettet og i massemedia.

Jeg leste romanen med interesse, men fikk en følelse av at Ambjørnsen skriver som en annen enn seg selv, det hjelper ikke at Alexander Irgens har de samme initialene (dog i omvendt rekkefølge) som Ingvar Ambjørnsen og opprinnelig kommer fra Larvik, heller ikke det faktum at de to har en del andre ting felles; det var et eller annet med tonen i romanen som virket noe fremmed fra hvordan jeg har opplevd Ambjørnsens stemme tidligere. Irgens virker selvopptatt, pompøs og ganske blind for hva som foregår ved siden av seg.

Kan man si at romanen har noe ujevn kvalitet? Den har fine, nesten poetiske beskrivelser av natur og miljø i den ene ytterkanten, mens det i den andre ytterkanten finnes scener og replikker preget av klisjeer og forfatterens behov for å ha et rett-ut-av-posen-talerør. Her snerres og glefses det i flere retninger, blant annet mot Ambjørnsens eget forlag, Cappelen Damm.

Kanskje er det blandingen av oppgjøret med forlags- og mediebransjen (som skal være underholdende, men av og til skjemmes av en i overkant bitter undertone), kombinert med den mer saklige, alvorlige tonen – som totalt sett blir litt disharmonisk? Jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva som får meg fra å bifalle denne romanen hundre prosent.

Men som sagt: Jeg leste romanen med interesse, og jeg leste den fort.
Ifølge et intervju med Ambjørnsen i Dagbladet 19. mai i år, er ”Ut av ilden” en form for oppfølger til ”Natten drømmer om dagen”. (Som jeg ikke har lest.)

søndag 22. juni 2014

«Så» av Morris Gleitzman

Oversatt av Jan Chr. Næss
Utgitt av Gyldendal 2010

Vi er i Polen i 1942, og møter igjen Felix og Zelda fra «En gang». De er på flukt fra nazistene. Felix er jøde, Zelda er barn av nazister, men hennes foreldre ble drept av polske motstandsfolk. Da vi forlot dem i «En gang» brøt de seg ut av et tog med fanger på vei til en utryddelsesleir. Felix har lagt en plan om at han og Zelda skal finne noen voksne som kan være foreldre for dem og beskytte dem. De er heldige og finner Genia som bor alene på en gård mens mannen er borte, og hun tar seg av dem. En stund.

Denne boka er bygd over samme lest som «En gang». Hvert kapittel innledes med ordet ”” og deretter et avsnitt i fortid. Deretter går forfatteren over til å fortelle i presens. Det får meg til å tenke at forfatteren kanskje ønsker å gi inntrykk av at det er en gammel mann som forteller, og som dykker så dypt ned i minnene at det er som om han gjenopplever det som skjedde for lenge siden. Også for denne boka mener jeg ordforrådet gir spor om at det ikke er et barn som forteller, selv om jeg nok synes barneperspektivet for øvrig er troverdig.


Romanen er sterk og god; dette er dramatisk og følelsesmessig engasjerende lesning. Felix er 10 år gammel, Zelda er bare 6, og det er altså Felix som forteller. Bøkene kan lære barn om ideologier, krig og ondskap, men egner seg kanskje best for høytlesning, slik at barn og voksne kan snakke sammen og bearbeide det de leser.

mandag 16. juni 2014

«Tims tragedie» av Elizabeth LaBan


Oversatt av John Grande
Utgitt av Cappelen Damm 2014

Duncan er tilbake på kostskolen Irving for å starte på avgangsåret sitt. Fjerdeklassingene, det vil si avgangselevene, har alle rom i en egen avdeling av skolebygget, og etter en gammel skikk, ligger det en «skatt» på rommet til hver enkelt, gitt av den som bodde på rommet året før. På Duncans rom ligger det etter rommets tidligere beboer, albinoen Tim, noen CD-er. Disse CD-ene viser seg å inneholde Tims beretning om bakgrunnen for en skjebnesvanger hendelse foregående år, en hendelse Duncan selv var delaktig i.

Denne ungdomsromanen skifter mellom å fortelle Duncans og Tims fortellinger, der Duncans fortelling fungerer som en rammefortelling for Tims. Måten historien rulles opp gjør dette til spennende og engasjerende lesning. Her er gode doser med romantikk og drama lagt til det tradisjonspregede, stemningsfulle miljøet på en amerikansk kostskole.

onsdag 11. juni 2014

«Malstrøm» av Caterina Cattaneo

Utgitt av Gyldendal 2014

Live er ferdig med videregående og skal på interrail. Hun gleder seg til å komme seg vekk, være for seg selv, glemme alt det strevsomme hjemme.
Men så setter hun seg på feil tog. Hun hadde tenkt seg til København i første runde, men har satt seg på Trondheimstoget. Typen som gjør henne oppmerksom på det, sier hun har tid til å hive seg på riktig tog, men hun velger likevel å bli sittende. Det er noe med denne Robert; han er veldig kjekk og virker hyggelig.
Slik ender Live opp i Trondheim sammen med Robert. De deler interessen for dykking, og Live blir med til Kolvereid for å dykke etter et vrak. Men i forbindelse med at Robert har lånt bilen til en kompis der det ligger last de aldri ville hatt med om de hadde visst om den, skjer det ting…

Denne ungdomsromanen har mye spennende ytre handling og kan sikkert fenge både gutter og jenter.

For meg er det enkelte ting som trekker litt ned. Jeg synes for det første det er brukt altfor mye engelske ord og uttrykk. For det andre føles flere av dialogene stive og kunstige. For det tredje synes jeg Live og Roberts personlige problemer blir litt mye. Det blir bare plass til å berøre overflaten av det i en såpass kort roman. Samtidig peker disse temaene i retning av en annen sjanger enn spenningshistorien gjør. Man kan kanskje si at boka oppleves litt sprikende. Forfatteren kunne valgt å lage en rendyrket spenningsroman og kuttet ut i alle fall Lives vanskelige hjemmeliv. Eller hun kunne valgt å skrive en lengre roman, slik at hun kunne gravd litt dypere. Men jeg ser at forfatteren kanskje trengte vanskene Live har hjemme, for å forklare hvorfor hun drar på interrail alene.
Krimhistorien føles litt søkt eller gåtefull, siden også denne blir noe for overflatisk behandlet.

Innvendingene til tross: Romanen kan anbefales!



«Helvetesilden» av Karin Fossum

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Romanen starter med at Sejer og Skarre kalles til et mordåsted; en kvinne og et barn er funnet drept i ei campingvogn.
Men så går romanen over til å fortelle om to alenemødre, og tiden er skrudd tilbake til før mordene har skjedd: Mass som bor alene med sønnen Eddie – han er i tjueårene, og Bonnie som har sønnen Simon som er i barnehagealder.
Det er noe med Eddie som gjør at han ikke kan greie seg selv eller ha en jobb, men sammen med mora har han det greit og han hjelper til med det han kan.
Bonnie har vondt av Simon som må i barnehagen hver dag, for han trives ikke veldig godt der. Men Bonnie må jo jobbe. Hun er hjemmehjelp. Det er tungt arbeid både fysisk og mentalt, men stort sett er hun i alle fall godt likt av klientene.
Vi forstår at de to parenes historie skal veves i hverandre, men hvordan?


Denne romanen representerer en fin opptur etter forrige roman, Carmen Zita og døden.
Selv om det aner meg hvor det bærer, er det for meg spenning hele veien, slik Fossum har valgt å nøste.
Sejer og Skarre spiller små biroller i romanen, mordgåten løser seg nesten selv, men det kjennes greit slik.
Enkelte partier i romanen kan få et litt oppramsende preg, der det er mye gjøremål og beskrivelser som kanskje ikke har all verdens betydning for helheten. Men det er gode observasjoner og godt beskrevet, så det trekker ikke ned, bidrar heller til å fargelegge og skape stemning.

mandag 9. juni 2014

«Krokodilletyven» av Taran Bjørnstad ; illustrert av Christoffer Grav

Utgitt av Cappelen Damm 2014

Odd er ikke spesielt modig, heller ikke særlig populær i klassen. Han blir alltid valgt sist i gymmen og han har lett får å begynne å grine, for eksempel når han blir ertet.
Klassen hans drar på besøk i Akvariet, og det er da de ser krokodillene at Odd får en ide. Tenk om han hadde en krokodille til kjæledyr! Da kom ingen til å våge å erte eller plage ham!
Da klassen besøker Akvariet igjen neste dag, lykkes Odd i å snike med seg en av krokodillebarna i sekken sin. Men når Odd ikke kan sette beina sine på golvet på rommet sitt i frykt for å bli bitt, og søsterens hamster ser ut til å ha forduftet på mystisk vis, begynner Odd å innse at planen hans kanskje ikke var så god likevel…

En lærerik historie om rett og galt, og hvorfor krokodiller ikke passer som kjæledyr.

Boka er i stort format og har fine illustrasjoner. Jeg gjetter at Odd og klassekameratene hans er 9-10 år, men jeg tror boka passer enda bedre til litt yngre barn, kanskje til høytlesning fra 5-6 år?


«Karusellmusikk : noveller» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2001

Siden jeg liker Nesbøs kriminalromaner, men egentlig ikke er så glad i krim lenger, har jeg lenge tenkt jeg skulle lest novellesamlingen hans, og nå har jeg endelig fått gjort det.
 
Dette er en fin samling noveller, synes jeg. Utførelsen er sikker, språket er godt og gir fin flyt.

Hvis man har liten tid til lesing er noveller et bra alternativ, og denne samlingen kan absolutt anbefales.

Jeg skulle ønske Nesbø ville skrive mer utenfor krimsjangeren; han klarer fint å skrive interessant og fengende "uten alt dette blodet"...

søndag 8. juni 2014

Pervoluto fyller fem år

I dag er det fem år siden jeg startet lesebloggen min. Jeg startet som blogger med Interscribo, skrivebloggen min, som jeg håpet skulle bidra til å gjøre meg synlig på nettet samtidig som jeg ønsket å dele erfaringer vedrørende skriving med andre forfatterspirer. Men så hadde jeg også lyst til å ha en oversikt over alt jeg leser, og da var det naturlig å opprette en leseblogg.

Når jeg ser tilbake på hva jeg har lest og hvordan jeg har blogget om bøkene, ser jeg at bloggingen har vært en del av læreprosessen rundt det å skrive. Jeg har lest nøye og nærsynt, for det er lærerikt å se hva andre forfattere gjør, hvilke tema de skriver om, hvordan de bygger opp spenning, beskriver personer og miljø, hvordan de uttrykker seg, hvilken ”stemme” de har.

Av de to bloggene mine, har jeg vært klart mest aktiv på Pervoluto. Det blir til at jeg leser en del bøker hvert år, og jeg blogger om nesten alt jeg leser. Pervoluto er også den av bloggene mine som er mest besøkt.
Henvendelser jeg får på e-post om Pervoluto, kommer som regel fra forlag som ønsker at jeg skal lese og blogge om bøkene deres. Jeg har takket ja til noen leseeksemplarer, men som jeg skriver i headingen til bloggen, låner jeg på biblioteket det aller meste av det jeg leser.
Jeg har også fått noen korrektur- og språkvaskoppdrag etter at forlag har lest bloggen min. De ser at jeg er en pirkete og kritisk leser, så det er klart jeg egner meg til den typen oppdrag! Av og til har jeg tenkt at jeg kanskje burde skiftet navn på bloggen min til Korrekturleseren…
Å være kritisk leser kan av og til føles som en yrkesskade. Dårlig språk kan ødelegge en leseopplevelse for sånne som meg. Ideen i boka kan være god, men med en dårlig utførelse detter de kritiske leserne av lasset.

Å blogge tar tid, og jeg for min del synes jeg må være mer skjerpet når jeg leser, om jeg har som mål at jeg skal skrive noe fornuftig om boka etterpå. Dersom jeg går veldig grundig inn på ting i boka jeg skriver om, kan det ta noen timer å lage blogginnlegget, mens de mer overflatiske innleggene gjøres i løpet av en halvtimes tid.
Jeg ser at det hender bokbloggere har valgt å legge opp etter noen år. De kommer kanskje fram til at det går for mye tid til bloggingen, og lesingen kan bli et ork når man hele tiden skal ta stilling til det man leser, mene og formulere noe om det.
Jeg har også følt det sånn innimellom – at lesingen kombinert med bloggingen blir et ork. At man nesten gruer seg til ei bok er slutt, for da bør man skrive noe ganske snart, ellers blir det bare enda vanskeligere å formulere noe.
Jeg fikk en gang en temmelig besk kommentar på Pervoluto. Da vurderte jeg å slette hele bloggen, jeg følte meg misforstått og brutalt behandlet. Men hallo!? Én kommentar!? Såpass må man jo tåle! Jeg ser jo hva enkelte andre opplever at usaklige, anonyme angrep, så det jeg opplevde var bare en bitteliten blåbær i forhold.

En annen ting er at jeg har forsøkt å etablere meg som forfatter, og det kan godt være at bloggingen min ikke er bare smart i forhold til det. Mange forfattere og forlag er blitt kritisert på bloggen min, og det kan jo være at noen har blitt såret og tar helt avstand fra meg etter det, selv om gjennomslagskraften min neppe er særlig stor med tanke på at jeg ikke har spesielt mange lesere.
Jeg mener at etablerte forfattere og forlag må tåle kritikk. Litteratur er jobben deres, og enkelte tjener ganske bra på det de holder på med. Som profesjonelle bør de ta imot kritikken på en konstruktiv måte.

Jeg kommer nok til å fortsette å blogge en stund til. Selv om det av og til kan være et ork, så er det også fint at man skjerper seg som leser, gjør seg opp en mening og formulerer noe rundt det. Det er til hjelp i jobben min som bibliotekar, og særlig fordi jeg husker bøkene bedre når jeg har blogget om dem. Om ikke annet, kan jeg slå opp på bloggen min og ta en liten repetisjon av hva jeg skrev den gangen jeg leste boka.