torsdag 29. mai 2014

«En gang» av Morris Gleitzman

Oversatt av Jan Chr. Næss
Utgitt av Gyldendal 2010

Vi er i Polen i 1942 og møter Felix som bor på barnehjem. Han ble plassert der av foreldrene sine for noe over tre år siden. Felix er jøde, og foreldrene fikk ham til barnehjemmet for å beskytte ham. Men Felix opplever skremmende ting på barnehjemmet og bekymrer seg etter hvert så mye for foreldrene at han beslutter å forlate barnehjemmet og finne dem. Han vil se at de har det bra, og sikkert tenker han også at han vil passe på dem?
Dette blir en farefull og skummel reise, hvor Felix blir vitne til de frykteligste hendelser. I starten forstår han ikke helt hva han ser, men etter hvert går det opp for ham hvilke onde handlinger som faktisk utøves når det er krig, spesielt mot jødene. Ikke fordi de har gjort noe galt. Nei, bare fordi de er jøder.

Dette er en sterk bok. Med tanke på at målgruppa er barn fra 10-12 og oppover, kan enkelte av scenene kanskje være i sterkeste laget?

Det er Felix selv som forteller, og hvert kapittel innledes med uttrykket ”En gang”, deretter noen setninger eller et avsnitt i fortid, før forfatteren går over til å fortelle i nåtid. Det er for meg et spor om at Felix forteller dette som voksen, kanskje gammel, men lever seg veldig inn i det han forteller, slik at det er som å være til stede i handlingen på ny. Hvis jeg tolker måten forfatteren skifter tid på denne måten, kan jeg godta at Felix av og til bruker litt vanskelige/voksne ord og uttrykk. Eller også kan jeg tolke det dithen at Felix er en gutt som har lest mye og har et stort ordforråd? For det er altså enkelte uttrykk jeg finner litt for voksne til en ung gutt, som for eksempel s. 57: «Ikke sett dere til motverge.», s 112: «Jeg klarer å identifisere de to parene…», eller s 112 «Jeg kan ikke gi ham min fulle oppmerksomhet ennå…»


Romanen forteller viktig historie på en måte som beveger, engasjerer og opprører. Og jeg må lese oppfølgeren «Så», slik at jeg får vite hvordan det går videre med Felix.

søndag 25. mai 2014

«Det er her jeg skal være» av Hilde Hylleskaar

Utgitt av Gyldendal 2013

Som liten ble Martine utsatt for en alvorlig bilulykke. Mormor og morfar ble drept i den bilulykken. Martine overlevde, men ble hardt skadd.
17 år gammel sliter Martine fortsatt med ettervirkninger, de psykiske større enn de fysiske.
Hun føler seg ikke sett, som om hun ikke er der. Selv blant venner føler hun seg ensom; de forstår henne ikke, ser henne ikke som hun er. Det er som om livet hennes stoppet i ulykken, hun synes ikke hun hører til i verden lenger, og nå ønsker hun seg vekk.

Denne ungdomsromanen var interessant og engasjerende lesning. Jeg synes forfatteren har greid å skape en svært troverdig karakter og evner å gå dypt og grundig inn i problemstillingen. Hun viser Martines opplevelse av seg selv og verden på en måte som gjør at vi lever oss inn i og forstår hva hun gjennomlever, uten at hun forherliger henne. For eksempel får forfatteren tydelig fram hvor selvopptatt Martine er. Det er ikke bare hun som har problemer blant venninnene, men hun ser det ikke, full av seg selv og det hun sliter med; attpåtil beklager hun seg over at venninnene ikke bryr seg om henne, bare tenker på seg.


Språket flyter godt, boka engasjerer og er spennende, så denne kan absolutt anbefales. Men kanskje ikke til lesere som ønsker mye ytre handling.

onsdag 14. mai 2014

«Å holde pusten» av Agate Øksendal Kaupang

Utgitt av Gyldendal 2013

Jeg-fortelleren på 16 år (navnet hennes røpes ikke) og lillesøsteren bor sammen med moren. Faren har flyttet til Kristiansand, der han har fått ny familie.
Moren er psykisk syk; hun er bipolar og svinger mellom maniske og depressive perioder, og jentene blir for det meste overlatt til seg selv.

Denne romanen er forfatterens debut, og dette er en imponerende sterk førstebok. Språket er svært lettlest, her er god flyt og godt driv.
Jeg er enig med Silje i Så rart – en bokblogg, som nevner at romanen gjerne kunne vært ungdomsroman, eller den kan i alle fall anbefales til ungdom som begynner å snuse på voksenbøkene, som crossover-bok. Tema er tungt og det skjer vonde ting, men ikke verre enn at ungdom tåler det.


Romanen engasjerer. Jeg vil så gjerne at det skal gå bra med jentene, men skjønner at det ikke er lett å holde stø kurs når man blir overlatt til seg selv, og helt mangler rollemodeller for hvordan man skal takle alle livets utfordringer.


«Hvis det er flere som juger nå» av Tyra Teodora Tronstad

Utgitt av Aschehoug 2011

Rebekkas bestevenninne Agnes har forsvunnet. Rebekka, som kjenner Agnes så godt, burde vel ha ant noe på forhånd? Burde hun ikke fanget opp noen signaler, hvis Agnes la planer om å stikke av? Hva hvis hun ikke har stukket av; hva er det da som har skjedd? Er hun blitt kidnappet? Drept?

Det er litt vanskelig å skrive noe om denne romanen uten å røpe litt mer av handlingen, så er du advart. (Forresten røper vaskeseddelen noe mer også.)

Det viser seg at Agnes har gjemt seg i en leilighet som står tom – en gutt i klassen har nøkkel dit, for han vanner blomstene til eieren som er på ferie. Agnes har planlagt å rømme, og hun vil ha Rebekka med seg. Rebekka vil egentlig ikke være med. Hun tenker på alle de som bekymrer seg og skjønner aldeles ikke hvorfor det er så om å gjøre for Agnes å komme seg vekk. Agnes sier mora og ”alle” har jugd til henne, og nå orker hun ikke mer av den juginga. Rebekka synes ikke dette er noen spesielt holdbar grunn, men hun klarer ikke å si nei til bestevenninna, for hun er så bestemt.

Denne romanen begynner veldig spennende. Gjennom Rebekka får vi oppleve Agnes og "opprøret" hennes, og jeg får følelsen av at Agnes kan finne på nesten hva som helst – hun virker som en temmelig løs kanon på dekk.
Jeg synes ikke romanen helt klarer å holde spenningen og drivet. Karakteren skifter fra å være fengende gåtefull til å legge alt åpent og si ting rett fram. Litterært sett synes jeg lufta gikk litt ut av ballongen omtrent halvveis i boka.


Men denne ungdomsromanen er fin, og tar opp et interessant og viktig tema. Agnes’ mor er nemlig psykisk syk, og Agnes har det ikke noe all-right. Likevel sitter det veldig langt inne å skulle utlevere mora, noe hun må om hun skal få hjelp.

tirsdag 13. mai 2014

«Air mail : brev 1964-1990» av Tomas Tranströmer og Robert Bly

Redigert av Torbjörn Schmidt
Oversatt fra engelsk og svensk av Bjørn Alex Herrman
Forord av Jan Erik Vold
Utgitt av Flamme forlag, 2013
Omslaget er designet av Aksel Gurholt Rønsen

Den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer var vinteren 1964 på det lokale biblioteket og leste en artikkel om Robert Blys forlag og tidsskrift The Sixties. Tranströmers interesse ble vekket og han sendte etter dette en henvendelse til Bly. Omtrent på samme tid hørte Bly om en ung svensk poet han ønsket å studere nærmere, kjørte femti mil til universitetsbiblioteket i Minnesota for å låne Tranströmers «Den halvfärdiga himlen». Da han kom hjem, lå brevet fra Tranströmer i postkassen og ventet.
Slik startet en brevveksling, et litterært samarbeid og et vennskap. Tranströmer gjendiktet Blys dikt til svensk, Bly gjendiktet Tranströmers dikt til engelsk. Ofte diskuterte de i brevene hvordan ulike uttrykk best kunne overføres fra det ene språket til det andre, hvordan gjenskape en stemning, en følelse på et annet språk? Dette er interessant lesning for alle som er opptatt av språk og litteratur.
De to lyrikerne diskuterte også verdensbegivenheter og politikk, slik at brevene er med på å gi oss små tidsbilder fra perioden.
På slutten av boka er brevene sjeldne og vi forstår at de to har møttes og snakket sammen på andre måter, slik mister vi mye av sammenhengen og blir sittende igjen med litt løse biter. Så jeg ble mest engasjert av starten på boka.

Men dette var en veldig fin leseopplevelse! Jeg interesserer meg for brevskriving, denne langsomme, skriftlige kommunikasjonen, gjerne over lange avstander. Denne boka har en særegen og behagelig ro, og den ga meg også lyst til å lese dikt av de to forfatterne.

Omslaget til Air mail ble forresten kåret til en av årets vakreste bøker og vant gull i klassen Skjønnlitteratur voksen. Det er enkelt og godt funnet på - det blå og det røde merket er klistret på det konvoluttbrune, og skal etter sigende ikke være plassert likt på noen av bøkene i opplaget.

Et lite sitat fra s 295, det er Tranströmer som har ordet:
«Her er to dikt. Hodepinediktet var ikke alvorlig ment, jeg sendte det som en privat melding til Géza Thinsz som også lider av migrene. Han oversatte det til ungarsk, jeg protesterte, men han sier at det er blitt fordømt bra på ungarsk og at mange ungarere har gratulert meg. Så kanskje jeg burde føye til en note: «skrevet på svensk, men bør leses på ungarsk