mandag 28. april 2014

«Rød som blod» av Salla Simukka

Til norsk ved Merethe Eidstø Kristiansen
Utgitt av Gyldendal 2014

Lumikki er 17 år og tar kunstfag på videregående. Hun holder seg for seg selv og driver med sitt, men da hun en dag finner EUROsedler hengende til tørk på skolens mørkerom, blir hun uforvarende blandet inn i en farlig floke som involverer narkotikahandel, korrupsjon og mord…

Jeg ble aldri særlig fenget av handlingen i denne spenningsromanen for ungdom, men det kan være bare meg. Det hjalp nok ikke at jeg holdt på med to-tre andre bøker ved siden av og la denne vekk lange stunder av gangen. Uansett fikk jeg aldri språket til å flyte. Det var liksom ikke skjerpet nok, føltes tungt og upresist.
Noen eksempler på hva jeg mener:

S. 92: «Jeg har låst meg inn på do.»
Jeg tror det riktige skal være at hun har ”låst seg inne på do”, for å gjemme seg eller være i fred. Slik det står ”låst meg inn”, betyr det at dodøra var låst, og hun låste den opp for å komme inn.

S. 221: «Hun kjente den pågående mannen puste seg varmt i øret.»
Her kan ”seg” vise tilbake til både ”hun” og ”mannen”, men siden ”mannen” er nærmest ”seg”, kan det være mannen som puster seg selv i øret, enda jeg forstår at det ikke stemmer. Jeg mener det burde stått ”Hun kjente den pågående mannen puste henne varmt i øret.” Eventuelt kunne man skrevet om hele setningen til ”Hun kjente hvordan den pågående mannen pustet henne i øret.”

S. 225: «Han måtte klare å forholde seg rasjonell og fornuftig.»
Her mener jeg det enten burde stått: ”Han måtte klare å holde seg (eller være, eller forbli) rasjonell og fornuftig” eller ”Han måtte klare å forholde seg rasjonelt og fornuftig til (…)”

Et annet eksempel s 225: «Det inngikk ikke i vanlige menneskers hverdag å informere narkokriminelle om når og hvor politiet kom til å gjennomføre den neste razziaen, hvilke langere som tystet på dem, hvilke vogntog som hadde til hensikt å stanse på grensa, og hvilke kampanjer som var planlagt for å luke bort narkosmugling.»
Et vogntog kan ikke ha en hensikt, og ut fra sammenhengen gjetter jeg at noen ord har ramlet ut her. Jeg tror det skulle stått noe sånt som ”hvilke vogntog man hadde til hensikt å stanse…”

Selv om boka ikke var noe for meg, kan den være noe for deg? Les hva Guri Fjeldberg skriver på Barnebokkritikk; hun har et helt annet syn på boka.

mandag 21. april 2014

«Sannheten om Harry Quebert-saken» av Joël Dicker

Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen
Utgitt av Pax, 2014

Marcus Goldman, ung forfatter som gjorde gjennombrudd allerede med debutromanen sin, sliter med skrivesperre i forbindelse med den vanskelige andreboka. Han drar for å besøke Harry Quebert, en tidligere lærer som også var hans mentor og venn.
Marcus finner ut at Harry hadde et hemmelig forhold til ei jente som forsvant for 33 år siden, da hun bare var femten år gammel. Kort tid etterpå blir liket av jenta funnet nedgravd i Harrys hage, og Harry blir arrestert, mistenkt for å stå bak. Marcus føler at han skylder Harry å stille opp, og han gjør alt han kan for å renvaske Harry, som Marcus er sikker på er uskyldig.

Denne romanen ble en liten styrkeprøve å komme gjennom. Det er en skikkelig murstein med sine 619 sider, og den er temmelig kompleks, oppbygd med rammefortellingen om Marcus og den vanskelige andreromanen hans, og med alle hoppene i tid, alle de små og store biter som til sammen utgjør Sannheten om Harry Quebert-saken.

Jeg synes romanen var spennende et godt stykke på vei, men for min del ble den for lang – et sted begynte jeg å miste interessen og oversikten over noen av alle trådene og det store persongalleriet. Samtidig følger det en del kjedelige gjentakelser av at samtaler og avhør med stadig nye personer, dreier seg om samme tema.
Det er av og til noe pompøst og selvgodt i fortellerens stemme jeg mislikte litt; som om forfatteren er full av seg selv og romanen sin og aldri slutter å snakke om det han selv er så inderlig opptatt av.
Og romanen han siterer fra, som etter sigende er et mesterverk? Nei, de sitatene var virkelig ikke gode.

Jeg lurer på hvor sannsynlig det er at bunken med papir som ble funnet begravd sammen med jenta er så godt bevart, når liket etter 33 år har råtnet. Papirbunken var riktignok lagt i en veske, men likevel.
Og hvor sannsynlig er det at en forfatter får delta i politiets etterforskning i den grad Marcus gjør?

Romanen er en slags kriminal, men det er veldig mye utenom krimplottet her, så lesere som foretrekker rendyrkede krimplott, vil kanskje synes dette blir trøttende. Men kanskje er boka for lesere som heller enn krim vil lese om skjebner og relasjoner mellom mennesker, ispedd filosofiske betraktninger rundt skriving og forfatterskap?

lørdag 19. april 2014

«Svar hvis du hører meg» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm 2014

Et jaktlag innfinner seg på postene sine i skogen. Et skudd blir avfyrt, en elg er felt. Noen hører et skudd til, men da det spørres på jaktradioen om noen har felt et dyr nummer to, er det ingen som svarer. Da laget noe senere samles til mat, er det to som ikke dukker opp – Pär og datteren hans, som var med for å se på jakta. De finner Pär skutt, datteren er borte.
Da man åpner etterforskning, kommer det snart fram at Pär har vært på kant med flere av de andre deltakerne på jaktlaget. Men kan noen av dem ha gått så langt som å drepe ham?

Dette er tredje roman jeg leser av Schulman om etterforskerne Petra Wilander og Christer Berglund. En viktig rolle spiller også journalisten Magdalena Hansson. De to første bøkene heter «Jenta med snø i håret» og «Gutten som sluttet ågråte».

Av de tre er dette den jeg har likt minst; dessverre kan det virke som om forfatteren ikke utvikler seg i positiv retning så langt i sitt forfatterskap. Krimplottet er svakt, politietterforskningen tafatt og famlende, tværet ut over altfor mange sider. Løsningen på gåten ramler ned nærmest som en tilfeldighet, umulig for en leser å resonnere seg fram til. Dessuten synes jeg persongalleriet blir for stort og uoversiktlig, beskrivelser av personer, handlinger og miljø blir altfor detaljert og utflytende. Privatlivet til etterforskerne og journalisten Magdalena tar snart mesteparten av plassen.
Likevel kan det godt være lesere som vil like denne romanen, kanskje hvis du liker Camilla Läckbergs bøker, men kan tenke deg enklere, mindre voldelige krimplott?

onsdag 9. april 2014

«Sønnen» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2014

På fengselet Staten soner langtidsfangen Sonny.
Han nyter respekt og tillit blant sine medfanger; andre innsatte kommer til ham for å få sjelesorg og lette hjertene sine. Alle synes han er så innmari god til å lytte, selv om det kanskje bare er fordi snakker så lite.
Også på en annen måte fyller han en spesiell rolle. Mennesker i maktposisjoner utnytter nemlig hans rusavhengighet og manglende motivasjon for å bli ferdig med soningen og komme seg ut til et liv i frihet. Men en dag får Sonny vite noe som gjør at han på ny får noe å leve for; den rettferdiges hevn…

Nesbø har nok en gang levert en god spenningsroman.
Denne gangen uten Harry Hole, men det går helt fint.
Jeg synes boka er et vellykket prosjekt, spennende og velskrevet, med bra driv og overraskende vendinger, krydret med humor, bibelske referanser og litt kjærlighet. De bibelske referansene dreier seg om bruk av personnavn, som Maria og Martha på hospitset, og politimester Pontius P. (Ikke Pilatus, men Parr!) Tema som hevn, straff, offer og rettferdighet gir også assosiasjoner til Bibelen. Etter at man har latt seg underholde av boka, sitter man kanskje igjen med tanker rundt hvorvidt det er best alltid å vende det andre kinnet til, eller hva med heller å hevne den urettferdigheten man har blitt gjenstand for når politi- og rettsinstanser er korrupte…

Språket fungerer greit til en roman du leser fort. Jeg finner noen unødvendige småord, eksempel side 347: ”han tålte ikke se på blod”. ”Se blod” holder. Eller s 472: ”… så huden gi litt etter og så punkteres og slippe nålen inn i.” ”Slippe nålen inn” holder.
Noen steder kunne man søkt større variasjon, som s 116: ”Når morgenen kommer, kommer han seg ut og venter til de andre kommer.” For ikke å bruke ordet kommer tre ganger i samme setning, kunne man for eksempel skrevet noe sånt som: ”Om morgenen får han seg ut og venter til de andre kommer.”
Enkelte ord og uttrykk virker litt hastig valgt, som for eksempel s 120: hårkvase. Kvase er i følge ordboka et nynorsk ord. Greit nok, men sammen med Nesbøs ellers konservative bokmål burde det kanskje heller stått vase eller kvast. Og uttrykket s 435: ”La oss gå inn i senga.” Her ville jeg heller valgt ”La oss gå til sengs” eller ”La oss legge oss (i senga)”.
PIRK, ja?! Dette er pirk. Men det har jeg vært inne på før: I den divisjonen Nesbø spiller, må han tåle kritiske blikk. Og det gjør han nok også.

Men konklusjonen står fast: Dette er en god og underholdende spenningsroman!

Et par smakebiter for å vise noe av humoren:

S 50:

«Hun hadde blondt, livløst hår, nesten ingen sminke og det lett lidende ansiktsuttrykket til en bortskjemt rikmannsdatter.»

S 477:
«Den eldre hadde en rutete jakke kjøpt på salg på Dressmann og en bukse som ikke matchet annet enn prisen.»