torsdag 27. mars 2014

«Glassbarna» av Kristina Ohlsson


Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Aschehoug 2014

12 år gamle Billie og moren hennes (ja, Billie er et jentenavn!) flytter fra byen hvor Billie har bodd hele livet, til stedet moren hennes vokste opp. Det er ikke så langt, så Billie kan fortsette på skolen hun går på ved å ta buss fram og tilbake. Problemet er at Billie ikke liker seg i det gamle huset de flytter til. Det står fullt av gamle møbler der, og stemningen er utrolig guffen. Billie merker det straks, mens mamma bare avfeier det som noe Billie finner på, som en slags motarbeidelse av mammas beslutning fordi Billie ikke hadde lyst til å flytte.
Men det er noe rart med huset. Taklampa svinger hit og dit av seg selv, og i støvet på et bord dukker det plutselig opp avtrykk etter en liten barnehånd…

Handling og språk i romanen lager en nøktern ramme. Det er virkningsfullt og gir meg tillit til historien, i motsetning til grøssere der det pøses på med effekter av typen urolige sjeler som kommer ut av speil, folk som dør, blod og gørr overalt. I de tilfellene skjønner du at alt er oppspinn, mens her kan du nesten begynne å tro på spøkelser.

Selve ideen føles ikke spesielt original: Et skummelt, gammelt hus der det skal vise seg å ha skjedd uhyggelige ting i fortiden, jenta som kommer flyttende og føler ubehag, uforklarlige ting som skjer. Men utviklingen av historien og slik den slutter, finner jeg behagelig annerledes fra andre bøker jeg har lest som har hatt liknende utgangspunkt.

 Forlaget har slurvet med den siste korrekturen. Noen av feilene jeg finner kan kategoriseres som ubetydelige småfeil, men irriterende nok, som at det s. 103 står vindet i stedet for vinduet, s 87 ”der må ut herfra”, der det riktige skal være ”dere må ut herfra”.
Det er vanskelig å få til utgivelser helt uten feil, men det bør finnes en grense for hvor mye man kan akseptere. Småfeilene jeg finner i denne boka er etter min mening noen for mange.
Og: Verst blir det når Billies navn blir til Bille s 8, 12 og 13, og Billy s 21.

Glassbarna er Kristina Ohlssons første roman for barn. Hun vant den svenske bokprisen «Barnens romanpris» i 2013 for den.
Ellers er hun kjent for sine kriminalromaner for voksne.

Glassbarna er spennende lesning for barn fra ca 9-10 år. 

mandag 24. mars 2014

«Prosjekt Rosie» av Graeme Simsion


Oversatt av Aleksander Melli
Utgitt av Aschehoug 2014

Don er klar for å gifte seg, han må bare finne den rette partneren først. Siden han er forsker, faller det naturlig for ham å gå bokstavelig talt skjematisk til verks. Han komponerer et spørreskjema som skal hjelpe ham med å finne den kvinnen som best matcher hans interesser og personlighet.
Gene, venn og kollega, hjelper Don med undersøkelsen, selv om Gene – som er temmelig erfaren når det gjelder kvinner og kjærlighetsforhold – kanskje ikke har så stor sans for tilnærmingsmåten. Gene får koblet Don til ei kvinne som helt klart ikke kan være noen god match i forhold til Dons spørreskjema, siden hun både røyker og kommer for sent til avtaler; vakre Rosie. Rosie får Dons hjelp til et spesielt, personlig prosjekt – hun vil nemlig finne sin biologisk far. Don synes det er hyggelig å bidra med sin ekspertise innen genetikk. Det viser seg at Rosie er interessant og morsom å være sammen med, så kanskje må Don revurdere sin formening om at like barn leker best?

Det er Don selv som forteller, noe som gir språket en litt stiv, akademisk, tørr stil. Kanskje vil noen slite litt med stilen, men samtidig er dette med på å tegne Dons personlighet på en god måte.

Jeg oppdaget noen få slurve-/trykkfeil som må ha unnsluppet den siste korrekturen, som for eksempel s 176, der det har ramlet ut en r i ordet Jakkeopptinnet, eller s. 121, der det har kommet med en –k for mye i ordet tak. («Jeg har fått takk i en del ny informasjon.»)

Denne romanen er både underholdende, morsom og romantisk. Hvis du liker TV-serien Bing Bang Theory, så tror jeg du vil like denne historien også.



mandag 17. mars 2014

«Mormor hilser og sier unnskyld» av Fredrik Backman


Oversatt av Einar Blomgren
Utgitt av Cappelen Damm 2014

Elsa er sju år, snart åtte. Hun er et annerledes barn, og innforstått med at dette gir de andre ungene på skolen lyst til å plage henne og at hun ikke har jevnaldrende venner.
Heldigvis har hun mormor. Hun er 77 år og gjør som hun vil, bryr seg ikke om særlig mye om hva som passer seg og oppfører seg snålt, men hun er Elsas beste venn og støtter henne i tykt og tynt.
Da Elsas mormor blir syk og dør, føler Elsa seg ensom og forlatt. Men mormor har etterlatt seg noen brev som Elsa skal levere for henne. Dette oppdraget gir Elsa noe å samle seg om, bidrar til å at hun får oppleve spennende og eventyrlige ting og knytte nye kontakter.

Backman gjorde stor suksess med romanen ”En mann ved navn Ove”, ei bok jeg likte godt.
Dessverre bidro muligens den forrige positive opplevelsen til at jeg hadde for høye forventninger. I alle fall ble jeg skuffet over denne historien.
Det er noe med stemmen i romanen jeg ikke blir fortrolig med. Språket er en blanding av vulgært, barnslig og akademisk, og jeg antar det er fordi forfatteren vil legge seg tett opptil hvordan Elsa tenker og snakker - en blanding av glupt, veslevoksent og barnslig – mens det vulgære kommer når mormor eller enkelte andre voksne har ordet. Det kan være at andre lesere ser sjarmen og humoren i dette, men for meg lød ikke dette verken særlig troverdig eller hyggelig. Hovedpersonene blir for outrerte og usannsynlige til at jeg får til å tro på dem eller heie på dem. Faktisk blir jeg nokså likegyldig til hele boka og ble ikke engang nysgjerrig på hvordan det gikk.
Når språket i tillegg virker litt halvhjertet og hastig klasket sammen, er konklusjonen klar:
Dette ble en nedtur for meg, men kanskje er det andre lesere som vil hygge seg med romanen.

mandag 10. mars 2014

«Playground» av 50 cent (psevdonym for Curtis James Jackson III)


Med Laura Moser
Oversatt av Fartein Døvle Jonassen
Utgitt av Gyldendal 2012

Burton, eller av de aller fleste kalt Butterball eller B-ball, må gå til psykologen Liz to ganger i uka etter at han pyntet på trynet til bestevennen sin, Maurice, med en sokk fylt av batterier. Mens Burton åpner seg stadig mer for Liz, mer eller mindre frivillig, avdekkes bakgrunnen for hva som skjedde mellom Burton og Maurice. Bak den tøffe maska Burton setter opp, og bak sinnet hans finner vi en såret og trist gutt, som føler seg venneløs og forlatt.

Dette er en engasjerende, spennende og interessant roman om at det er mulig å forandre seg selv og livet sitt, om man bare våger å være ærlig mot seg selv og sine nærmeste.

Det er Burton selv som forteller. Språket flyter godt, og sammen med mye luft i teksten bli dette en lettlest og anbefalelsesverdig roman for ungdom.

lørdag 1. mars 2014

«Kule kidz gråter ikke» av Jacques Vriens


Oversatt av Hedda Vormeland
Utgitt av Cappelen Damm 2014

Akkie går i åttende klasse og er ei rappkjeftet, populær og sporty jente. Da hun får leukemi, føler hele klassen seg berørt og alle blir veldig urolige for hvordan det skal gå. Men det er gode prognoser for at hun skal bli frisk, og så tøff hun er, virker det som hun har alle odds med seg i kampen for å bli frisk.

Mens jeg leste starten av denne romanen hang jeg meg litt opp i at jeg ikke syntes forfatteren greide å skape et troverdig bilde av hvordan unger i denne alderen snakker eller oppfører seg.
Og så har vi tittelen: På nederlandsk heter romanen Achste-groepers huilen niet, som betyr ”Åttendeklassinger gråter ikke”. Uttrykket ”åttendeklassinger gråter ikke” brukes i romanen, mens uttrykket kule kidz kun er brukt i tittelen på boka. Altså har man villet gi romanen et kulere uttrykk, men bare på denne overflatiske måten. Jeg ser selvfølgelig at filmen og romanen nødvendigvis må hete det samme. ”Kule kidz gråter ikke” er da også en helt grei tittel, men synes kanskje man kunne vært konsekvent og brukt det samme uttrykket i selve romanteksten. 

Jeg hadde altså noen små innvendinger mens jeg leste første halvdel av romanen, men etter hvert glemte jeg alt. Jeg ble veldig rørt og engasjert av Akkies skjebne, rørt over hvordan lærerne og klassekameratene følte, tenkte og ga uttrykk for alle disse følelsene og tankene. For en herlig gjeng denne klassen er! Jeg begynner nesten å gråte på nytt når jeg tenker på det… 

Historien om hvordan boka ble til, som vi får vite i etterordet, er også veldig rørende.

Anbefales! 

Fra 9 år.