mandag 27. januar 2014

«Den blinde guden» av Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen

Utgitt av Cappelen Damm 2013

Edvard Matre fra «Av jord er du kommet» (2012) er tilbake. Romanen starter med et væpnet ran i Bergen. Ranet gir et dødsoffer, og drapet, som er filmet av overvåkingskamera, er uhyre brutalt. Kripos ved Matre kobles på saken.

Jeg har lest alle Tvedts kriminalromaner, og likt dem godt, med unntak av jeg ikke var spesielt begeistret for den første romanen om Matre. «Den blinde guden» utgjør en stor opptur. Her er nesten ingen dødpunkter. Persongalleriet er interessant og troverdig, språket er rent og flyter godt, slik jeg liker det.
Chris Tvedt har skrevet denne romanen sammen med kona, Elisabeth Gulbrandsen, men stilen og språket er til å kjenne igjen som "Tvedtsk".

Edvard Matre spiller ingen stor rolle i denne romanen, men pytt. Kanskje er det bare en fordel? Her inntar han nærmest en mindre birolle, men de andre etterforskerne, sammen med kjeltringene, gjør sannelig sitt til at det blir handling og konflikter nok til å holde spenningen oppe.


Anbefales!

«Det henger en engel alene i skogen» av Samuel Bjørk

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2013

Ei jente på seks år blir funnet død i skogen, utkledd i en skreddersydd dokkekjole, med skoleransel på ryggen og et skilt om halsen: «Jeg reiser alene». Etterforskeren Mia Krüger oppdager en liten detalj på liket som gjør henne sikker på at dette bare er starten; det vil bli flere…

Denne kriminalromanen har et ekkelt plott; at en seriemorder tar livet av små jenter, danderer likene og på en måte lager kunstinstallasjoner av dem, er motbydelig. Hvis du likevel kan holde ut et såpass motbydelig plott, så er dette en ganske spennende oppbygd roman, man drives hele tiden videre, blir nysgjerrig på å få vite hvordan ting henger sammen. Hovedpersonene, som i hovedsak er etterforskningsgruppa, er tro til sjangeren og nokså klisjeaktige, følgelig lette å bli kjent med, og bidrar til at historien er lettlest.

Språklig har man enda noe å hente, mener jeg. Jeg kunne tenkt meg en grundigere språkvask som luket ut flere av de unødvendige småordene og ryddet litt i kommabruken, til et mer effektivt og lettflytende språk.
Forfatteren har nesten konsekvent ikke satt komma der han ramser opp flere adjektiver etter hverandre. Jeg har blitt imøtegått på dette på bloggen min før når jeg har bemerket det, men jeg mener fremdeles det er riktig å sette komma når man ramser opp sideordnede adjektiver, som for eksempel s. 96: «En ekkel liten feig kloakkrotte.» Jeg mener det skulle vært komma her, til: ”En ekkel, liten, feig kloakkrotte.”
Korriger meg, om jeg tar feil, og vis meg hvilken regel som slår inn og hvor regelen står, dersom det ikke skal være komma her.

Ellers er det altså en del unødvendige småord i teksten, som s. 22: «… et papir han skulle signere på.» Her holder det å skrive: ”… et papir han skulle signere.”
Eller s. 110 «… plassert ut slik at vi skulle finne dem.» Her kunne det like gjerne stått: ”… plassert slik at vi skulle finne dem.”


Selve tittelen på romanen ser jeg også som et eksempel på at forfatteren har en ordrik og kanskje noe tung stil. Hvorfor heter ikke boka like gjerne ”Det henger en engel i skogen”? Jeg ser overhodet ingen grunn til å understreke at den hang alene.

Av og til er språket upresist, som for eksempel s 45: «Hun fant et par tabletter i anorakklomma, og skylte dem ned med flaska hun hadde tatt med seg ut.» Det var strengt tatt ikke flaska, men innholdet i flaska hun skylte tablettene ned med, men å skrive det helt korrekt blir selvfølgelig fryktelig omstendelig og tungt. Jeg kunne generelt tenkt meg at forfatteren gjorde noen grep for å få språket mer effektivt, og ikke beskrev alt så omstendelig. Kunne det ikke like gjerne stått noe a la: «Hun fant et par tabletter i anorakklomma, som hun fikk i seg.»

Samuel Bjørk er et pseudonym, og jeg ser på nettet at det har blitt en del spekulasjoner rundt hvem som skjuler seg bak pseudonymet. Forfatteren skal angivelig ikke være interessert i noe oppstyr. Nysgjerrigheten og spekuleringen rundt hvem som kan stå bak, er nå uansett et godt kort i markedsføringen, tenker jeg.

Kriminalromanen kan ikke få toppkarakter av meg, men for all del: den er spennende og jeg er sikker på at mange vil synes dette er god underholdning. Om man bare orker det motbydelige plottet, altså. Det skal komme flere bøker om etterforskerne Holger og Mia, står det i innbretten på bokomslaget.

mandag 13. januar 2014

«Pyro : en Tinius-thriller» av Stein Morten Lier

Utgitt av Aschehoug 2013

Tinius fra «Rookie» er tilbake. Klubbhuset til Vålerenga Trolls brenner ned til grunnen, høyst sannsynlig en påsatt brann. Et annet hus i samme område brenner også ned. Er det en pyroman som står bak? Eller er det noen som har noe å hevne? Da treneren til Vålerenga Trolls blir varetekstfengslet, mistenkt for å ha satt på brannen, bestemmer Tinius seg for at han må finne ut av hvordan saker og ting henger sammen.

Jeg likte godt den første boka om Tinius og var spent på fortsettelsen. Dessverre er jeg ikke like begeistret for nummer to i serien – mest på grunn av at plottet og handlingen føles noe søkt, og løsningen av saken blir litt for lettvinn. Jeg får en mistanke om at denne boka er skrevet litt for fort. Kanskje er det forlaget som har stresset dette litt; språkvasken er heller ikke av ypperste merke.

Språket er en blanding av konservativt bokmål (finner for eksempel bøyningen ”betød” s 81) og slang. (Eksempel s 33: ”fucka i hodet”)
Kanskje er det ønsket om et ungdommelig, muntlig uttrykk som gjør at det flere steder er brukt ”slang” i stedet for ”slengte”? Eksempel s 23: «Tinius slang fra seg iPaden på senga» – riktig er ”Tinius slengte fra seg…”
S 41 finner jeg en bruk av skylapper jeg ikke synes passer så veldig godt: «Tinius la ansiktet tett inntil det møkkete glasset og brukte hendene som skylapper.» Her skygger Tinius for lysrefleksene i vinduet han skal kikke inn av, så jeg skjønner bildet. Men likevel: skylapper er noe man setter på hestene for å sperre for sidesynet deres. Det er ikke sidesynet Tinius skal stenge ute her, men lyset.
S 64 et bruk av strekkmerker jeg heller ikke synes så godt om: «Store, veltrente muskler bulet under skjorta og ga den strekkmerker på de rette stedene.»
Strekkmerker er noe jeg forbinder med hud, ikke tøy.

Tinius får mulighet til å besøke treneren sin i fengselet ved å bli med ei jente han bare kjenner så vidt, når hun skal stikke innom faren sin som er fengselsbetjent. Dette virker for meg helt usannsynlig.

En god språkvask kunne strammet litt inn i språket, sørget for større variasjon (ordet ’tverrvende’ er for eksempel brukt vel mange ganger) og luket ut uheldige formuleringer som for eksempel s. 104: «De la på sprang, men mennene som hoppet ut av bilen, innhentet dem kjapt. Sugde tak i dem og tvang dem med seg inn i baksetet til bilen.»
”Sugde tak i”?

Jeg synes det er bra med god spenningslitteratur til ungdom, som også kan interessere guttene. «Pyro» er forholdsvis tynn og lettlest, ikke minst fordi det er mye ytre handling her. Men jeg håper forfatter og forlag skjerper seg litt med tanke på språk og plott når de skal jobbe med neste Tinius-thriller – ja, for jeg håper det blir flere!

tirsdag 7. januar 2014

«Tørk aldri tårer uten hansker. 1. Kjærligheten» av Jonas Gardell

Oversatt av John Erik Frydenlund
Utgitt av Vigmostad Bjørke, 2013

To unge menn møtes i Stockholm tidlig på 1980-tallet. Rasmus vet godt at han er homofil og nå skal han leve livet! Mens Benjamin er Jehovas vitne og aner ingenting om at han er noe utenom det vanlige, før en mann han besøker i misjonsgjerningen, forteller ham at han er homo.
Selv om de to mennene er ulike, er de begge unge og sårbare. Og de tørster etter kjærlighet.

Dette er en sterk og gripende historie, dessverre fortalt på en litt rotete måte. Det hoppes i tid, samtidig som det brukes mye frampek, fortellerperspektivet skifter, og det er innimellom avsnitt som mest av alt minner om sakprosa. Det kan virke som om forfatteren vil fortelle hele historien på en gang og ikke helt vet hvilken ende han skal begynne med. Og det skjønner jeg jo. At han brenner etter å fortelle, få oss til å være med på denne reisen, få oss til å føle hvordan det var.


Selv om jeg kunne tenkt meg den sterke historien behandlet på en ryddigere, mer planlagt måte, kan man ikke unngå å bli oppslukt av fortellingen. Skjebnene er sterke og gripende; det virker smålig å komme med innvendinger om utførelsen. Her er ung, sårbar kjærlighet, tørst etter forståelse og nærhet, vonde
konflikter med familie og det stedet og den kulturen man kommer fra.