mandag 24. november 2014

«Ingeniør Andrées luftferd» av Per Olof Sundman

Oversatt av Jo Ørjasæter
Utgitt av Gyldendal 2007, tidligere utgitt på norsk i 1968

11. juli 1897 la Salomon August Andrée ut på ekspedisjon med luftballongen Örnen. Den tok av fra Svalbard da vinden fra sør virket tilfredsstillende, og meningen var å fly over Nordpolen. Med på reisen var Nils Strindberg og Knut Frænkel.

I denne romanen lar forfatteren Knut Frænkel fortelle sin historie om forberedelsene til ferden, og hvordan ekspedisjonen forløp. Idet de tok av fra Svalbard gikk det litt skeis; de mistet 2/3 av slepelinene på ballongen, og resultatet var at de satt i en ballong de ikke kunne styre. Den fuktige luften frøs dessuten til is på ballongen, som ble stadig tyngre. Sammen med lekkasjene av hydrogengass fra ballongen, sank den til slutt og de nødlandet på isen. De hadde med to sleder og en båt, samt rikelig med proviant, våpen og ammunisjon. Så mye oppakning at de ikke kunne ta med alt på farkostene de måtte slepe etter seg over en isoverflate som var vanskelig å ta seg fram på, grunnet is som var i bevegelse og som pakket seg sammen. At isen var i bevegelse gjorde det også vanskelig å beregne hvilken retning de skulle gå. De greide ikke å komme seg til Franz Josefs land, som de opprinnelig hadde planlagt, men gikk i land på første fastland de møtte, som var Kvitøya.

De tre mennene omkom der, og ble først funnet over 30 år senere. Ingen vet hva de døde av. Sundman presenterer en teori her i denne romanen, men det er fri diktning; ingen kan bekrefte eller avsanne at det var slik det foregikk. Sundman lar Frænkel fortelle; den ene av de tre man ikke fant noen dagbøker etter.


Polarlitteratur interesserer meg, og denne ferden ønsker jeg å lese enda mer om etter denne romanen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar