mandag 20. oktober 2014

«Bli hvis du kan. Reis hvis du må», «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake» og «Det finnes ingen helhet» av Helga Flatland

Utgitt av Aschehoug i 2010, 2011 og 2013

Fire unge menn, barndomsvenner fra samme bygd, reiser til Afghanistan for å tjenestegjøre som FN-soldater. Tre av dem blir drept av samme veibombe, og forfatteren viser hvordan familie, venner, hele lokalsamfunnet blir preget av sorg og savn.

Jeg har fått høre fra så mange at dette er romaner man ”må lese”, og nå har jeg omsider gjort det. Det ga god sammenheng å lese dem i rask rekkefølge.

Den første av disse tre romanene synes jeg er meget god. Den har en fortettet stemning, det ligger mye mellom linjene, og konfliktstoffet engasjerer. De to oppfølgerne liker jeg ikke like godt. For meg er det som om forfatteren ikke har så mye nytt å tilføye, men går tilbake til det samme konfliktstoffet, tygger videre på det og strekker det litt tynnere utover. Jeg vil ikke si de to oppfølgerne er dårlige romaner, men de er på langt nær så gode som den første.

Språket flyter det godt, dette er relativt lettlest. Tidshoppene og flere skifter av synsvinkel i hver bok, gjør imidlertid lesningen litt mer krevende.
Selv om språket er godt, synes jeg korrekturen kunne vært gjort enda grundigere, i alle fall i de to siste romanene. Forfatteren lar flere steder infinitivsmerket flyte "fritt", for eksempel legger hun flere ganger ”bare” mellom ”å” og verbet, som i ”å bare gå”.


Nokre kapittel i kvar bok er på nynorsk, og etter min smak er språket her trukke litt vel langt over mot bokmål (her er det mange ”an-be-hetelser”). Einskilde bøyingar (som at ho skriv passiv infinitiv utan –t til slutt) og ordval (som ”stille” for bås? Er dette dialekt?) stussar eg på.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar