tirsdag 2. september 2014

«Tryllemannen» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2014

Otto holder seg mye for seg selv. Av og til panter han flasker og får penger nok til litt godteri, eller han rapper litt penger fra mor eller mors venninner om mulig. Da hender det noen gutter kommer og vil smake godteri og de kan prate litt, men guttene har egentlig fått beskjed hjemmefra om å holde seg unna Otto.
Mora formaner stadig om at Otto ikke skal finne på noe tull, men ellers bryr hun seg ikke mye. Ganske ofte går Otto omkring i skogen. Det er der han treffer Tryllemannen. Han har sjokolade og han kan trylle, av og til kjærtegner han Otto, stryker ham på nakken eller magen, men sier: "Jeg skulle ikke ha rørt deg, ikke gjort deg noe. Ikke om du var naken engang."

Denne romanen er fæl og fin på samme tid. For meg som voksen er det nervepirrende lesning. Det aner meg at seksuelle overgrep vil finne sted, og det gjør det da også, selv om ikke de aller verste skjer med Otto. Otto blir derimot den som oppdager hva Tryllemannen gjør av helt uakseptable ting mot en av de andre guttene, og som angir Tryllemannen, slik at han blir tatt.
Kanskje tenker forfatteren at Otto har fått nok som det er, slik at han skåner ham for de verste seksuelle overgrepene? Men Ottos historie viser hvordan barn som ikke har det greit, lett kan bli offer for overgripere, sultne som de er på kontakt med andre, og det å bli sett og satt pris på.

Jeg blir fascinert av hvordan Ingvaldsen har greid å skape bilder og stemninger ved ikke å si mer enn han må. Han viser med enkle, men tydelige streker hvordan Otto har det hjemme og på fritiden mens han er overlatt til seg selv, uten å forklare eller tolke. Dette er rett og slett godt litterært håndverk, tenker jeg.
Men: Akkurat dette som gjør boka spennende og ekstra leseverdig for meg som voksen leser, er jeg usikker på hvordan vil fungere når det er barna som leser. De vil antakelig synes synd på Otto som av og til må gå sulten, som må vaske klær selv uten å ha peiling på hvordan det gjøres, som stadig må flytte og som ikke har noen å leke med. Men vil de forstå at Otto er utsatt for omsorgssvikt og at det ikke burde vært sånn?
Og hva forstår de av møtene mellom Otto og Tryllemannen? Skjønner de at Otto heller burde løpt sin vei, holdt seg langt unna Tryllemannen og heller sagt fra til en voksen om han som bor i skogen, oppfører seg litt merkelig og gir godteri til ungene? Eller vil de tenke at Otto var heldig som i alle fall hadde Tryllemannen å være sammen med, synd bare at noen ting han gjorde var litt ekkelt og merkelig? Vil de skjønne alt som ligger under overflaten av de ytre handlingene? Vil de skjønne at kanskje kjenner de selv noen gutter eller jenter, som har det tilsvarende vanskelig og som trenger hjelp?

Jeg tror dette er en roman man helst bør lese sammen med barna. For dette er en barnebok, beregnet for unger fra 9 år og oppover. Som utgangspunkt for en samtale om overgrep mot barn, kan den fungere bra.

Vanskelig og tungt tema. Og vanskelig å anbefale denne direkte til barna, tenker jeg, men til voksne? Absolutt!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar