mandag 22. september 2014

«Latteren og døden» av Pieter Webeling

Oversatt av Hedda Vormeland
Utgitt av Bazar forlag, 2014

Februar 1944. Komikeren og jøden Ernst Hofman blir arrestert og sendt til Auschwitz. På fangetransporten møter han en vakker kvinne, Helena, som gjør uutslettelig inntrykk. På grunn av henne har han et enda inderligere ønske om å overleve.
Som komiker kan han få en annen og mer privilegert stilling i leiren, der han kan slippe unna det harde og ødeleggende kroppsarbeidet. Han må bare samtykke til å underholde SS-offiserene. Først vegrer han seg, får prøve seg i en jobb ved gasskamrene, han forsøker å holde humøret oppe hos de som skal avlives (der noen av dem har skjønt hva som skal skje), og ellers bistår han med oppryddingen etter at gassen har gjort sitt. Men denne oppgaven faller ham svært tungt for brystet. Derfor går han etter hvert med på å underholde offiseren, ikke minst fordi den offiseren som har skaffet ham jobb som komiker, også lover å ta godt vare på Helena, kvinnen Ernst drømmer om å gifte seg med.

Dette var engasjerende, men rystende lesning. Jeg tror ikke jeg har vært så opprørt og ille til mote siden jeg for mange år siden leste «Det angår også deg» av Herman Sachnowitz. Sachnowitz’ bok er en fortelling fra virkeligheten, mens Webeling har skrevet fiksjon. Her har han, etter det jeg vil tro er grundig research, levd seg inn i en manns opplevelser fra en uhyggelig utryddelsesleir. Det var så jeg følte jeg var inne i leiren sammen med Ernst, og jeg følte skrekk og avsky mens jeg leste. Tilfeldigheter avgjorde hvem som skulle få leve og hvem som måtte dø. Ondskap var satt i et grufullt system, der mennesker ved blindt å følge ordre ble til et djevelsk og effektivt drapsmaskineri.

Romanen er fæl og fin på samme tid. En nødvendig roman for at vi aldri skal glemme; det må være mulig å lære av andres feil, og for å minne oss på at vi aldri må gi opp å forsøke å gjøre verden til et bedre sted.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar