tirsdag 29. juli 2014

«Jeg & Kaminski» av Daniel Kehlmann

Oversatt av Sverre Dahl
Utgitt av Gyldendal 2014

Vi blir introdusert for journalisten Sebastian Zöllner idet han er ute og reiser, på vei for å intervjue den kjente kunstneren Manuel Kaminski; Zöllner har nemlig fått i oppdrag å skrive hans biografi. (Hvor kjent Kaminski egentlig er, sås det nok noe tvil om videre utover i romanen. Muligens er han blitt glemt, eller var han bare ikke spesielt god likevel?) Kunstneren er blind, gammel og kanskje døende, tenker Zöllner. Om kunstnerens dødsfall skulle sammenfalle med utgivelsen av biografien, ville det være gunstig med tanke på salget, så dette er et prosjekt som må taimes…
Da Zöllner kommer til kunstnerens hjem forventer han å bli møtt med den ærbødighet og respekt han synes han fortjener, og kanskje bli invitert til å bo der mens han arbeider med biografien. Men det skjer ikke. Kunstnerens datter virker overbeskyttende overfor sin gamle far og følgelige lite hjelpsom, mens kunstneren selv oppfører seg eksentrisk og ustadig, heller ikke han spesielt villig til å stå til tjeneste for at Zöllner skal komme noen vei med prosjektet sitt. Zöllner finner ut at han virkelig må være snedig om han skal få kunstneren til å snakke om de viktige tingene, kanskje til og med opptre noe uetisk…

Tonen i romanen får på humoristisk vis fram hvor selvsentrert journalisten er; noe som også kommer til uttrykk allerede i tittelen, siden det er JEG og Kaminski, ikke Kaminski og jeg. Selv om journalisten ser opp til kunstneren (eller later som?) setter han seg selv og sin karriere høyere.
Den selvsikre tonen til tross: Det kommer tidlig fram hvor liten grunn Zöllner har til å være fornøyd med seg selv og livet sitt. Forfatteren gjør ikke bare narr av pompøse og selvgode journalister; også den nærmest tilbedende beundringen kunst og kunstnere kan bli gjenstand for blir latterliggjort.

Jeg ble overrasket over hvor morsom og lettlest denne romanen var. Anbefales!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar