mandag 17. mars 2014

«Mormor hilser og sier unnskyld» av Fredrik Backman


Oversatt av Einar Blomgren
Utgitt av Cappelen Damm 2014

Elsa er sju år, snart åtte. Hun er et annerledes barn, og innforstått med at dette gir de andre ungene på skolen lyst til å plage henne og at hun ikke har jevnaldrende venner.
Heldigvis har hun mormor. Hun er 77 år og gjør som hun vil, bryr seg ikke om særlig mye om hva som passer seg og oppfører seg snålt, men hun er Elsas beste venn og støtter henne i tykt og tynt.
Da Elsas mormor blir syk og dør, føler Elsa seg ensom og forlatt. Men mormor har etterlatt seg noen brev som Elsa skal levere for henne. Dette oppdraget gir Elsa noe å samle seg om, bidrar til å at hun får oppleve spennende og eventyrlige ting og knytte nye kontakter.

Backman gjorde stor suksess med romanen ”En mann ved navn Ove”, ei bok jeg likte godt.
Dessverre bidro muligens den forrige positive opplevelsen til at jeg hadde for høye forventninger. I alle fall ble jeg skuffet over denne historien.
Det er noe med stemmen i romanen jeg ikke blir fortrolig med. Språket er en blanding av vulgært, barnslig og akademisk, og jeg antar det er fordi forfatteren vil legge seg tett opptil hvordan Elsa tenker og snakker - en blanding av glupt, veslevoksent og barnslig – mens det vulgære kommer når mormor eller enkelte andre voksne har ordet. Det kan være at andre lesere ser sjarmen og humoren i dette, men for meg lød ikke dette verken særlig troverdig eller hyggelig. Hovedpersonene blir for outrerte og usannsynlige til at jeg får til å tro på dem eller heie på dem. Faktisk blir jeg nokså likegyldig til hele boka og ble ikke engang nysgjerrig på hvordan det gikk.
Når språket i tillegg virker litt halvhjertet og hastig klasket sammen, er konklusjonen klar:
Dette ble en nedtur for meg, men kanskje er det andre lesere som vil hygge seg med romanen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar