tirsdag 26. november 2013

«Det blir pinlig uansett» av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland

Utgitt av Aschehoug 2013

Elias sender e-post til Susanne, ei jente han ikke kjenner, men som han har sett mange ganger på 37-bussen i Oslo, samme buss han pleier å ta selv. Han har fått tak i e-postadressen hennes, fordi den sto utenpå en blå plastperm hun pleide å ha med seg. Da han sender den første e-posten til henne, er det en god stund siden han har sett henne på bussen, og han lurer på hvorfor.
Slik starter en kommunikasjon på e-post mellom de to, og denne romanen er rett og slett bygd av deres e-postutveksling. Han er innflytter og skriver på nynorsk, hun er fra byen og skriver bokmål.


Jeg synes dette var en sjarmerende, lettlest roman. Historien rundt den blå permen som er kommet på avveie, bringer konfliktstoff og ytre handling til romanen; uten dette elementet kunne den nok blitt litt for opplagt.

lørdag 23. november 2013

«Easy» av Tammara Webber

Jacqueline er ikke i særlig festhumør og drar tidlig fra halloweenfesten; det er ikke så lenge siden kjæresten slo opp med henne, en hun har hatt i tre år og som hun følte seg trygg på at hun hadde noe varig med. Hun har tatt på seg å være sjåfør til festen i kveld, derfor sender hun SMS til venninna og ber henne ringe eller sende melding når hun vil hjem, så skal hun hente henne.
Ved bilen hender det forferdelige; hun blir brutalt dyttet overende og inn i bilen av Buck, en hun kjenner fra universitet, men aldri har tenkt noe vondt om - han legger seg tungt over henne, det er umulig å komme løs. Akkurat idet overfallsmannen ser ut til å lykkes med å gjennomføre voldtekten, blir han trukket ut av bilen av en ukjent redningsmann. Buck får skikkelig bank og Jacqueline blir skysset hjem etterpå av Lucas, som redningsmannen heter.
Siden er det som om denne Lucas dukker opp overalt. Jacqueline oppdager at han følger de samme sosøk-forelesningene som henne. Han sitter bakerst i auditoriet, og for det meste opptatt med å tegne ser det ut til. Jacqueline foretrekker gutter som er flinke og vil noe, så selv om Lucas er kjekk, tror hun ikke han er noe særlig å samle på. Men så dukker han opp i enda flere sammenhenger, og hun begynner etter hvert å kjenne at hun kanskje er litt interessert i ham likevel. Og når han forvirrer henne, ved både å virke interessert og opptatt av å holde henne på en viss avstand, bidrar dette til å gjøre henne ekstra nysgjerrig...
Dette er ei kjempefin bok! Kjærlighetshistorien er engasjerende og romantisk, lagt opp slik at spenningen holder seg hele veien. Personene kan kanskje virke i overkant «perfekte», men likevel opplever jeg dem som troverdige.
Stemningen i romanen minner meg om både «Perfekt kjemi» av Simone Elkeles og Gayle Formans bøker «Hvis jeg blir» og «Da jeg lot deg gå».

Kort sagt: Anbefales!

fredag 22. november 2013

«Det som er sant» av Magnhild Bruheim

Utgjeven av Samlaget 2013

Linn er på fest hos Hanna. Det er fullt av folk og god stemning. Linn er ekstra spent, for ho ser at Sander er der, ein gut som er nokre år eldre og som ho har eit godt auge til. Dei har ved tidlegare høve klint litt, og ho tenkjer vel at han er på tur til å verta kjærasten hennar.
Men uff, på denne festen verkar han meir interessert i Hanna...
Han og Hanna stikk seg vekk utpå kvelden, for ei stund etter å dukke opp att. Då er Hanna bleik om nebbet. Etter kvart kjem det fram at ho vart valdteken av Sander, medan han på si side hevdar Hanna var med på samleiet heilt friviljug. Solveig – ven av Linn og Hanna – pushar på for at Hanna skal anmelde valdtekten til politiet, noko ho gjer.
I etterkant blir det mykje prating og slarving om kven sin versjon av det som hende på rommet den kvelden, som er sann. Linn har vondt for å tru om Sander at han kan ha gjort noko slikt, og Hanna har då vore lett på tråden og hatt sex med mange gutar før, seiest det.
Linn er frå før ikkje så glad i Hanna, og ynskjer i alle fall ikkje at ho skal stikke av med Solveig, bestevenen hennar, men slik ser det ut til at det kan ende, for Solveig engasjerer seg veldig sterkt i Hannas skjebne, og vert sur når ikkje Linn er like engasjert...



Romanen tek opp viktige tema, og som utgangspunkt for ein diskusjon tenkjer eg at denne romanen kan vera fin.
Likevel vil eg ikkje gje romanen toppkarakter, sidan spaningskurva er litt flat, og måten tema blir handsama splintrar det til å stråle utover i fleire retninger; noko eg synes er litt uheldig.
Hovudpersonanene i romanen liksom slåss om merksemda til lesaren, og om å få ha leiarmotivet. Linn er hovudperson, men ho er ikkje den viktigaste personen i høve det eg oppfattar som hovudtema i boka. Hennar problem er tidlegare einsemd og konfliktar, som ho framleis slit med og som gjer at ho er veldig redd for å miste Solveig til Hanna.


Eg tykkjer og jentene verkar noko vinglete plassert i høve alder. Dei er både barnslege og mogne. Det er sant at unge ofte er ei slik forvirrande blanding av barn og vaksen, men her verkar det ikkje planlagt, som om forfattaren ikkje har klart for seg kva aldersgruppe ho tenkjer å nå.
Jentene i boka festar, drikk og einskilde har hatt sex, samstundes som dei verkar mykje yngre når det kjem til måten dei samtaler eller håndterar konflikter.

onsdag 13. november 2013

«Sprengt monster» av Christian Valeur

Utgitt av Aschehoug 2013

Mons – av de aller fleste kalt Monster – er omgitt av jenter og damer overalt han ferdes. Han får lyst til å kose med dem alle sammen, så kjærlighetshungrig er han. Eller kanskje er han aller mest kåt og er klar for å debutere seksuelt? Med iver og pågangsmot går han inn for oppgaven å komme i nærkontakt med de ulike jentene og damene. Resultatene synes jeg du skal lese om selv…

Dette er ei bok med mye energi og humor. Men den har også mørkere undertoner som vi som leser oppfatter, uten at Mons selv ser ut til å bry seg stort. Det er Mons som forteller, og han innser nok at han gjør en del dumme valg, men det virker som om han kommer fort over det, staker ut nye mål og durer i vei. Boka er delt inn i en slags episoder med overskrifter a la: ”Hvorfor man ikke skal forelske seg i eldre kvinner”. Overskriftene er indikatorer på at Mons skjønner at han gjør, eller har gjort, en del dumme valg. Jeg synes at boka kunne fungert enda bedre uten disse tolkende overskriftende. Jeg sitter jo uansett igjen med en del å undres over etter at boka er slutt, som: Hvordan går det med Mons senere? Hvordan går det med alle Mons snubler over på veien mot seksuell debut, kommer de seg etter sjokket? Har Mons ADHD, eller har han ikke? Ikke at det siste er så viktig egentlig, men innblikket i Mons’ tanker og følelser gjør meg nysgjerrig på om det er slik det oppleves å være hyperaktiv.


Språket er rikt, prøver seg liksom fram underveis med nye sammenstillinger og smaker, og passer godt til Mons’ personlighet. Boka følger Mons fra han er 12 til 16, og passer kanskje best for ungdom innen samme aldersgruppe. Jeg tror både jenter og gutter vil finne denne historien interessant.

tirsdag 5. november 2013

«Hyperpubertet» av Vera Micaelsen

Utgitt av Aschehoug 2013

Camilla, nylig begynt i åttende klasse, er på klassetur i skogen da noe merkelig inntreffer. Hun blir rammet av noe utenomjordisk merkelig som plutselig får henne i puberteten. Hun som fra før ikke har hatt pupper eller mens, får pupper som uberegnelig vokser til monstrøse proporsjoner, og da mensen kommer er det så hele senga oversvømmes av blod. Å komme i en slik hyperpubertet kunne alene ha vært utfordring nok, men venninnene gjør det ekstra ille ved å dokumentere og filme det som skjer, for siden å legge det ut på en egen blogg som blir kjempepopulær…

Jeg hadde gleden av å oppleve Vera Micaelsen presentere boka si på Ungdomsbokgildet i Drammen i høst. Evnen til å formidle og skape interesse har hun i rikt monn; det var en fest å høre henne!
Boka er også underholdende og morsom, og hvis man greier å leve seg inn i det som skjer, så vil man bli kjempeflau og sikkert føle en viss spenning rundt hvordan i all verden dette skal gå til slutt. Og det er kanskje her det ligger en nøkkel jeg ikke finner, for jeg føler ikke med Camilla og blir heller ikke flau. Heller ikke blir jeg opprørt av konfliktstoffet som ligger i boka, og jeg tror ikke nødvendigvis det er fordi jeg er altfor gammel til å være i målgruppa. For meg skaper humoren en (behagelig) avstand, og boka blir ”bare” underholdning, ei god historie. Den beveger ikke, fordi den ikke graver særlig langt under overflaten. Jeg opplevde nok boka som litt overflatisk, også siden personene mest av alt er typer, og miljøskildringene er enkle.


Micaelsen sa på Ungdomsbokgildet at hun ønsket å gi ungdommene ei dagsaktuell bok, med språk og handling ungdommene kan kjenne seg igjen i. Det tror jeg absolutt hun har lykkes med! Ungdommene i boka lyder ekte når de snakker. Det er Camilla selv som forteller i boka, stilen er muntlig og da følger det noen grammatikalske feil med. Det synes jeg er LITT uheldig, siden ungdom som leser boka kan komme til å tro at det er greit å skrive som man snakker, at det er greit å gi blaffen i grammatikk.

Selv om jeg har noen små innvendinger, skal vi ikke bry oss om det. Jeg vil absolutt anbefale romanen til målgruppa, nemlig jenter (og jeg tror også gutter kan synes dette er all-right lesestoff) i starten på ungdomsskolen.

søndag 3. november 2013

«Ung jente, voksen mann» av Eline Lund Fjæren

Utgitt av Oktober 2013

Han møter henne, søt musikk oppstår, de blir sammen, innleder et seksuelt forhold. Det kunne vært en helt alminnelig kjærlighetshistorie, men nei. For hun er bare 13 år da forholdet starter, og han er en voksen mann. Forholdet – som hele tiden virker problematisk, i ubalanse – pågår noen år. Denne romanen gir små innblikk i hvordan de har det med hverandre gjennom disse årene.

Romanen veksler mellom at han og hun forteller i omtrent annet hvert kapittel. Dette er en fin måte å få belyst kjærlighetshistorien fra begge sider. Jeg merket meg en fiffig detalj, nemlig at han i sine kapitler sier ”hun” om henne, mens hun i sine kapitler sier ”du” om ham; det kan si noe om hvilken tilnærming de har til hverandre; ønsket om å forstå, komme helt innpå, ønsket om å kommunisere helt tett, virker størst hos henne.
Kanskje synes jeg de to fortellerstemmene blir litt like. I starten, før jeg skjønte mønsteret i vekslingen mellom hans og hennes kapitler, hendte det jeg ble forvirret og blandet sammen hvem som snakket.

Jeg leser på nettet at forfatteren bare er 19 år, og «Ung jente, voksen mann» er debuten hennes. En god og imponerende debut; det blir spennende å følge denne forfatteren videre.