torsdag 31. oktober 2013

«Dikterjenter : Lucy Maud Montgomery og jeg» av Lise Männikkö

Utgitt av Omnipax 2013

Lise Männikkö forteller om livet og diktningen til Lucy Maud Montgomery, forfatteren bak blant annet klassikerne om Anne fra Bjørkely. Männikö føler seg beslektet med Montgomery – de har de samme initialene (LMM) og bar på drømmen om å bli forfatter helt fra de var små. I boka veksler Männikö mellom å fortelle litt om seg selv og egne forfatterdrømmer, og presentasjonen av Montgomerys biografi.

Det er fint at Männikkö får fram at man kan føle seg beslektet med et menneske som levde i en helt annen tid og på et helt annet sted – som om tid og rom ikke betyr noe når man føler at man har noe spesielt felles; man er beslektede sjeler, eller ”kindred spirits”.
Men jeg ville nok foretrukket om forfatteren hadde samlet alt om seg selv og sin interesse for Montgomery i forordet (det kunne gjerne vært langt!) - eller i en egen avdeling av boka, og nøyd seg med det. De korte kapitlene om Männikkö som dukker opp nå og da gjennom hele boka, blir for meg uvelkomne brudd, og tilfører vel egentlig ikke noe spesielt til det jeg oppfatter er den bærende historien i boka, nemlig fortellingen om Lucy Maud Montgomery.
Männikkö velger i Dikterjenter å ha Lise med noen begrensede år, (fra hun er 11 til 14?), mens Lucy vokser og eldes; blir voksen før fortellingen slutter. Dette valget synes jeg er litt rart.

Slutten av boka er også litt vanskelig; Lise fantaserer om at hun møter Lucy ved havet, og de snakker sammen. Egentlig synes jeg dette møtet er fint; det viser hvordan en forfatter kan arbeide (jeg kjenner meg igjen!); bruke fabuleringsevnen til nærmest å mane fram personer som de så kan føre en samtale med. Men for barn som kanskje skal bruke Dikterjenter til å skrive oppgave om Montgomery, vil muligens en slik scene være litt forvirrende.

tirsdag 29. oktober 2013

«Busemannen» av Knut Nærum, Elisabeth Botterli, Peder Udnæs, Askild Hagen og Jørgen Mehren

En seriemorder er løs – kjente krimforfattere myrdes en etter en. Den første som tas av dage er Nelly Lundin; hun blir funnet død, kvalt av en Fjordlandmiddag. Den brutale drapsmannen har en ganske spesiell signatur, nemlig en buse puttet i den dreptes ene nesebor. Politiet innser umiddelbart at de trenger høyt kvalifisert hjelp til å løse saken, og den forfyllede politimannen Willy Wakum hentes hjem fra et langvarig og nedbrytende utenlandsopphold. Under dekke av å etterforske en sak vedrørende kidnappede kjæledyr, nøster Willy Wakum seg sakte men sikkert nærmere løsningen på saken…

Dette er en fornøyelig parodi på Jo Nesbøs meget populære kriminalromaner om politimannen Harry Hole. Liker du Nytt på nytt, vil du kose deg med denne – humoren her er veldig ”nytt på nyttsk”. (Naturlig nok, siden forfatterne har tilknytning til Nytt på nytt-redaksjonen.) Du finner rikelig av ordspill, komiske kommentarer til og vridninger på ulike fenomener i det norske samfunnet, ironiske spark i alle retninger.
Jeg tror også boka vil interessere både Nesbø-fan og det stikk motsatte. På samme måte som jeg tror du vil like boka enten du liker krim eller er lut lei sjangeren – dette er mat for begge leire.
Språket flyter godt og virker gjennomarbeidet, så jeg finner bare noen få småfeil, som at det s 51 står ”dykkerlubben” i stedet for ”dykkerklubben”, og s 243 blir Staale Gunnarsen stokket om til Gunnar Staalesen.
Det florerer med morsomme poeng hele veien, så boka krever at du følger med; den kan føles noe mektig. Men mektig på en herlig måte.

Et lite sitat fra s 10: «Sanna bøyde seg mot Nelly Lundin. Forfatteren stirret tomt ut i lufta. Det pleide Sanna også å gjøre de dagene hun måtte ty til Fjordland


Anbefales så absolutt!

torsdag 17. oktober 2013

«Ø» av Knut Nærum

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Denne boka inneholder korte litterære parodier. Hvis du har lest en del av ulike kjente forfattere vil du få noe å humre av her.

En liten smakebit fra s 149, fra Harry Hole-fortellingen "Pukkelryggen":

«I den andre lomma hadde han en lerke full av whisky. Han var tørst. Heldigvis hadde sjefen for Voldsavsnittet ingen kvaler med å la en bråsint alkoholiker som aldri fulgte ordre og ofte satte både eget og kollegers liv på spill, få ansvar for alle de største mordsakene.
Det ante ham at han i løpet av få døgn ville stå ansikt til ansikt med en morder uten ansikt. Han håpet at han som vanlig kom til å løse saken gjennom å dra fra sted til sted og bli slått ned bakfra.
»

Alt i boka er ikke like godt, men alt i alt var dette underholdende, lettlest og morsomt.

Nå gleder jeg meg til jeg får tak i «Busemannen», en Harry Hole-parodi som Nærum har skrevet sammen med Elisabeth Botterli, Askild Hagen, Jørgen Mehren og Peder Udnæs.

søndag 13. oktober 2013

«Faen ta skjebnen» av John Green

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Gyldendal, 2013

Hazel er 16 år og har kreft. På et møte i en støttegruppe for kreftrammede ungdom, møter hun Augustus som er ett år eldre. De blir raskt venner, etter hvert utvikler følelsene seg og de blir kjærester. Til tross for alt vondt kreften har gjort dem, nekter de å synes synd på seg selv eller innfinne seg i en stereotyp rolle som ”kreftsyk ungdom” – de vil leve livet og ha det gøy. Og la faen ta skjebnen.

Jeg har etter noe grubling kommet fram til at jeg har litt delte meninger om denne romanen. Den er absolutt rørende, setter tanker og følelser i sving, men jeg sliter litt med å finne hovedpersonene helt ut troverdige, i tillegg til at livshistoriene deres virker noe konstruerte, som om de er planlagt og formet etter visse mål for å tjene den hensikten forfatteren har hatt med å skrive romanen.
Det jeg synes er lite troverdig ved Hazel og Augustus, er hvordan de uttrykker seg. Men på den andre siden: De er antakelig ressurssterke, skoleflinke, intellektuelt godt utrustede, og i møte med kreften og døden har de modnet veldig fort. Det er i alle fall en mulig forklaring på hvorfor de uttrykker seg så voksent; de er slagferdige, vittige og raske i replikken, veldig verbale, og slår om seg med fremmedord.


Til tross for at jeg måtte tenke litt på hva jeg synes om romanen, så vil jeg absolutt anbefale den for både ungdom og voksne. Som sagt setter den følelser i sving, og skjebnene til ungdommene vi møter gjør sterkt inntrykk. For ungdom og voksne som fortviler over småting som ikke går helt deres vei, kan det å lese denne boka sette deres egne liv i perspektiv. Det å ha helsa, være friske og kunne ta for oss av alt livet har å by på – det er jo lite som betyr noe i forhold til det.

mandag 7. oktober 2013

«Svik» av Trude Teige

Utgitt av Aschehoug, 2012

Romanen gir oss et gjensyn med TV-reporteren Kajsa Coren, fra kriminalromanene «Noen vet» og «En hjelpende hånd». Nå er hun i Sunnmørsbygda Losvika, der hun vokste opp. Hun holder på med research til ei bok hun skal skrive, med tema hentet fra andre verdenskrig. Her kommer hun borti to ulike kvinneskjebner som engasjerer.
Men så: Et drap skjer i den idylliske, vesle bygda; en eldre, ferierende tysker blir funnet død i en båt som driver på fjorden. Det lokale politiet ber om hjelp fra Kripos, og slik kommer Karsten Kjølås tidligere enn planlagt til Losvika; han er nå blitt kjæreste med Kajsa. Ikke uventet har historiene Kajsa nøster opp, sammenheng med politisaken Karsten har fått å jobbe med.

Denne romanen synes jeg representerte en god opptur, etter at jeg ble litt skuffet over «En hjelpende hånd». Det er tydelig at Teige her skriver fra et miljø hun kjenner godt, og skjebnene hun gir oss innblikk i med egne kapitler fra krigens dager, fenget meg skikkelig. Jeg synes også det er veldig hyggelig at Karsten er blitt kjæreste med Kajsa, og slik denne romanen ender, håper jeg det kommer en oppfølger!


Slutten av romanen synes jeg er i overkant actionpreget og kanskje litt usannsynlig, men det bidrar i alle fall til høyt tempo og driv avslutningsvis.