søndag 29. september 2013

«Et helt halvt år» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland
Utgitt av Bastion forlag, 2013

Louisa Clark (Lou) blir arbeidsledig, og det virker nærmest umulig å finne en annen jobb som er til å holde ut med. Men mens det ser som mørkest ut, smiler skjebnen til henne; hun får jobb som en slags selskapsdame for Will Traynor, en mann på 35 år som sitter i rullestol, lam fra halsen og ned etter ei ulykke. Det viser seg at Will er en bitter og vrien fyr, kanskje ikke så rart når man tenker på hvilke tap han har lidd. Jobben er skammelig godt betalt, så Lou biter tennene sammen for å holde ut de seks månedene hun skal være hos Will – hun ser virkelig på perioden som «et helt halvt år»…

Jeg ble gjort oppmerksom på denne boka av en kunde på biblioteket hvor jeg jobber. Da hun kom og leverte den, sa hun litt lavt og beskjedent, men veldig overbevisende, at dette var den beste boka hun hadde lest på flere år. Jeg måtte kikke litt på den da, syntes den så interessant ut, og tok den med meg hjem. Det gjorde jeg virkelig lurt i! Dette er akkurat ei bok for meg; ei bok som får meg til å tenke og føle, samtidig som den fine historien representerer en god porsjon virkelighetsflukt. Boka kan beskrives som en feelgood-roman, men visse ting gjør at den strekker seg litt utover rammene til den sjangeren, synes jeg. Blant annet med tema den tar opp, og slik forfatteren lykkes i å skape troverdige personligheter, ikke bare typer.

Det er vanskelig å si mye mer om boka uten å røpe vesentlige ting, men den er virkelig spennende og leseverdig! Jeg likte Lou umiddelbart; hun har en herlig, fargerik personlighet – og mens jeg sakte, men sikkert ble kjent med Will, ble jeg glad i ham også. Jeg fikk lyst til stadig å lese videre (det var vanskelig å avslutte dagens lesestund og slokke lyset om kveldene), for jeg lurte hele tiden på hvordan det skulle gå.

Forfatteren har valgt å legge fortellingen i munnen på Lou, med unntak av noen få kapitler, der Lous søster, Wills mor og Wills pleier får ordet. Jeg likte ikke så godt disse perspektivskiftene, men det er nok gjort fordi forfatteren ville tilføre oss noe informasjon som Lou ikke satt med.

Språket er godt og flyter lett. Jeg fant bare ytterst få og små slurvefeil, som at man på s. 216 har glemt å oversette ”he” til ”han”, og på s. 249 hakket litt, slik at det står: ”… og dro på meg det par ene paret.”


Konklusjonen er at denne romanen anbefales varmt!

tirsdag 24. september 2013

«De fortapte barns frelser» av Ihpil (psevdonym for Sigbjørn Skåden)

På baksiden av denne ungdomsboka står følgende:
«17. desember 2007 ble ei 19 år gammel samejente funnet druknet i Tromsø havn. På internett etterlot jenta en blogg som hun skrev på det siste halvåret hun levde. I bloggen kaller hun seg Ihpil.
Dette er Ihpils blogg

Jeg leste hele boka før jeg googlet Ihpil; muligens hadde jeg en mistanke om at dette ikke var autentisk, men oppdiktet. Kanskje har jeg hørt om saken, men ikke akkurat koblet det jeg hadde hørt mot boka jeg satt med.
Det jeg fant ut, er at samejenta som kalte seg Ihpil ikke eksisterte i virkeligheten. Det var forfatteren Sigbjørn Skåden som sto bak både bloggen og boka.

Diskusjonen rundt det uetiske og spekulative i å gi ut en bok pakket inn i en slik dramatisk, sørgelig, men dessverre usann historie, blir fort mer interessant enn selve boka.
Dere kan lese mer om "lureriet" her: http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Content&pa=showpage&pid=181
Jeg hadde neppe valgt å lese boka om jeg hadde visst at det var ren fiksjon. Jeg interesserer meg for sinnets irrganger, og selvmord er noe jeg undrer meg over; hvordan er det mulig å se så svart på livet at selvmord synes som eneste utvei? Hvordan våger man å ta livet sitt - er ikke døden det mest skremmende av alt? Jeg håpet kanskje at denne boka - som kunne bli sett på som en stemme fra ei som valgte å avslutte livet - hadde noen svar.

Som lesbisk samejente er Ihpil en minoritet i minoriteten. Hun har sine opp- og nedturer i løpet av boka, men på slutten virker det som hun har all mulig grunn til å glede seg over livet, for kanskje har hun funnet kjærligheten. Hvorfor skulle hun begå selvmord? Det virker ubegripelig og gåtefullt. Kanskje er nettopp dette ubegripelige og gåtefulle det som virker mest ekte ved boka - nettopp så uforstående jeg som leser er, tror jeg mange venner og pårørende kan stå igjen etter at noen har tatt livet sitt.

mandag 23. september 2013

«De usynlige» av Roy Jacobsen

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Romanen handler om en familie bosatt på ei øy på Helgelandskysten rundt 1920. 
Vi får innsyn i hvordan dagliglivet til fiskere og bønder artet seg på den tida. Det er ikke én eller få veldig tydelige hovedpersoner i romanen, snarere er alle familiens medlemmer gjort like viktige.

Forfatteren må ha gjort imponerende mye research og ha stor kjennskap til miljøet for å kunne skrive så sikkert og gi så gode beskrivelser som forfatteren gjør. Men som roman betraktet synes jeg det mangler en tydeligere handling, gjerne knyttet mot en eller noen få tydelige hovedpersoner.
Slik jeg ser det er «De usynlige» mest av alt en svært imponerende skildring; flotte observasjoner, stilsikkert og mesterlig formidlet, men for meg manglet det noe - kanskje noe litt ubestemmelig - på at forfatteren virkelig får pustet liv i menneskene og historien.


søndag 22. september 2013

«Ho tok av seg blusen og sa ho var bibliotekar» av Bjørn Sortland

Utgjeven av Piggsvin forlag, 2012

Førti år gamle Ivar er ungkar og utan særlege erfaringar med kvinner. Han blir lett forelska og stiller aldeles ikkje store krav til den kvinna han eventuelt vil dele livet med. Likevel er han åleine.
Han blir hyra som skrivekurslærar for tre kvinner med fortid. Kan hende han no får sjansen til å finne ei kvinne han kan dele livet med?

Romanen får eg ikkje til å seie så mykje om, anna enn at han er lettlest, humoristisk, men samstundes litt sår.


Kan hende verkar det litt usannsynleg at Ivar er åleine, så sugen som han er på å få seg kvinnfolk? Men eg trur for så vidt det finst menn som Ivar; kan hende har dei ein ring av panikk der andre menn har ein ring av sjølvtillit, eller eit panisk svoltent blikk i augene som kvinnene merkar og som får dei til å skygge banen?

Omslaget er svært sjarmerande, det same er Øyvind Øyvind Torseter sine teikningar som illustrerar historia.

onsdag 18. september 2013

«I natt er du død» av Viveca Sten

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Den unge studenten Marcus blir funnet død, og man går ut fra at han har begått selvmord. Men familien og bekjente benekter hardnakket at dette kan være mulig; det var ingenting ved Marcus som tydet på at han slet mentalt eller var suicidal. Marcus’ mor nærmest bønnfaller politiet om å etterforske dødsfallet, og da Thomas Andreasson begynner å grave, finner han ting som tyder på at moren kan ha rett. Marcus var i gang med å gjøre research til en oppgave, og hadde vært i kontakt med flere tidligere militære, nærmere bestemt kystjegere. Politiet oppsøker de samme kildene Marcus møtte, og da en av disse blir funnet drept, er Thomas sikker på at heller ikke Marcus døde for egen hånd…

«Viveca Stens beste Sandhamns-krim hittil» står det på omslaget av boka. Samtidig er det visse deler av denne romanen som gir meg følelsen av at jeg har misset noe forut for det som skjer her. Ved nærmere undersøkelser finner jeg ut at det norske forlaget har valgt å starte med denne fjerde boka i serien. Jeg undres hvorfor. Var de tre foregående for dårlige?
Som sagt får jeg en fornemmelse av at jeg mangler noe forhistorie når jeg leser denne boka. Det er tydelig at en av hovedpersonene spiller en visse rolle i serien, men i denne enkeltstående romanen har hun liten betydning som annet enn fyllstoff, eller kan vi kanskje kalle det bonusmateriale? Den jeg sikter til, er politietterforskeren Thomas’ søster Nora. Hun blir ikke skikkelig presentert; jeg må lese bakpå boka hvem hun er da jeg begynner å lure på hva hun i all verden spiller for rolle i boka.
Nora har en god del egne kapitler. Hun er nylig skilt og har delt foreldreansvar for to sønner. Vi får innblikk i hennes dagligliv og problemer, men for hovedhistorien i romanen spiller hun veldig liten rolle – det er bare én person hun snakker med som har noe informasjon om kystjegerne og som hun viderebringer til Thomas, men hele Nora kunne fint vært utelatt uten at det gjorde noe for krimplottet.
Vi får også innblikk i Thomas’ privatliv. Han og kona mistet barnet sitt da det var baby, og har slitt med forholdet etter det.

I egne kapitler får vi lese utdrag fra en dagbok som har tilhørt en av kystjegerne. De gir innblikk i en brutal soldathverdag, der treningen er lagt opp til å sile slik at de udugelige blir "avslørt" og luket vekk en gang for alle.

Hvis du liker bøkene til Camilla Läckberg, kan det være at dette er en roman for deg; man får umiddelbart assosiasjoner til Läckbergs bøker, med historien fra fortiden som rulles opp, og med handling lagt til den svenske skjærgården. Men Sten når langt fra opp til Läckbergs nivå verken når det gjelder plott eller språk.


tirsdag 17. september 2013

«Gangster-bestemor» av David Walliams

Oversatt av Sverre Knudsen
Illustrert av Tony Ross
Utgitt av Aschehoug, 2013

Hver fredag må Ben være hos bestemor mens foreldrene hans er på danseshow; de er nemlig lidenskapelig opptatt av selskapsdans.
Bestemor lukter kål, og det er ikke så rart, kanskje, for hun serverer ikke annet enn retter laget av kål. Alt inntaket av kål gjør at hun promper jevnt så fort hun rører på seg.
Hun hører dårlig, TV-en hennes er gått i stykker – det er bare SÅ kjedelig å være der. Men så oppdager Ben noe helt spesielt i kjøkkenskapet hennes, noe gamle bestemødre aldeles ikke pleier å ha i skapene sine. For å finne ut hva som skjer, spionerer han på bestemor, og slik får han rede på at hun faktisk er en internasjonal smykketyv. Da synes Ben at bestemor blir mye mer spennende å være sammen med, for tenk alt spennende hun har å fortelle om farlige tyveriraid…

Underholdende og (i hovedsak) humoristisk bok for barn i alderen 9-10 år.

«Den rikeste gutten i verden» av David Walliams


Oversatt av Sverre Knudsen
Illustrert av Tony Ross
Utgitt av Aschehoug, 2012

Jon Knolls far er søkkrik. Herr Knoll er nemlig oppfinneren bak det fantastiske, tosidige toalettpapiret, med en tørr og en våt side, og tjener milliarder årlig. Jon går på den dyreste og fineste skolen i landet, men trives ikke. Det er fordi alle, både elever og lærere, erter og plager ham. Jons høyeste ønske er å få gå på vanlig skole, som en vanlig gutt, og kanskje få en venn eller to.

Jon får ønsket sitt oppfylt og begynner på vanlig skole. Der får han faktisk en venn, og denne vennen forblir en trofast venn, selv om han etter hvert får greie på hvor fantastisk rik Jon er, og det oppstår en del krøll og misforståelser underveis.

Dette er en morsom og handlingsmettet bok som viser at penger ikke er alt – det er andre ting i livet som virkelig betyr noe, som vennskap og familie. Boka viser også at det er mye man ikke kan kjøpe for penger, som virkelige venner og gode klemmer.

søndag 8. september 2013

«En mann ved navn Ove» av Fredrik Backman

Oversatt av Nina M. Due
Utgitt av Cappelen Damm, 2013

I denne romanen blir vi kjent med Ove, 59 år, nabolagets selvoppnevnte overoppsynsmann som sørger for at regler overholdes og at alle oppfører seg som de skal. Ved første møte får man inntrykk av at fyren er et regelrett mareritt å omgås, en sur og vrien besserwisser, definitivt en du vil unngå å måtte betjene om du står i en butikk…
Men etter hvert blir vi nærmere kjent med Ove, vi får kjennskap til skjellsettende episoder fra tidligere i livet hans, og dette gir oss forståelse for hvorfor han ble som han ble. Og når det dumper inn nye mennesker og et kattekrek i nabolaget som han – uten å ville det i utgangspunktet – må forholde seg til, begynner vi virkelig å ane solide kvaliteter under den bryske fasaden…

Denne romanen kan beskrives som humoristisk feelgood, men den rommer mer enn bare tull og tøys, siden den har en alvorlig klangbunn. Det er alvoret i samspill med humoren, som gjør denne romanen til en virkelig god leseopplevelse.

Les denne - boka rommer både underholdning og livsvisdom, samtidig som den setter følelsene i sving.

mandag 2. september 2013

«Carmen Zita og døden» av Karin Fossum

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Alle foreldres verste mareritt blir virkelighet i denne romanen: En liten gutt overlates til seg selv et kort, ubevoktet øyeblikk, og katastrofen er et faktum; han stabber av gårde til en dam i nærheten av huset hvor han bor, faller uti og drukner.
Politiet gjør sine rutinemessige undersøkelser, slik de må. Men Skarre og Sejer får umiddelbart en snikende følelse av at morens sorg ikke er ekte, at hun spiller. Da obduksjonen avdekker et hendelsesforløp som fraviker det moren har gitt dem, forsterkes følelsen av at ting ikke er som de skal…

Denne forholdsvis tynne kriminalromanen (216 s) fikk jeg ikke til å like noe særlig. Fossum utfordrer oss som vanlig med måten hun behandler temaene død, ondskap og forbrytelser, men det er ikke derfor jeg ikke liker denne romanen.

For det første synes jeg teksten har dårlig flyt grunnet et altfor raust kommabruk. Det er som om Fossum vil leseren skal dvele og ta pauser i eninga, kanskje for å understreke, forsterke? Jeg vil helst ha mest mulig flyt og kunne tenkt meg å tatt vekk en god del av kommaene.
Eks s. 22: «Gikk tilbake igjen, og ordnet det, kom inn på kontoret igjen der hun satt, rakte henne begeret
Komma før ”og ordnet det” mener jeg er unødvendig.
Et annet eks på samme side: «Forsiktig, sa han så, til seg selv, de er antagelig…»
Komma etter ”sa han så” mener jeg også er helt unødvendig.

For det andre synes jeg dialogene i romanen er svake. Det er som ett og samme menneske sier alt som sies; alt lyder likt, i tillegg til at det virker lite muntlig, oppstyltet og stivt.
Fossum har lagt uttrykket ”et stykke tid” i munnen til minst tre forskjellige personer i romanen. Er ikke ”et stykke tid” en såpass spesiell måte å målbære tid på, at det virker usannsynlig at flere uttrykker seg akkurat på samme måten?

For det tredje er ikke språket i romanen så godt som det pleier å være når Fossum er avsender; på meg virker det nesten litt likegyldig, halvhjertet.
Jeg finner enkelte småfeil, som s. 54, der det nevnes Zylocain – noe som skal lindre kløe og smerte for eksempel etter et insektstikk. Det riktige skal være Xylocain.
Eller som s. 32: «Samtidig forsøkte han ikke å være dømmende.»
Her mener jeg det er rett å sette ’ikke’ etter infinitivsmerket, slik at det står: ”Samtidig forsøkte han å ikke være dømmende.”

For det fjerde synes jeg Fossum utbroderer og avslører i altfor stor grad; på denne måten blir det ingenting igjen mellom linjene. Litterært sett blir dette både lite elegant og lite spennende.

Som du forstår ble ikke denne boka noen stor leseopplevelse for meg.