søndag 25. august 2013

«Til døden skiller oss ad» av Ingrid Elfberg

Oversatt av Astrid Eggesvik
Utgitt av Silke forlag, 2013

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar, i håp om at jeg ville blogge.

Erika er politi, det er også ektemannen Göran. Han er sjalu og voldelig, og da Erika til slutt greier å flykte fra ham på selve nyttårsaften etter å ha blitt mishandlet og voldtatt, er hun innforstått med at det er nå kampen begynner. Göran er pen og populær, respektert av deres felles kolleger, og det er bare Erika som kjenner hans sanne natur og vet hvor slu og manipulerende han kan være. Tidligere har hun anmeldt ham for vold, men anmeldelsene har på ”mystisk vis” blitt borte. Nå reiser hun fra Stockholm, og begynner i et vikariat i Göteborg. Her blir hun medansvarlig for etterforskningen i en forsvinningssak – en kvinne er meldt savnet av ektemannen. Har den savnede stukket av frivillig, eller har noen tatt henne av dage? Særlig populær viser det seg i alle fall at hun ikke var…

Romanen begynner nervepirrende spennende med Erikas flukt. Men så må vi bli med henne på jobb i Göteborg, og her begynner det umiddelbart å gå trått. Det skjer lite, informasjonen fra etterforskningen tværes ut og repeteres, det blir for mange bipersoner å holde orden på. Jeg skjønner selvfølgelig at det er mange politifolk på politihuset, men her kan man ta noen kunstneriske grep og kutte i persongalleriet.
Det blir også mye utenomsnakk i romanen, med mat som skal tilberedes og spises, interiør som skal beskrives. Personer, steder, bygninger og rom presenteres nærmest skjematisk og ganske detaljert, noe som gir lange avsnitt som forstyrrer drivet. Dette kunne vært gjort kort og poengtert, slik at man raskere kom til saken eller holdt seg til saken, eller også kunne forfatteren forsøkt å mikse beskrivelsene inn i dialogene som gjerne finner sted for eksempel etter at en ny person er introdusert.
Jeg gir et eksempel på hva jeg mener er en noe tung presentasjon av et hus og en mann:
s. 121-122: «… Huset var av tre og utsmykket og siselert av en byggmester som åpenbart var av den noe originale sorten. Karnappene på taket lå om hverandre og utbyggingene så ut til å ha skjedd etter diverse kreative innfall i løpet av selve byggefasen. Overalt, på taket og ved takrennene, satt diverse groteske figurer og glodde. Alle var mytologiske vesener og noen av dem var utvilsomt smådjevler med horn og hale, som rakte tunge til den som våget seg frem til huset. Noen av figurene plirte med vennlige, store, runde øyne og runde kinn, men de fleste virket ondsinnete og så ut som om de var klare til angrep. Takrennene besto av snirklete lenker, og selve taket var dekke av blikkplater og kobberflak.
Oppå det brunet huset sto det et illrødt tårn. I grunnen så det mer ut som en gammel fyrkjele, som byggmesteren hadde stjålet en mørk natt og kommet på å sette opp der. Huset lignet ikke noe annet Erika hadde sett i sitt liv. Nysgjerrig grep hun fatt i dørhammeren på ytterdøren, som hang fast i kjeften på en glisende ulv, eller muligens en varulv, og lot den falle ned med et dumpt smell. Med ett sto en middelaldrende mann i døren og smilte vennlig. Han var kledd i jeans og en enkel bomullsskjorte og hadde et silketørkle rundt halsen. Et velstelt hakeskjegg var formet til en liten spiss, og ga det ellers så godslige ansiktet et demonisk preg. Erika syntes i og for seg det passet godt inn i omgivelsene


Språket kunne glidd lettere. Ved å kutte ut de tomme småordene jeg antar kommer fra en litt for direkte oversettelse, kunne mye vært gjort i forhold til å bedre flyten. Man behøver ikke sette seg ned, det holder å sette seg. Man trenger ikke se opp eller bort på X, det holder å se på X. (Eller forfatteren kunne i stedet for å fortelle at NN ser på noe, vise hva NN ser…)
Noen konkrete eksempler på tomme småord:
s 291: «Da de nådde frem til toppen, stanset de opp og så taust utover.» Både ’frem’ og ’opp’ kan sløyfes, til: «Da de nådde toppen, stanset de og så taust utover.»
s 122: «Oppå det brune huset sto det et illrødt tårn.» ’Det’ kan strykes, til: ”Oppå det brune huset sto et illrødt tårn.” Men her blir setningen uansett noe kronglete, hva med å skrive det om til noe a la: ”På toppen av huset et illrødt tårn, som…”
Det som interesserer meg i romanen, er Erikas skjebne. Kriminalsaken hun jobber med, kunne vært komprimert betraktelig, romanen kunne blitt kortere og smekrere, eller også kunne man utbrodert Erikas opplevelser, følelser og tanker. Det kunne gitt mer dybde og troverdighet, fått tydeligere fram hvorfor Erika ble så lenge hos Göran, og hvorfor hun – etter å ha flyktet fra ham – tier så standhaftig om hva som har skjedd.
Boka er mest spennende og handlingsmettet på starten og slutten – midtpartiet burde man gjort noe med, slik at helhetsinntrykket av romanen ble bedre.
Jeg leste Elfbergs debutroman «Se til meg som liten er», likte den, og så fram til å lese årets roman. Dessverre blir denne romanen for ujevn for meg, og språket er heller ikke godt nok til at jeg kan la meg begeistre. I rettferdighetens navn: Romanen har flere gode partier, men de svake partiene den også har, trekker for mye ned.
Jeg er sikker på at mange lesere vil synes dette er en spennende historie, men jeg ble litt skuffet over Elfbergs andre roman.


fredag 16. august 2013

«Bryllupsnatten» av Sophie Kinsella

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Gyldendal, 2013

Lottie skal på lovende stevnemøte med Richard som hun har vært sammen med i flere år. Han har sagt det er noe han må snakke med henne om, og hun kjenner det kile i magen, for hun er helt sikkert på at i dag kommer Richard til å fri! Og de skal ha verdens mest romantiske bryllup og bryllupsreise!
Dessverre er det ikke forlovelse eller bryllup Richard skal snakke med henne om, men noe så traurig som bonuspoeng! Lottie blir så skuffet at det klikker helt for henne, og stevnemøtet ender med at de gjør det slutt på verst tenkelige, brå måte; noe som gjør Lottie dypt ulykkelig. Da den gamle flammen Ben dukker opp like etter, ligger det meste klart for at Lottie skal gjøre et av sitt livs mest uheldige valg. Ben frir, Lottie sier ja, og etter noen få uker – der de holder seg fra å ha sex – gifter de seg. Bryllupsreisen skal gå til den greske øya der Ben og Lottie møttes i sin tid.
Fliss, den alltid (over)beskyttende storesøster, vil gjøre hva hun kan for å hindre at Lottie har sex på bryllupsreisen; slik hun ser det, er eneste sjanse for Lottie å slippe unna, om ekteskapet kan annulleres om det ikke fullbyrdes. Fliss’ sønn Noah, Bens bestevenn Lorcan og Lotties eks Richard henger seg med på ferden til Hellas – alt ligger til rette for drama og forviklinger…

Jeg har lest det aller meste som er kommet ut på norsk av Kinsella, og jeg liker veldig godt de gøyale personene og historiene hun har å by på, skrevet i et lett og humoristisk språk. På bloggen min kan du lese om «Husker dere ikke meg?», «Nå spøker du», «Mini-shopoholiker» og «Jeg har nummeret ditt». Bryllupsnatten tror jeg nesten blir en favoritt så langt – her har vi alt som skal til i en morsom feelgood: de forfjamsete hovedpersonene, de raske og vittige replikkene, de komiske og absurde scenene der de rareste ting skjer, men også iblandet
en dose livsvisdom.

Det er bare én ting jeg vil bemerke, og det er (den overdrevne) bruken av verbet ”replisere”. Jeg antar at det er en (direkte) oversettelse av det engelske ordet ”replies”, som jeg for min del synes er mer naturlig å oversette med ”svarer”. Man kan også bruke ”parerer” (det er brukt noen ganger i denne romanen), ”imøtegår” eller ”sier”.
Jeg merket meg bruken av ”repliserer” sist jeg leste Kinsella også, så da jeg kom til s. 123 og ordet dukket opp for i alle fall fjerde gang, begynte jeg å telle. (Jeg vet det, det er sykt.) Jeg kom til tallet 35 totalt.


Siden store deler av handlingen er lagt til Hellas, får jeg assosiasjoner til den gode stemningen i Mamma Mia-filmen. Det er bare å lene seg tilbake og nyte!

mandag 12. august 2013

«Gutten som sluttet å gråte» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Vi møter igjen journalisten Magdalena, skilt og med en liten sønn. Hun kom i forrige roman flyttende tilbake til Hagfors i Värmland, der hun vokste opp. Flere påsatte branner ryster den lille byen; er det en pyroman som går løs? Magdalena kommer - både selvforskyldt og uforvarende - over spor hun deler med politiet og blir følgelig innblandet i etterforskningen, noe som viser seg å være skjebnesvangert…

Etter å ha lest «Jenta med snø i håret» i sommer, fikk jeg lyst til å lese mer av Schulman. Dette er også grei underholdning om hovedpersoner det er lett å like og/eller identifisere seg med, men denne gangen ble jeg ikke like mye fenget. Da jeg møter igjen de samme personene og får høre mer om deres lykker og sorger privat og på jobb, blir det som en repetisjon av det jeg allerede vet eller har skjønt av meg selv.
De hyppige sceneskiftene blir for mange; dette blir en ”hopp-og-sprett-roman” som hele tiden bryter konsentrasjonen og sammenhengen.
Og til sist synes jeg politiets arbeid virker ubehjelpelig og dessuten beskrives ubehjelpelig; de gjør rett og slett for dårlig håndverk til at det virker sannsynlig. Hvorfor i all verden søker de ikke støtte fra politiet i Karlstad, når de står overfor en så alvorlig forbrytelse med tilhørende vanskelige etterforskning?


Schulmans romaner er ikke for deg som liker tradisjonell krim, men liker du mye innpakning og tilbehør om romanfigurenes privatliv, kan dette være bøker for deg.

tirsdag 6. august 2013

«Gone girl» av Gillian Flynn

Utgitt av Phoenix house, 2013

Nick og Amy framstår som det perfekte paret; vakre og vellykkede. På den femte bryllupsdagen deres forsvinner Amy nesten sporløst fra hjemmet. Visse ting tyder på at det har foregått kamp, og at Amy har blitt bortført. Kan det være så ille at hun er blitt drept?
Siden ekteparet framstår som så harmonisk og lykkelig, virker det helt feilslått å spekulere som man pleier i slike saker; ”Det er sikkert ektemannen som har gjort det.” Eller vent nå litt? Kan det likevel være at det fantes sprekker i fasaden?...

Dette er en ganske fiffig roman; fortalt på en snedig måte, med flere uventede vendepunkt underveis som lurer leseren. (I alle fall denne leseren.) Kanskje var slutten litt omstendelig og konstruert for å få alt til å gå opp, men dette var absolutt en spennende og underholdende roman.


Jeg kjenner at jeg er litt nysgjerrig på den norske oversettelsen. Tittelen «Flink pike» er ikke så åpen og god som «Gone girl».

«Tilståelsen» av John Grisham

Oversatt av Truls Holst Kopperud
Utgitt av Cappelen Damm, 2012
Donté Drumm sitter fengslet for drapet på ei ung jente. Han er dømt til døden og om bare noen får dager er tiden inne for at dødsdommen skal fullbyrdes.
I disse Drumms siste dager blir Pastor Keith oppsøkt av en mann i førtiårene ved navn Travis Boyette. Han hevder at Drumm er uskyldig. Dette vet han med sikkerhet, for det var nemlig han selv som drepte den unge jenta, etter å ha bortført og voldtatt henne. Han tror nesten helt sikkert at han kan finne tilbake til stedet jenta ble gravd ned. Boyette har hjernesvulst og bare kort tid igjen å leve. Derfor vil han nå tilstå og redde Drumm som er blitt uskyldig dømt.

Da jeg begynte å lese denne boka, trodde jeg det var opplagt hvordan handlingen kom til å utspille seg, men jeg ble overrasket. Handlingen forløp slett ikke som jeg ventet, og tidvis var boka både opprørende og spennende.
Stilen er noe refererende og tørr (det er mer ”tell” enn ”show” her), med en del repetisjoner av informasjon og hovedpunktene i historien, noe som gjorde at jeg skummet enkelte partier. Tidvis synes jeg også at personer i romanen blir til talerør for forfatterens holdning til dødsstraff.

torsdag 1. august 2013

«Vareopptelling» av Erlend Loe

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Vi møter den eldre lyrikeren Nina Faber. Etter mange års ”tørke” utgir hun en diktsamling og venter nervøst på anmeldelsene. Samme dag diktsamlingen utgis, står det flere anmeldelser i avisene. Den ene finner Faber langt over grensen feilslått og urimelig. Da hun så får telefon fra Tanum, der hun skulle holdt en opplesning, med beskjed om at opplesningen i bokhandelen må utgå på grunn av en vareopptelling, klikker det helt for henne.

Dette er en kort, lettlest og underholdende roman. Handlingen finner jeg nokså usannsynlig, men det er likevel interessant å se hvordan Faber reagerer på og takler en meget dårlig anmeldelse.

En smakebit fra s. 21:

«Møtet mellom leser og tekst er vakkert når det klaffer, men smertefullt og traumatisk når det går galt. Det er vondt når teksten nører opp under tilfeldige innskytelser og tolkes i verste mening mange nok ganger til at summen blir negativ. Anmelderen er dessuten ofte en vandrende kruttønne. De første årene er hun gjerne litt ydmyk, men så blir hun vant til sin posisjon og glad i den vesle makten hun har, og for å bli toneangivende må hun være, eller i det minste fremstå som, ærlig. Men denne ærligheten forveksles, ofte til og med av henne selv, med behovet for å være synlig. Sier hun noe med lav stemme, legges det ikke merke til, velbegrunnede meninger viker plassen for sterke meninger, det fokuseres på detaljer, teksten forsvinner og blir uviktig, mens hennes egen lesning av teksten blir viktig. Anmeldelsen er anmelderens vindu mot verden.»

«Fyrsten» av Henrik Langeland

Utgitt av Tiden, 2013

Romanen er en oppfølger til «Wonderboy» som ble utgitt i 2003. Christian von der Hall er nå blitt 47 år, er kommunikasjonsrådgiver og leder for Hall Consulting, et av landets mest kjente PR-byråer. I romanen gjør han sitt beste for å sikre Høyre seier i Stortingsvalget i 2013.
Ved siden av dette trener han på høyt nivå, og har sine opp- og nedturer i kjærlighetslivet.

Langeland er en forfatter jeg har fulgt med interesse, etter at jeg leste Wonderboy da den kom. Jeg kan ikke huske stort av Wonderboy nå, annet enn at jeg syntes den var bra – i alle fall i det store og hele. Noe ved den romanen fikk meg til å tenke at Langeland var en forfatter det var vel verdt å følge med på videre. Men jeg husker at jeg skummet enkelte biter; finansverdenen er ikke en verden jeg skjønner stort av eller interesserer meg særlig for, heller ikke risikosex, eller hva man skal kalle denne ”scarfingen” Von der Hall drev med.
Politikk og makt derimot, som Fyrstens handling dreier seg om, kan være veldig interessant.

Jeg likte «Fyrsten» bedre enn «Wonderboy», men tema og miljø er heller ikke i denne romanen det som treffer meg mest.
Og Von der Hall er ikke en hovedperson man blir glad i eller vil heie uforbeholdent på; til det er han for selvsentrert, overflatisk, skrytete og flink.

Språket til Langeland flyter som vanlig godt, men for denne romanen tror jeg at tilblivelsen kanskje har gått litt for raskt. Jeg synes ikke at språket er like godt som det pleier. Jeg finner enkelte uttrykk som virker litt tankeløst, skolestilaktig brukt, som ”den halvspiste tallerkenen” s. 134 og ”bikket med ansiktet mot Christians armbåndsur” s. 117.
S. 154 finner jeg en beskrivelse som er ment å være sexy, som jeg dessverre heller synes er komisk: «I sidesynet la han merke til hvordan det store svarte håret, som Ayla hadde festet i en strikk i nakken, danset fra side til side over skuldrene hennes, i takt med brystene
Og noe jeg måtte tenke gjennom: Er det finurlig eller feilslått å bruke ordet sekkeløp om birkebeinerrennet? (S. 25: ”vinterens sekkeløp fra Rena til Lillehammer”) Kanskje er det et innarbeidet uttrykk? Eller det blir det etter denne romanen? Men ellers er sekkeløp noe vi oftest ser ungene holde på med på 17. mai.

Språket er konservativt, iblandet forkortelser, engelske uttrykk, ungdommelig slang og interne faguttrykk. Dessuten ”beskrives” for eksempel solbriller, klokker, dresser ved merkenavn. Nå har jeg lært at dette heter namedropping.
Slang, sjargong og namedropping ser jeg ikke på som noen fordel for leserne. Man kan føle seg både dum og utenfor når man ikke forstår alle ordene i en roman, eller kjenner de dyre og anerkjente merkene Von der Hall har en forkjærlighet for.

Persongalleriet er stort, og en blanding av virkelige og fiktive personer.

Når det gjelder kommunikasjonsstrategiene Von der Hall og Hall consulting legger opp, blir de overflatisk beskrevet. Der vi i romanen er til stede ved møter eller får innblikk i hvordan Von der Hall tenker, er det bruddstykker av lengre resonnementer og gjentakelse av slagord og honnørord vi får presentert – jeg synes i alle fall ikke at jeg får noe godt innsyn i hvordan denne rådgivningen egentlig foregår og virker.


Konklusjon: En OK underholdningsroman.