søndag 28. juli 2013

«Jenta med snø i håret» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm, 2012

Magdalena, journalist, skilt og mor til en liten gutt, flytter fra Stockholm og tilbake til hjemstedet i Värmland for å jobbe i lokalavisa der. Hedda, ei 16-årig jente, forsvinner nyttårsaften, og mens politiet holder på å lete etter henne, dukker det opp liket av ei anna ung jente som ingen vet hvem er. Politiet gjør hva de kan for å finne Hedda og løse mordsaken, men Magdalena gjør også noen egne undersøkelser i håp om å finne ut hva det er som skjer i den lille bygda.

Dette er en lettlest, fengende og spennende roman. Det er forfatterens debut, og det er en fin sådan; forfatteren virker stilsikker og fører et godt språk.

Romanen er klassifisert som krim, men det er veldig mye innpakning her, persongalleriet er stort og det skjer mye utenom selve krimplottet. Foretrekker du tradisjonell krim, er kanskje ikke denne romanen noe for deg. Men liker du hyppige sceneskrift og et krimplott servert med «mye attåt», så kommer du til å kose deg med denne.

onsdag 3. juli 2013

«Om å skrive» av Hans Olav Brenner

Utgitt av Kurér forlag, 2011

Hans Olav Brenner har i denne boka gjengitt samtaler med ulike forfattere og én spesielt kvalifisert leser. Forfatterne er blitt stilt ulike spørsmål, som hvordan får og forholder de seg til ideer, hvilke arbeidsrutiner har de, hvordan går man i gang med en ny tekst, og hvordan holder man seg gående og kommer seg forbi skrivesperrer. Følgende forfattere er med: Lars S. Christensen, Irene Engelstad, Jon Fosse, Karin Fossum, Vigdis Hjorth, Jan Kjærstad, Karl Ove Knausgård, Erlend Loe, Trude Marstein, Jo Nesbø, Per Petterson, Ingvild H. Rishøi, Dag Solstad og Herbjørg Wassmo. Irene Engelstad er faglitterær forfatter, men også hovedkonsulent hos Gyldendal forlag.
For meg som skriver selv, var dette en meget interessant bok; jeg kjenner meg igjen i mye av det forfatterne forteller om, jeg jobber delvis på samme måte som noen av dem. Så var det også en del nye tanker og innfallsvinkler her, som jeg synes det var fint å komme på sporet av. Blant annet dette med en romans åpning; den store betydningen enkelte tillegger de aller første setningene i en roman. Vi er ulike som lesere, og jeg pleier ikke å være så opptatt av åpningen i romaner, på samme måte som jeg ikke bryr meg så fryktelig mye om omslaget på boka, bortsett fra at jeg kan reagere hvis det er veldig glorete eller grått/intetsigende/kjedelig. Men altså: romanens åpning, romanens anslag. Det kjennes nyttig å vite at mange legger stor vekt på denne. Da tenker jeg at jeg i fortsettelsen bør legge ekstra arbeid i denne biten.
En annen interessant ting er dette med forfatterens autoritet. Man må vise med stemmen at det har er en historie verdt å lytte til, forfatteren må opprette tillit. «Kom, skal jeg fortelle deg!» Ikke for brysk, hard eller militært streng, heller ikke vimsete og uforberedt, men selvsikker, trygg, innbydende og motiverende. Slik at leseren føler seg bekvem og interessen blir fenget. Jeg tenker at dette har med forfatterens lederegenskaper å gjøre. Jeg er i teksten min, trives der, jeg våger å ta plass, jeg må tro på historien min (ellers gjør ingen andre det) og jeg må kunne formidle.
Interessant også at Marstein bruker betegnelsen ”overarbeidet” om tekst. Jeg skjønner umiddelbart hva hun mener: Om man har jobbet veldig mye med en tekst, så kan den bli utslitt, utmast. Jeg får assosiasjoner til et strikketøy man har rekt opp og begynt om igjen på veldig mange ganger; til slutt blir garnet flokete og slitt, og resultatet blir aldri bra med de utslitte materialene, uansett hvor fint man strikker. Man må heller begynne på nytt, med nytt garn.

Konklusjon: Ei interessant bok for den som skriver, men også for alle som er interessert i litteratur, forfattere og forfattergjerningen.

mandag 1. juli 2013

«Pym Pettersons mislykka skoletur» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal, 2012

Pym fra «Pym Pettersons mislykka familie» er tilbake. Denne gangen skal klassen på skoletur og overnatte i skogen. Alle gleder seg vilt, helt til lærer Hilde pådrar seg et komplisert beinbrudd og blir forhindret fra å delta. For da settes «Glefset» Glefsdal inn som vikar, og alle skjønner jo at det må bli en aldeles forferdelig opplevelse å dra på tur med den sinte fyren…
Jeg syntes den første boka om Pym var morsom – å lese den gikk nesten av seg selv. Denne bok nummer to ble jeg ikke like begeistret for.
For det første synes jeg det virker som om man har hastet boka til utgivelse og ikke arbeidet grundig nok med den siste finpussen i språket. Linde fører en muntlig, pratete stil, med masse a-endinger. S 17 finner jeg både ”skoa” og ”gutta”, og da synes jeg det er litt rart at hun på samme side skriver «søsteren» og «en søster». Så var nok dette en hastefeil, for s. 81 er det blitt søstera.
Med noe mer arbeid, kunne språket blitt mer variert og spenstig, og en del småord kunne vært luket ut for å bedre flyten.
For det andre synes jeg ikke plottet i boka er godt nok ivaretatt. Vi vet allerede før vi begynner boka at den skal handle om en skoletur ledet av en upopulær lærer som elevene nærmest frykter, for det kan vi lese bakpå boka. Spenningen går litt ut av historien (synes jeg), når selve skoleturen først starter etter at vi er langt over halvveis i teksten. Det vi leser før vi kommer til s. 98 føles som en laaaaang innledning, og når endelig skoleturen begynner, så er jeg nesten sliten av all ventingen.
For det tredje synes jeg en skolehistorie med handling forankret i «den sinte læreren» er noe velbrukt. I alle fall er idéen litt tynn til å bære hele romanen.

Fremdeles er det morsomt å være med inn i Pyms familie; storesøsteren hennes er nesten skummelt from i denne romanen. Hun skal konfirmeres og er blitt ekspert på å vende det andre kinnet til. Og det er også til å kjenne seg igjen i hvordan storebrødre videreformidler kunnskap om alt mellom himmel og jord, i en så autoritær stil at man aldri drømmer om å stille kritiske spørsmål til om noe av det kan være overdrivelser og oppspinn…

Det skulle ikke forundre meg om det kommer flere bøker om Pym. Ja takk, sier jeg, men jeg håper det legges litt mer arbeid i språk og komposisjon i fortsettelsen.