lørdag 22. juni 2013

«Bomb dem!» av Mikael Niemi

Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Utgitt av Cappelen Damm 2012
Hovedpersonen i denne ungdomsromanen er en 16-årig gutt som går på videregående. Boka innledes med at han gir skolens mest populære jente en bukett blomster for å uttrykke sin beundring, og dette blir selvfølgelig ikke forbigått i stillhet. De andre elevene ler og erter når jenta avviser ham kontant.
Gutten får utløp for frustrasjonene sine blant annet ved å skrive dikt med hatefullt og voldelig innhold; bokas tittel stammer fra et slikt. Han henger opp diktene på skolen; av noen elever blir de beundret, av skoleledelsen blir de fryktet.
Gutten har vel aldri ment diktene som direkte trusler, men slik tolkes de. Og de setter farlige krefter i sving…

Romanen er – i følge vaskeseddelen – inspirert av de finske skolemassakrene. Den er tankevekkende og tar opp et viktig tema. Ungdommelige, tankeløse frustrasjoner må tas alvorlig, både av de unge selv og av alle som jobber med unge. Ellers kan hva som helst skje – også det verst tenkelige.

Et sitat fra bokas s 170:
«Det er deilig å tenke på hevn. Man vokser, føler seg farlig. Man smir onde planer. Starter en taus nedtelling. Ser dommens dag nærme seg.»

fredag 14. juni 2013

«Politi» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug, 2013

«Harry Hole er tilbake» står det på omslaget til boka. Takk til Nesbø  for at han lot Harry overleve skyteepisoden i «Gjenferd»!
I «Politi», den tiende boka om Harry Hole, går han i gang – om enn noe motvillig – som etterforsker i en ny, krevende sak.

«Politi» gir oss mer av det vi er vant til å få fra denne kanten – slu, onde kjeltringer, intriger en masse, bestialske drap, iblandet enkelte morsomme episoder og replikker, og slik historien stadig tar helt uventede vendinger blir man rett som det er utmanøvrert, eller regelrett lurt! Kort sagt er dette svært underholdende og spennende lesestoff.

Forlaget kunne nok vært nøyere i den aller siste korrekturen, og luket ut småfeil her og der. Det er ubetydelige feil, ikke så store eller så mange at de er veldig skjemmende eller irriterende, men det burde vært mulig å unngått dem.
For at dere ikke bare skal tro jeg farer med løst prat, gir jeg noen eksempel:
S 322 er ordet ”omrokkeringer” stavet med to k-er, det skal være med en k.
S 436 står det ”mer lyktestolper”, der det ville passet bedre med ”flere lyktestolper”.
S 348: ”… prøvd å forklare flere ganger at jeg ikke er ikke…” Her er det et ”ikke” for mye.
S 419: ”Me eg be om at du ikkje…” Riktig her skal være: ”Må eg be om…”
Andre steder er punktum satt i stedet for komma. Det er feil på det nivået. Ubetydelige feil, som sagt, men jeg fant en del av denne typen.

Nesbø korter av og til setningene ned, effektiviserer. Noen ganger med litt uheldig utfall. Som s 313: «Hun var iført tynn treningsjakke, svarte tights, joggesko, hestehale og et underfundig smil.» Skrevet på denne måten var hun iført hestehale. Kan hende var det forsøk på en kunstnerisk måte å uttrykke noe ellers veldig hverdagslig?

S 438 er det mer av den effektive stilen: «… satte bilen i fri. Trillet den utfor stupet. Lyttet til det merkelige stille sekundet mens bilen falt. Fulgt av et dumpt brak og lyden av metall som brettes. Sett ned på bilen der den lå i elva under ham.»
Verbet ”fulgt” er tilknyttet bilen, mens de andre verbene er tilknyttet han; dette burde vært løst og sortert annerledes, selv om vi selvfølgelig skjønner hva som er ment.

Jeg synes også det kunne vært noe større variasjon i språket. For eksempel ”skritter” Hole en del. På s. 461 skritter Hole hurtig inn, på s 463 skritter han frem mot kjøkkenet, s 466 skritter han bort og 467 skritter han tilbake. Skritting er et greit verb i sammenhengen her, men man kunne variert. For eksempel kan man stige hurtig inn, skynde seg, småløpe, trekke seg tilbake. Det er mange muligheter.
Noen unødvendige småord kunne også vært fjernet – det hadde gjort språket mer effektivt og rent, noe jeg tror hadde kledd Nesbøs stil. Eksempel s. 103: «Han så hvordan hun satte den ene foten foran den andre, som om hun gikk på en line.» Like greit kunne det vært ”… som om hun gikk på line.”
Eller s 205: «Gjennom myggnettet foran vinduet hørte han trafikken og stemmene som plapret av gårde på et fremmed språk der ute.» Man kunne strøket ”der ute”.
Eller s 436: «… i håp om å få øye på noen av dem der nede på parkeringsplassen.» Her kunne ordet ”der” vært strøket, slik at det sto: ”… i håp om å få øye på noen av dem nede på parkeringsplassen”.

Smålig småpirk, jeg vet det. Men på det nivået Nesbø befinner seg – litteraturens premier league! – skal og bør man jobbe på dette detaljnivået.

Nesbø krydrer teksten med noen engelske ord og uttrykk, og noen av personene i boka snakker dialekt. Ellers skriver Nesbø konservativt bokmål, for eksempel bruker han ord som ”stod” som fortidsform av verbet stå, og ”pike”.


Slutten av romanen har elementer som peker i hver sine retninger. Noe av det som skjer, er som noe faller på plass, gir fred og mening, og kan peke i retning av at dette er siste bok om Harry Hole, mens andre biter kan peke mot at det kommer en fortsettelse. Vi må nok bare vente og se… Jeg for min del vil gjerne lese flere bøker om denne særegne, talentfulle etterforskeren. Så: På gjensyn, Harry Hole!?

torsdag 6. juni 2013

«Pym Pettersons mislykka familie» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal, 2012

Pyms klasse får i oppgave å skrive en historie fra familien sin – en sann historie. Denne oppgaven sliter Pym med, for familien hennes er jo helt mislykka; den kan hun vel ikke skrive om? Ikke noe sant, i alle fall, for da skjønner alle hvor håpløs familien hennes er!
Pym forsøker å levere oppgaven to ganger, da hun har brukt fantasien til å snekre sammen noe hun tror kan gå for å være sannsynlig nok til at læreren tror det er sant, og spennende så det holder. Men læreren skjønner at det hun har levert er oppdiktet og forkaster Pyms besvarelser, så til slutt må Pym krype til korset og skrive om en helt alminnelig dag i familien Pettersons liv…

Pym var et skikkelig morsomt bekjentskap. Jeg leser gjerne mer om henne! Stilen er ordrik, humoristisk, litt muntlig/”skravlete”. Det kan hende at noen lesere vil synes det blir for mye ord og innpakning, men for meg fungerte det greit – jeg får et tydelig inntrykk av hvordan Pym er, en skrytete skvaldrebøtte som tøffer seg når hun er sammen med meg og forteller om alt hun opplever av stort og smått, men som kanskje ikke er like tøff og slagferdig når hun står overfor læreren, storesøster eller foreldrene.
Et litt fiffig trekk synes jeg det var av forfatteren å la Pyms fortellerstemme i oppgavebesvarelsene være mer barnslig og mindre slagferdig og treffsikker enn slik hun framstår ellers i boka.

Pym er ei humoristisk, ressurssterk jente som klarer seg godt gjennom det meste. Og mange barn vil kjenne seg igjen i mye av det hun opplever.


Forfatteren (gjennom Pym) henvender seg av og til direkte til leserne, som for eksempel s. 100: ”Hvor dum kan man egentlig bli? tenker du kanskje nå.” Dette antakelig for å skape en slags forbindelse og fortrolighet mellom Pym og leseren. Likevel blir ikke engasjementet mitt helt inderlig eller kjempestort, noe jeg tror kan skyldes humoren. Humor kan skape en avstand, og i denne boka gjør Pyms humoristiske fortellerstil at jeg ikke føler så veldig sterkt med henne om hun er skikkelig flau, eller føler seg ekstremt urettferdig behandlet av for eksempel storesøster. Dette er noe jeg registrerer; det er ikke noe jeg vil kritisere eller si er feil – det bare er slik. Jeg liker kjempegodt humoristiske bøker, så dette var virkelig ei bok midt i blinken for meg.

Boka passer kanskje best for barn i alderen 9-13

tirsdag 4. juni 2013

«Svarte-Mathilda II» av Tor Arve Røssland

Gjeven ut av Samlaget, 2012

Elisabeth og venninna Gry er på språkskule i Italia. Vertsfamilien deira bur i eit lekkert herskapshus i utkanten av Verona, men Elisabeth kjenner fort at det er ein merkeleg stemning der, og familien oppfører seg rart. Elisabeth har evna til å sjå gjenferd, og det tek ikkje lang tid før ho får auge på nokre. Svarte-Mathilda vart heldigvis innesperra i ein medaljong i førre boka, men er det sikkert at ho ikkje kan koma seg ut derifrå?
Parallelt med handlinga i Verona får me meir innblikk i kva som hende på garden Langetun i Hardanger på 1800-talet, staden der Svarte-Mathilda har røtene sine.

Eg tykte fyrste bok om Svarte-Mathilda var veldig spanande, jamvel om handlinga var usannsynleg og blodig. Denne andre boka greier ikkje å fenge meg like mykje. Me kjenner frå fyrste boka til mykje ikring Svarte-Mathilda, korleis ho ”kom til” og korleis ho opererar. Difor vert eg lite overraska over det meste av det som hender i denne andre romanen. Dessutan tykkjer eg det er noko likegyldig i framstillinga av det som finn stad av vald og drap – Elisabeth reagerer altfor vagt når folk i nærleiken døyr.

Det er kome ut ei tredje og siste bok om Svarte-Mathilda i år (2013), men nett no tenkjer eg at eg fekk nok av Svarte-Mathilda med denne andre boka.