søndag 28. april 2013

«Svindel og multelikør» av Catharina Ingelman-Sundberg


Oversatt av Kirsti Vogt
Utgitt av Silke forlag, 2013

Silke sendte meg et anmeldereksemplar, i håp om at jeg ville lese og blogge.

En gruppe eldre beboere på aldershjemmet Diamanten synes de får altfor dårlig stell. De må legge seg tidlig, maten er kjedelig og sparsommelig, og de kan helt glemme å få nyte alkohol til måltidene. De tilbys minimalt av aktiviteter, hele livet kjennes tomt og ufritt. De innsatte i fengsler har det bedre enn hva de stakkars gamle har!
Men gamlingene vet råd, de møtes på Märthas rom, nipper til multelikøren hun spanderer og pønsker ut svindlerske planer: Det er jo bare å gjøre et passe alvorlig lovbrudd, så blir de dømt til fengsel og kan få nyte det gode fangelivet de også!

Ideen til romanen er fornøyelig, og det vil helt sikkert finnes lesere til denne boka, lesere som vil synes den er vittig og annerledes. Personlig synes jeg ikke gjennomføringen er spesielt god, og denne sjangeren er nok heller ikke blant mine favoritter. På teateret tror jeg en forestilling med sjanger à la denne romanen, måtte beskrives som en farse. Personer og miljø er overflatisk beskrevet, karikerte og ”ikke til å tro”, i tillegg til at det meste av handlingen er usannsynlig, slik at man tenker at alt bare er på fleip.
Synes du humor og handling i Olsenbanden-filmene er bra, vil du kanskje like denne romanen her.

Språket i romanen er enkelt, som man kan forvente til denne type historie. Enkelt er vanligvis veldig greit, men her kunne jeg likevel ønsket meg litt større engasjement og tilstedeværelse i teksten – det er noe likeglad og slapt i det, og man har ikke vært streng nok i språkvasken og korrekturen, med å stramme inn, kutte ned, få det til å flyte og sikre at meningsinnholdet er presist og riktig. Man kunne skrelt mye i innholdsfattige partier og greid å gjøre romanen kortere; jeg er nemlig helt enig med Solgunn i at den blir i lengste laget.

tirsdag 16. april 2013

«Evig søndag» av Linnéa Myhre


Utgitt av Tiden, 2012

Jeg har lest på bloggen http://www.linniiie.com/ at forfatteren insisterer på at dette er en roman. Mange blogginnlegg og anmeldelser jeg har funnet, uttrykker uenighet; de mener dette er en biografi. Jeg synes heller ikke dette er noen roman, men når forfatteren er så insisterende, er det kanskje fordi hun vil si oss at ikke alt det som skjer i boka er selvopplevd, at mye av det er oppdiktet?

Boka handler om Linnéa, som er deprimert og har spiseforstyrrelser. Boka har form som en dagbok eller blogg, der Linnéa poster sporadisk gjennom et år. Helt i innledningen av boka begynner hun hos en psykiater som heter Finn, fordi hun får overta timene til en venn som likevel ikke behøver psykiater nettopp da.
Noen kapitler har overskrifter som «En tilfeldig søndag» eller «Finn, 5. forsøk», mens andre bare har en dato til overskrift.

Man kan bli nedtrykt og trist av å lese denne boka. Linnéa synes å være helt humørløs, hun ser ingen lyspunkter, har ingenting å glede seg over. Det er som om hun er fanget i et kronisk svartsyn. Slik kan det arte seg å være deprimert. At hun sulter seg, hjelper så avgjort ikke. ”Alle” vet at man blir gretten når man er sulten, og hodet fungerer ikke som det skal når ikke hjernen får næring. Forfatteren lykkes godt i å formidle hvordan det kjennes å være deprimert; den begredelige sinnsstemningen smitter. Jeg tenker at jeg får et visst innblikk i hva forfatteren sliter med, og jeg forstår at hun virkelig trenger hjelp. Alt som skjer henne, blir jo vinklet negativt. Ting som friske mennesker kunne gledet seg over, som et hyggelig smil fra en tilfeldig forbipasserende, gjør Linnéa mistenksom og sur.

Selv om jeg synes denne boka er tung og trist, så liker jeg jo bøker som får meg til å tenke, og det gjør denne. Jeg minnes et sitat fra Bjørnstjerne Bjørnson: «Ensom – det er å være opptatt av seg og sitt.» Jeg tenker at disse to tingene henger tett sammen og kan forsterke hverandre. Man kan bli enda mer ensom av å være for selvopptatt, men er man først ensom, er det vanskelig å finne noen andre å være opptatt av enn seg selv.
Jeg tenker også på hvor rart det er at noen mennesker kan ha store, populære blogger der temaet er ens egen person, der man skriver titt og ofte om alle små og store opplevelser, tanker, følelser, problemer – bretter ut hele livet sitt, og enda virker det ikke som det er til hjelp for en. Det er rart, for jeg er vant til å tenke på skriving som terapi. Ordene hjelper meg med å analysere. Ordene hjelper meg med å avmystifisere, konkretisere, sortere og ufarliggjøre. Men det er kanskje slik at man må være helt ærlig med seg selv for at det skal være noen vits i. Og hvem klarer å være helt ærlig med seg selv mens ”hele Norge” ser på? Kanskje Linnéa ville hatt større utbytte av å skrive med blyant eller penn i en kladdebok, og ikke vise det hun skrev til noen, eller bare til noen få?
Det er viktig å bli sett, og bli likt for den en er. Men det aller viktigste er at man liker og er glad i seg selv.

Jeg håper forfatteren har det bedre nå, er blitt mer glad i seg selv og har greid å finne gleden i alt smått og stort livet har å by på. Og det blir spennende å se om hun vil gi ut flere bøker.

søndag 14. april 2013

«Hauk og due» av Henrik H. Langeland


Utgitt av Tiden, 2012

Romanen er en frittstående fortsettelse av «Verdensmestrene» fra 2010.

Vi møter igjen Lars, Hauk, Nico og Marius. Lars og Hauk er tydelige hovedpersoner, og synsvinkelen ligger hos Lars. Et par uhyre tragiske hendelser skilte Lars og de andre kameratene for mange år siden, mens de enda gikk på ungdomsskolen. Når vi treffer dem igjen, holder Lars på med jusstudiet. Litt tilfeldig treffer han på Hauk, og det er veldig lenge siden sist de var sammen. Lars har skjønt at Hauk og de andre har unngått ham, men hvorfor? I denne romanen får vi se hvordan de sakte finner sammen igjen, og vi får også vite hva det var som hendte den gangen de ble skilt fra hverandre.

Jeg leste «Verdensmestrene», og i blogginnlegget mitt den gangen påpekte jeg at Langeland kanskje hadde gått litt vel bredt ut, og valgt å ha med for mange hovedpersoner. Jeg mente også at «Verdensmestrene» var i overkant lang og mektig. Da er det fint å kunne bemerke i dagens innlegg at «Hauk og due» er kortere, og samtidig mer konsentrert om Lars og Hauk (sammen med Nico og Marius, men disse vies ikke like stor oppmerksomhet). Fine greier!

Jeg synes starten av romanen virker litt famlende, og jeg savner en tydelig introduksjon av hovedpersonene. Det er tross alt en stund siden jeg leste «Verdensmestrene» og jeg har lest mange bøker i mellomtiden, så jeg slet nok litt med å få taket på hvem de ulike personene er og hvordan personligheten deres er.
Da jeg først fikk haltet meg gjennom de kuperte og litt uoversiktlige første innledende kapitlene, ble jeg ganske oppslukt. Jeg vet ikke om jeg er akkurat like begeistret for denne oppfølgeren som jeg var for første roman, men jeg kan ikke helt sette fingeren på hva jeg savner. Kanskje merker jeg at romanen har en litt utydelig retning av og til; kanskje det skiftes litt for lett fra dramatiske, dyptgående konflikter, til artige episoder fra guttenes liv i kollektivet og påsketuren i Jotunheimen. Kanskje kunne jeg tenkt meg at forfatteren tok enda bedre grep om de mørke temaene i romanen, gravde dypere?
Men livet er jo slik; lys og mørke side om side, og det skifter fort fra latter til gråt. Og jeg ville ikke vært gutteturen foruten! Herlige beskrivelser som nesten får meg til å kjenne den friske fjelluften slå imot meg.

Jeg savner fremdeles sitattegn! Det hadde lettet lesingen av dialogene å vite når direkte tale begynner og når det slutter. Flere ganger måtte jeg lese sekvenser om igjen for å være helt sikker på at jeg fikk det riktig.

Konklusjonen: Jeg anbefaler også denne romanen av Langeland. Han skriver lett og godt, og jeg er fremdeles spent på fortsettelsen!

«Lysløypa» av Gunnar Ardelius


Oversatt av Ingelin Røssland
Utgitt av Aschehoug forlag, 2011

Det er slutt mellom Morris og Betty. Er det forresten helt slutt? Helt sikkert? Morris savner Betty, har nok kjærlighetssorg.
Foreldrene hans bor ikke sammen; faren er bipolar, og Morris bor sammen med moren, som også synes å slite litt mentalt. Det er ikke lett å finne noen som kan hjelpe når Morris har det vanskelig. For å holde ut, løper han. En dag han er ute og løper, treffer han på Lena, og dette møtet blir starten på noe nytt i livet hans.

Først etter at jeg var ferdig med denne ungdomsromanen, fant jeg ut at den er en frittstående fortsettelse av «Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt», som var forfatterens debut.
Jeg opplever romanen som ganske tung tematisk, og forfatteren liker detaljerte beskrivelser, noe som ikke gir veldig god framdrift. Jeg synes boka var interessant; den gir innblikk i tanker og følelser til en ung mann som jeg tenker kan være en litt fremmed verden for meg. Dessuten behandler den temaet løping og trening, noe ikke så veldig mange romaner gjør. Men jeg tenker at den tematisk og litterært er tung, og det må være moden ungdom eller unge voksne den passer best for. 

Jeg stusser på en ting s. 49. Det står: «Han tar på seg klokka. Begynner å jogge. Første kilometeren i rolig tempo. Forbi invalidekirkegården. Så øker han gradvis. Flis og bark driver under føttene. Siste kilometeren på under førti minutter.»
Om du bruker førti minutter på en kilometer, løper du ikke. Du kryper, kanskje. Skal det være fire minutter? Fire minutter på kilometeren er en god fart. Eller skal det bety at han har løpt x antall kilometer, og etter den siste ser han at han har brukt under førti minutter totalt? 

Originaltittelen på romanen er «Bara kärlek kan krossa ditt hjärta», noe som er temmelig langt unna den norske tittelen. Jeg kjenner at jeg blir litt nysgjerrig på å få vite hvorfor man har landet på en tittel så annerledes enn originalen. Og diskuterer man slikt med forfatteren, tro?
Men den norske tittelen er fin; jeg liker korte titler som kan gi en dobbel mening. Og slik tittelen er flettet inn i motivet på omslagsbildet, er fiffig.