søndag 27. januar 2013

«Absolutt ukyssa : NB: Dette er ikke en klissete kjærlighetshistorie!!» av Nina Elisabeth Grøntvedt

Utgitt av Omnipax 2012

Jeg kastet meg over fortsettelsen om Oda, like etter å ha avsluttet «Hei, det er meg!». Den forrige boka sluttet nemlig slik at jeg ble veldig spent på å få høre mer om Oda og vennene hennes. Oda går i sjuende klasse, så til neste år skal hun begynne på ungdomsskolen. Når man er blitt ungdom, da er det kanskje ikke så bra fortsatt å være helt ukyssa? Oda er veldig forelska i broren til bestevenninna Helle, men det tør hun ikke si noe om til Helle, for Helle er jo ett år yngre og synes gutter er bare blæ. Det blir fort ugreit når man holder tilbake viktig informasjon for dem som betyr mest i livet ens, så du kan vel tenke deg at Oda roter det til for seg selv…

Denne boka er bygd opp på samme måte som den forrige, med noe tekst som likner håndskrift, linjerte ark, tegninger og kruseduller både her og der. Nytt i denne boka er fotnotene, noe Oda kanskje nettopp har lært på skolen og blitt litt opphengt i. Fotnotene er kanskje en morsom gimmick, men de letter ikke lesbarheten og ødelegger noe av den gode flyten, synes jeg.
Men dette er også en veldig fin bok. Særlig liker jeg måten forfatteren beskriver og forteller om de vanskelige følelsene Oda får å jobbe med i bokas gang, alt fra å føle seg ensom og utenfor, til å fortvile over ikke å kjenne seg på bølgelengde med bestevennen sin, fra å være ulykkelig forelska, til å ha dårlig samvittighet og kjenne seg slem.

Jeg er spent på om forfatteren kommer med enda flere Oda-dagbøker, og om den neste boka i så fall blir en ungdomsbok? «Absolutt ukyssa» passer nok best fra 10-11 år og oppover.

onsdag 23. januar 2013

«Hei, det er meg! : ikke la meg bli igjen alene her (PS: Alt jeg nå skal fortelle deg, er 110 % sant!!!)» av Nina Elisabeth Grøntvedt

Utgitt av Omnipax 2010

I denne boka blir du godt kjent med Oda. Hun er så heldig at hun bor like i nærheten av bestevennen sin, Helle, og i nabolaget er det masse spennende å foreta seg. For eksempel spionering.
Men så gjør Oda noe veldig dumt, som medfører at Oda og Helle har en skrekkelig krangel og blir bitre uvenner. Da blir livet til Oda veldig vrient og leit. Finnes det noen mulighet for å gjøre godt igjen alt det dumme hun har gjort?

Boka framstilles som Odas dagbok. Mye av teksten er satt slik at det ligner håndskrift på linjert ark, og det er mengder av små og store blyanttegninger i margene og rundt omkring, og her og der har Oda skrevet dikt. Heldigvis er også mye av teksten satt med vanlig skrift, noe som letter lesbarheten. Her er mye overdrivelser, utropstegn og gjentakelser – noe som er med på å bygge opp under illusjonen om at dette virkelig er Odas dagbok. Dette synes jeg fungerer fint, selv om det av og kan bli litt kjedelig med gjentakelsene og overdrivelsene.
Jeg syntes boka har bra driv, med unntak av punktet der Oda og Helle nettopp er blitt uvenner og Oda reiser til bestemor på ferie. Der syntes jeg skiftet av miljø og at handlingen ble satt over på noe helt annet ikke var akkurat det jeg ville der og da – kanskje fordi det var vondt at det ikke ble gjort noe straks med konflikten mellom jentene. Men så slappet jeg av, konsentrerte meg om denne "pause"handlingen, og da jeg kom inn i den, ble jeg både rørt og glad for akkurat disse kapitlene fra ferien hos bestemor. De er bare nydelige! Og slutten er også veldig engasjerende og fin.

Boka er tykk til å være barnebok (282 s.) og passer kanskje best for de ivrigste bokslukerne fra ca 9-10 år, men anbefales virkelig! Jeg har også lyst til å lese fortsettelsen, som heter «Absolutt ukyssa» (2012)

mandag 14. januar 2013

«Niagara» av Joyce Carol Oates

Oversatt av Tone Formo
Utgitt av Pax forlag, 2006

Året er 1950. Ariah og Gilbert er akkurat blitt gift og er på bryllupsreise til Niagara falls. Tidlig om morgenen etter bryllupsnatta våkner Ariah og oppdager at hun er alene på hotellrommet. Det viser seg at Gilbert har hoppet i fossen og tatt livet av seg.
I sju dager og sju netter er Ariah ved fossen og følger søket etter ektemannen. Advokaten Dirk Burnaby er også der, og han blir veldig fascinert og betatt av Ariah. Like etter Gilberts begravelse oppsøker Dirk Ariah og frir til henne. Dette blir starten på et lykkelig og godt samliv, men etter noen år tar en livet nok en gang en ny og dramatisk vending...

Dette er en velskrevet og fascinerende roman, om den spesielle skjebnen til Ariah og barna hennes. I starten av romanen syntes jeg det var flott at jeg aldri visste helt hva som kom til å skje videre, eller hvordan det hele skulle ende. Men i siste halvdel av romanen følte jeg at dette ikke lenger var like positivt; stadig mer fikk jeg i stedet følelsen av at forfatteren ikke hadde noen plan med fortellingen, at ting bare skjedde, at den derfor ble springende og uklar. Jeg synes også at forfatteren enkelte steder dveler, tværer og gnir på detaljer som gjør at framdriften lider.

Jeg vil likevel konkludere med at romanen er god og kan anbefales, fordi den i hovedsak er godt fortalt, og på grunn av de interessante personene og hendelsene den forteller om.

En tanke som kom mens jeg leste: Det er synd at det ikke lar seg gjøre å finne en tittel på norsk med like finurlig, dobbelt betydning, slik som den engelske tittelen - «The falls».