søndag 29. september 2013

«Et helt halvt år» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland
Utgitt av Bastion forlag, 2013

Louisa Clark (Lou) blir arbeidsledig, og det virker nærmest umulig å finne en annen jobb som er til å holde ut med. Men mens det ser som mørkest ut, smiler skjebnen til henne; hun får jobb som en slags selskapsdame for Will Traynor, en mann på 35 år som sitter i rullestol, lam fra halsen og ned etter ei ulykke. Det viser seg at Will er en bitter og vrien fyr, kanskje ikke så rart når man tenker på hvilke tap han har lidd. Jobben er skammelig godt betalt, så Lou biter tennene sammen for å holde ut de seks månedene hun skal være hos Will – hun ser virkelig på perioden som «et helt halvt år»…

Jeg ble gjort oppmerksom på denne boka av en kunde på biblioteket hvor jeg jobber. Da hun kom og leverte den, sa hun litt lavt og beskjedent, men veldig overbevisende, at dette var den beste boka hun hadde lest på flere år. Jeg måtte kikke litt på den da, syntes den så interessant ut, og tok den med meg hjem. Det gjorde jeg virkelig lurt i! Dette er akkurat ei bok for meg; ei bok som får meg til å tenke og føle, samtidig som den fine historien representerer en god porsjon virkelighetsflukt. Boka kan beskrives som en feelgood-roman, men visse ting gjør at den strekker seg litt utover rammene til den sjangeren, synes jeg. Blant annet med tema den tar opp, og slik forfatteren lykkes i å skape troverdige personligheter, ikke bare typer.

Det er vanskelig å si mye mer om boka uten å røpe vesentlige ting, men den er virkelig spennende og leseverdig! Jeg likte Lou umiddelbart; hun har en herlig, fargerik personlighet – og mens jeg sakte, men sikkert ble kjent med Will, ble jeg glad i ham også. Jeg fikk lyst til stadig å lese videre (det var vanskelig å avslutte dagens lesestund og slokke lyset om kveldene), for jeg lurte hele tiden på hvordan det skulle gå.

Forfatteren har valgt å legge fortellingen i munnen på Lou, med unntak av noen få kapitler, der Lous søster, Wills mor og Wills pleier får ordet. Jeg likte ikke så godt disse perspektivskiftene, men det er nok gjort fordi forfatteren ville tilføre oss noe informasjon som Lou ikke satt med.

Språket er godt og flyter lett. Jeg fant bare ytterst få og små slurvefeil, som at man på s. 216 har glemt å oversette ”he” til ”han”, og på s. 249 hakket litt, slik at det står: ”… og dro på meg det par ene paret.”


Konklusjonen er at denne romanen anbefales varmt!

2 kommentarer:

  1. Leste denne i sommer og likte den veldig godt også. Det er sjelden bøker sitter så lenge i som denne gjorde, i hvert fall opplevde jeg det slik.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Beate - og takk for kommentar!
      Dette er ei bok som kommer til å sitte i en stund, det kjenner jeg også.

      Slett