tirsdag 24. september 2013

«De fortapte barns frelser» av Ihpil (psevdonym for Sigbjørn Skåden)

På baksiden av denne ungdomsboka står følgende:
«17. desember 2007 ble ei 19 år gammel samejente funnet druknet i Tromsø havn. På internett etterlot jenta en blogg som hun skrev på det siste halvåret hun levde. I bloggen kaller hun seg Ihpil.
Dette er Ihpils blogg

Jeg leste hele boka før jeg googlet Ihpil; muligens hadde jeg en mistanke om at dette ikke var autentisk, men oppdiktet. Kanskje har jeg hørt om saken, men ikke akkurat koblet det jeg hadde hørt mot boka jeg satt med.
Det jeg fant ut, er at samejenta som kalte seg Ihpil ikke eksisterte i virkeligheten. Det var forfatteren Sigbjørn Skåden som sto bak både bloggen og boka.

Diskusjonen rundt det uetiske og spekulative i å gi ut en bok pakket inn i en slik dramatisk, sørgelig, men dessverre usann historie, blir fort mer interessant enn selve boka.
Dere kan lese mer om "lureriet" her: http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Content&pa=showpage&pid=181
Jeg hadde neppe valgt å lese boka om jeg hadde visst at det var ren fiksjon. Jeg interesserer meg for sinnets irrganger, og selvmord er noe jeg undrer meg over; hvordan er det mulig å se så svart på livet at selvmord synes som eneste utvei? Hvordan våger man å ta livet sitt - er ikke døden det mest skremmende av alt? Jeg håpet kanskje at denne boka - som kunne bli sett på som en stemme fra ei som valgte å avslutte livet - hadde noen svar.

Som lesbisk samejente er Ihpil en minoritet i minoriteten. Hun har sine opp- og nedturer i løpet av boka, men på slutten virker det som hun har all mulig grunn til å glede seg over livet, for kanskje har hun funnet kjærligheten. Hvorfor skulle hun begå selvmord? Det virker ubegripelig og gåtefullt. Kanskje er nettopp dette ubegripelige og gåtefulle det som virker mest ekte ved boka - nettopp så uforstående jeg som leser er, tror jeg mange venner og pårørende kan stå igjen etter at noen har tatt livet sitt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar