mandag 2. september 2013

«Carmen Zita og døden» av Karin Fossum

Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Alle foreldres verste mareritt blir virkelighet i denne romanen: En liten gutt overlates til seg selv et kort, ubevoktet øyeblikk, og katastrofen er et faktum; han stabber av gårde til en dam i nærheten av huset hvor han bor, faller uti og drukner.
Politiet gjør sine rutinemessige undersøkelser, slik de må. Men Skarre og Sejer får umiddelbart en snikende følelse av at morens sorg ikke er ekte, at hun spiller. Da obduksjonen avdekker et hendelsesforløp som fraviker det moren har gitt dem, forsterkes følelsen av at ting ikke er som de skal…

Denne forholdsvis tynne kriminalromanen (216 s) fikk jeg ikke til å like noe særlig. Fossum utfordrer oss som vanlig med måten hun behandler temaene død, ondskap og forbrytelser, men det er ikke derfor jeg ikke liker denne romanen.

For det første synes jeg teksten har dårlig flyt grunnet et altfor raust kommabruk. Det er som om Fossum vil leseren skal dvele og ta pauser i eninga, kanskje for å understreke, forsterke? Jeg vil helst ha mest mulig flyt og kunne tenkt meg å tatt vekk en god del av kommaene.
Eks s. 22: «Gikk tilbake igjen, og ordnet det, kom inn på kontoret igjen der hun satt, rakte henne begeret
Komma før ”og ordnet det” mener jeg er unødvendig.
Et annet eks på samme side: «Forsiktig, sa han så, til seg selv, de er antagelig…»
Komma etter ”sa han så” mener jeg også er helt unødvendig.

For det andre synes jeg dialogene i romanen er svake. Det er som ett og samme menneske sier alt som sies; alt lyder likt, i tillegg til at det virker lite muntlig, oppstyltet og stivt.
Fossum har lagt uttrykket ”et stykke tid” i munnen til minst tre forskjellige personer i romanen. Er ikke ”et stykke tid” en såpass spesiell måte å målbære tid på, at det virker usannsynlig at flere uttrykker seg akkurat på samme måten?

For det tredje er ikke språket i romanen så godt som det pleier å være når Fossum er avsender; på meg virker det nesten litt likegyldig, halvhjertet.
Jeg finner enkelte småfeil, som s. 54, der det nevnes Zylocain – noe som skal lindre kløe og smerte for eksempel etter et insektstikk. Det riktige skal være Xylocain.
Eller som s. 32: «Samtidig forsøkte han ikke å være dømmende.»
Her mener jeg det er rett å sette ’ikke’ etter infinitivsmerket, slik at det står: ”Samtidig forsøkte han å ikke være dømmende.”

For det fjerde synes jeg Fossum utbroderer og avslører i altfor stor grad; på denne måten blir det ingenting igjen mellom linjene. Litterært sett blir dette både lite elegant og lite spennende.

Som du forstår ble ikke denne boka noen stor leseopplevelse for meg.

6 kommentarer:

  1. Å, jeg som hadde gledet meg til en ny Fossum-roman. Får nok lese den likevel, men med litt dempede forventninger. Jeg har ikke lest hennes forrige Sejer-roman heller, har du?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Silje! Du må lese den, for det kan godt hende at du liker den, selv om den ikke falt særlig i smak hos meg Jeg har nemlig sett noen anmeldelser/blogginnlegg som tyder på at folk har likt den - så du vet: Smaken er forskjellig.
      Den forrige Sejer-romanen tror jeg må bli "Varsleren"? Den har jeg også lest. Likte den litt bedre, men hadde noen innvendinger der også, ser jeg: http://pervoluto.blogspot.no/2009/08/varsleren-av-karin-fossum.html

      Slett
  2. God anmeldelse!:) Morsomt å lese anmeldelser der noen er opptatt av språket. Selv er jeg alt for dårlig til å legge merke til sånt. Har ikke det trente øye. Men jeg er enig når jeg ser eksemplene dine. Godt skrevet! Kommer nok til å lese boken rett og slett av nysgjerrighet om den vil falle i smak hos meg:) Ha en fin søndag!:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hallo Gråbekka's Blogger, og takk for at du la igjen kommentar!
      Ja, les boka du også, så får jeg høre hva du synes! :-)

      Slett
  3. Jeg er helt enig med deg Randi, dette var ikke noen god leseopplevelse, dessverre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Har lest innlegget ditt, og ser at du også er lunken. Jeg har likt veldig mye av det Fossum har skrevet før, men nå begynner jeg å lure på om hun har gått litt tom.

      Slett