søndag 25. august 2013

«Til døden skiller oss ad» av Ingrid Elfberg

Oversatt av Astrid Eggesvik
Utgitt av Silke forlag, 2013

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar, i håp om at jeg ville blogge.

Erika er politi, det er også ektemannen Göran. Han er sjalu og voldelig, og da Erika til slutt greier å flykte fra ham på selve nyttårsaften etter å ha blitt mishandlet og voldtatt, er hun innforstått med at det er nå kampen begynner. Göran er pen og populær, respektert av deres felles kolleger, og det er bare Erika som kjenner hans sanne natur og vet hvor slu og manipulerende han kan være. Tidligere har hun anmeldt ham for vold, men anmeldelsene har på ”mystisk vis” blitt borte. Nå reiser hun fra Stockholm, og begynner i et vikariat i Göteborg. Her blir hun medansvarlig for etterforskningen i en forsvinningssak – en kvinne er meldt savnet av ektemannen. Har den savnede stukket av frivillig, eller har noen tatt henne av dage? Særlig populær viser det seg i alle fall at hun ikke var…

Romanen begynner nervepirrende spennende med Erikas flukt. Men så må vi bli med henne på jobb i Göteborg, og her begynner det umiddelbart å gå trått. Det skjer lite, informasjonen fra etterforskningen tværes ut og repeteres, det blir for mange bipersoner å holde orden på. Jeg skjønner selvfølgelig at det er mange politifolk på politihuset, men her kan man ta noen kunstneriske grep og kutte i persongalleriet.
Det blir også mye utenomsnakk i romanen, med mat som skal tilberedes og spises, interiør som skal beskrives. Personer, steder, bygninger og rom presenteres nærmest skjematisk og ganske detaljert, noe som gir lange avsnitt som forstyrrer drivet. Dette kunne vært gjort kort og poengtert, slik at man raskere kom til saken eller holdt seg til saken, eller også kunne forfatteren forsøkt å mikse beskrivelsene inn i dialogene som gjerne finner sted for eksempel etter at en ny person er introdusert.
Jeg gir et eksempel på hva jeg mener er en noe tung presentasjon av et hus og en mann:
s. 121-122: «… Huset var av tre og utsmykket og siselert av en byggmester som åpenbart var av den noe originale sorten. Karnappene på taket lå om hverandre og utbyggingene så ut til å ha skjedd etter diverse kreative innfall i løpet av selve byggefasen. Overalt, på taket og ved takrennene, satt diverse groteske figurer og glodde. Alle var mytologiske vesener og noen av dem var utvilsomt smådjevler med horn og hale, som rakte tunge til den som våget seg frem til huset. Noen av figurene plirte med vennlige, store, runde øyne og runde kinn, men de fleste virket ondsinnete og så ut som om de var klare til angrep. Takrennene besto av snirklete lenker, og selve taket var dekke av blikkplater og kobberflak.
Oppå det brunet huset sto det et illrødt tårn. I grunnen så det mer ut som en gammel fyrkjele, som byggmesteren hadde stjålet en mørk natt og kommet på å sette opp der. Huset lignet ikke noe annet Erika hadde sett i sitt liv. Nysgjerrig grep hun fatt i dørhammeren på ytterdøren, som hang fast i kjeften på en glisende ulv, eller muligens en varulv, og lot den falle ned med et dumpt smell. Med ett sto en middelaldrende mann i døren og smilte vennlig. Han var kledd i jeans og en enkel bomullsskjorte og hadde et silketørkle rundt halsen. Et velstelt hakeskjegg var formet til en liten spiss, og ga det ellers så godslige ansiktet et demonisk preg. Erika syntes i og for seg det passet godt inn i omgivelsene


Språket kunne glidd lettere. Ved å kutte ut de tomme småordene jeg antar kommer fra en litt for direkte oversettelse, kunne mye vært gjort i forhold til å bedre flyten. Man behøver ikke sette seg ned, det holder å sette seg. Man trenger ikke se opp eller bort på X, det holder å se på X. (Eller forfatteren kunne i stedet for å fortelle at NN ser på noe, vise hva NN ser…)
Noen konkrete eksempler på tomme småord:
s 291: «Da de nådde frem til toppen, stanset de opp og så taust utover.» Både ’frem’ og ’opp’ kan sløyfes, til: «Da de nådde toppen, stanset de og så taust utover.»
s 122: «Oppå det brune huset sto det et illrødt tårn.» ’Det’ kan strykes, til: ”Oppå det brune huset sto et illrødt tårn.” Men her blir setningen uansett noe kronglete, hva med å skrive det om til noe a la: ”På toppen av huset et illrødt tårn, som…”
Det som interesserer meg i romanen, er Erikas skjebne. Kriminalsaken hun jobber med, kunne vært komprimert betraktelig, romanen kunne blitt kortere og smekrere, eller også kunne man utbrodert Erikas opplevelser, følelser og tanker. Det kunne gitt mer dybde og troverdighet, fått tydeligere fram hvorfor Erika ble så lenge hos Göran, og hvorfor hun – etter å ha flyktet fra ham – tier så standhaftig om hva som har skjedd.
Boka er mest spennende og handlingsmettet på starten og slutten – midtpartiet burde man gjort noe med, slik at helhetsinntrykket av romanen ble bedre.
Jeg leste Elfbergs debutroman «Se til meg som liten er», likte den, og så fram til å lese årets roman. Dessverre blir denne romanen for ujevn for meg, og språket er heller ikke godt nok til at jeg kan la meg begeistre. I rettferdighetens navn: Romanen har flere gode partier, men de svake partiene den også har, trekker for mye ned.
Jeg er sikker på at mange lesere vil synes dette er en spennende historie, men jeg ble litt skuffet over Elfbergs andre roman.


2 kommentarer:

  1. Hei Randi, jeg har lest boken og linket til deg. Dette synes jeg var en veldig god bok. Jeg syntes det var uhyggelig og det var til tider vanskelig å puste. Men det var Erikas historie som var spennende! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gro - takk for kommentar!
      Ser ut til at vi er enige om at Erikas historie er det beste ved boka, selv om vi har litt ulik konklusjon for boka som helhet. :-)

      Slett