mandag 12. august 2013

«Gutten som sluttet å gråte» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm, 2013

Vi møter igjen journalisten Magdalena, skilt og med en liten sønn. Hun kom i forrige roman flyttende tilbake til Hagfors i Värmland, der hun vokste opp. Flere påsatte branner ryster den lille byen; er det en pyroman som går løs? Magdalena kommer - både selvforskyldt og uforvarende - over spor hun deler med politiet og blir følgelig innblandet i etterforskningen, noe som viser seg å være skjebnesvangert…

Etter å ha lest «Jenta med snø i håret» i sommer, fikk jeg lyst til å lese mer av Schulman. Dette er også grei underholdning om hovedpersoner det er lett å like og/eller identifisere seg med, men denne gangen ble jeg ikke like mye fenget. Da jeg møter igjen de samme personene og får høre mer om deres lykker og sorger privat og på jobb, blir det som en repetisjon av det jeg allerede vet eller har skjønt av meg selv.
De hyppige sceneskiftene blir for mange; dette blir en ”hopp-og-sprett-roman” som hele tiden bryter konsentrasjonen og sammenhengen.
Og til sist synes jeg politiets arbeid virker ubehjelpelig og dessuten beskrives ubehjelpelig; de gjør rett og slett for dårlig håndverk til at det virker sannsynlig. Hvorfor i all verden søker de ikke støtte fra politiet i Karlstad, når de står overfor en så alvorlig forbrytelse med tilhørende vanskelige etterforskning?


Schulmans romaner er ikke for deg som liker tradisjonell krim, men liker du mye innpakning og tilbehør om romanfigurenes privatliv, kan dette være bøker for deg.

2 kommentarer:

  1. Fin anmeldelse!:) Har ennå ikke lest noe av denne forfatteren, men har planer om å lese jenta med snø i håret siden jeg har den liggende i bokhyllen min alt:) Hvis den faller i smak, må jeg kanskje prøve meg på denne også:)

    SvarSlett
  2. Takk for kommentar, Gråbekka! Det er alltid stas å oppdage nye forfattere :) Jeg kan godt tenke meg å lese flere av Schulman, om det kommer flere.

    SvarSlett