mandag 1. juli 2013

«Pym Pettersons mislykka skoletur» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal, 2012

Pym fra «Pym Pettersons mislykka familie» er tilbake. Denne gangen skal klassen på skoletur og overnatte i skogen. Alle gleder seg vilt, helt til lærer Hilde pådrar seg et komplisert beinbrudd og blir forhindret fra å delta. For da settes «Glefset» Glefsdal inn som vikar, og alle skjønner jo at det må bli en aldeles forferdelig opplevelse å dra på tur med den sinte fyren…
Jeg syntes den første boka om Pym var morsom – å lese den gikk nesten av seg selv. Denne bok nummer to ble jeg ikke like begeistret for.
For det første synes jeg det virker som om man har hastet boka til utgivelse og ikke arbeidet grundig nok med den siste finpussen i språket. Linde fører en muntlig, pratete stil, med masse a-endinger. S 17 finner jeg både ”skoa” og ”gutta”, og da synes jeg det er litt rart at hun på samme side skriver «søsteren» og «en søster». Så var nok dette en hastefeil, for s. 81 er det blitt søstera.
Med noe mer arbeid, kunne språket blitt mer variert og spenstig, og en del småord kunne vært luket ut for å bedre flyten.
For det andre synes jeg ikke plottet i boka er godt nok ivaretatt. Vi vet allerede før vi begynner boka at den skal handle om en skoletur ledet av en upopulær lærer som elevene nærmest frykter, for det kan vi lese bakpå boka. Spenningen går litt ut av historien (synes jeg), når selve skoleturen først starter etter at vi er langt over halvveis i teksten. Det vi leser før vi kommer til s. 98 føles som en laaaaang innledning, og når endelig skoleturen begynner, så er jeg nesten sliten av all ventingen.
For det tredje synes jeg en skolehistorie med handling forankret i «den sinte læreren» er noe velbrukt. I alle fall er idéen litt tynn til å bære hele romanen.

Fremdeles er det morsomt å være med inn i Pyms familie; storesøsteren hennes er nesten skummelt from i denne romanen. Hun skal konfirmeres og er blitt ekspert på å vende det andre kinnet til. Og det er også til å kjenne seg igjen i hvordan storebrødre videreformidler kunnskap om alt mellom himmel og jord, i en så autoritær stil at man aldri drømmer om å stille kritiske spørsmål til om noe av det kan være overdrivelser og oppspinn…

Det skulle ikke forundre meg om det kommer flere bøker om Pym. Ja takk, sier jeg, men jeg håper det legges litt mer arbeid i språk og komposisjon i fortsettelsen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar