torsdag 6. juni 2013

«Pym Pettersons mislykka familie» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal, 2012

Pyms klasse får i oppgave å skrive en historie fra familien sin – en sann historie. Denne oppgaven sliter Pym med, for familien hennes er jo helt mislykka; den kan hun vel ikke skrive om? Ikke noe sant, i alle fall, for da skjønner alle hvor håpløs familien hennes er!
Pym forsøker å levere oppgaven to ganger, da hun har brukt fantasien til å snekre sammen noe hun tror kan gå for å være sannsynlig nok til at læreren tror det er sant, og spennende så det holder. Men læreren skjønner at det hun har levert er oppdiktet og forkaster Pyms besvarelser, så til slutt må Pym krype til korset og skrive om en helt alminnelig dag i familien Pettersons liv…

Pym var et skikkelig morsomt bekjentskap. Jeg leser gjerne mer om henne! Stilen er ordrik, humoristisk, litt muntlig/”skravlete”. Det kan hende at noen lesere vil synes det blir for mye ord og innpakning, men for meg fungerte det greit – jeg får et tydelig inntrykk av hvordan Pym er, en skrytete skvaldrebøtte som tøffer seg når hun er sammen med meg og forteller om alt hun opplever av stort og smått, men som kanskje ikke er like tøff og slagferdig når hun står overfor læreren, storesøster eller foreldrene.
Et litt fiffig trekk synes jeg det var av forfatteren å la Pyms fortellerstemme i oppgavebesvarelsene være mer barnslig og mindre slagferdig og treffsikker enn slik hun framstår ellers i boka.

Pym er ei humoristisk, ressurssterk jente som klarer seg godt gjennom det meste. Og mange barn vil kjenne seg igjen i mye av det hun opplever.


Forfatteren (gjennom Pym) henvender seg av og til direkte til leserne, som for eksempel s. 100: ”Hvor dum kan man egentlig bli? tenker du kanskje nå.” Dette antakelig for å skape en slags forbindelse og fortrolighet mellom Pym og leseren. Likevel blir ikke engasjementet mitt helt inderlig eller kjempestort, noe jeg tror kan skyldes humoren. Humor kan skape en avstand, og i denne boka gjør Pyms humoristiske fortellerstil at jeg ikke føler så veldig sterkt med henne om hun er skikkelig flau, eller føler seg ekstremt urettferdig behandlet av for eksempel storesøster. Dette er noe jeg registrerer; det er ikke noe jeg vil kritisere eller si er feil – det bare er slik. Jeg liker kjempegodt humoristiske bøker, så dette var virkelig ei bok midt i blinken for meg.

Boka passer kanskje best for barn i alderen 9-13

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar