tirsdag 16. april 2013

«Evig søndag» av Linnéa Myhre


Utgitt av Tiden, 2012

Jeg har lest på bloggen http://www.linniiie.com/ at forfatteren insisterer på at dette er en roman. Mange blogginnlegg og anmeldelser jeg har funnet, uttrykker uenighet; de mener dette er en biografi. Jeg synes heller ikke dette er noen roman, men når forfatteren er så insisterende, er det kanskje fordi hun vil si oss at ikke alt det som skjer i boka er selvopplevd, at mye av det er oppdiktet?

Boka handler om Linnéa, som er deprimert og har spiseforstyrrelser. Boka har form som en dagbok eller blogg, der Linnéa poster sporadisk gjennom et år. Helt i innledningen av boka begynner hun hos en psykiater som heter Finn, fordi hun får overta timene til en venn som likevel ikke behøver psykiater nettopp da.
Noen kapitler har overskrifter som «En tilfeldig søndag» eller «Finn, 5. forsøk», mens andre bare har en dato til overskrift.

Man kan bli nedtrykt og trist av å lese denne boka. Linnéa synes å være helt humørløs, hun ser ingen lyspunkter, har ingenting å glede seg over. Det er som om hun er fanget i et kronisk svartsyn. Slik kan det arte seg å være deprimert. At hun sulter seg, hjelper så avgjort ikke. ”Alle” vet at man blir gretten når man er sulten, og hodet fungerer ikke som det skal når ikke hjernen får næring. Forfatteren lykkes godt i å formidle hvordan det kjennes å være deprimert; den begredelige sinnsstemningen smitter. Jeg tenker at jeg får et visst innblikk i hva forfatteren sliter med, og jeg forstår at hun virkelig trenger hjelp. Alt som skjer henne, blir jo vinklet negativt. Ting som friske mennesker kunne gledet seg over, som et hyggelig smil fra en tilfeldig forbipasserende, gjør Linnéa mistenksom og sur.

Selv om jeg synes denne boka er tung og trist, så liker jeg jo bøker som får meg til å tenke, og det gjør denne. Jeg minnes et sitat fra Bjørnstjerne Bjørnson: «Ensom – det er å være opptatt av seg og sitt.» Jeg tenker at disse to tingene henger tett sammen og kan forsterke hverandre. Man kan bli enda mer ensom av å være for selvopptatt, men er man først ensom, er det vanskelig å finne noen andre å være opptatt av enn seg selv.
Jeg tenker også på hvor rart det er at noen mennesker kan ha store, populære blogger der temaet er ens egen person, der man skriver titt og ofte om alle små og store opplevelser, tanker, følelser, problemer – bretter ut hele livet sitt, og enda virker det ikke som det er til hjelp for en. Det er rart, for jeg er vant til å tenke på skriving som terapi. Ordene hjelper meg med å analysere. Ordene hjelper meg med å avmystifisere, konkretisere, sortere og ufarliggjøre. Men det er kanskje slik at man må være helt ærlig med seg selv for at det skal være noen vits i. Og hvem klarer å være helt ærlig med seg selv mens ”hele Norge” ser på? Kanskje Linnéa ville hatt større utbytte av å skrive med blyant eller penn i en kladdebok, og ikke vise det hun skrev til noen, eller bare til noen få?
Det er viktig å bli sett, og bli likt for den en er. Men det aller viktigste er at man liker og er glad i seg selv.

Jeg håper forfatteren har det bedre nå, er blitt mer glad i seg selv og har greid å finne gleden i alt smått og stort livet har å by på. Og det blir spennende å se om hun vil gi ut flere bøker.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar