søndag 30. desember 2012

«Lille ekorn» av Linn T. Sunne

Utgitt av Gyldendal 2012

Aurora er flink på skolen og god i håndball. Faktisk så god at hun kan være aktuell for kretslaget. Gaute er håndballtrener og gir henne verdifull støtte. Plutselig merker Aurora at det er noe mer ved Gaute enn hun har sett før; han er jo kjekk, og han er en ordentlig mann! Det er rent så det kribler når han er nærheten… Han sender henne SMS som en del av støtten og omsorgen han vil vise, og selv om han understreker at hun ikke må misforstå meldingene han sender, begynner hun å nære varme, sterke følelser for ham…

Tema i denne boka minner om en annen roman jeg nettopp leste (omtalt 21. desember); den unge, uskyldige jenta som begynner å nære varme følelser for en eldre mannsperson hun omgås. Interessant tema, synes jeg.

«Lille ekorn» er veldig kort og lettlest – faktisk leste jeg den så fort at jeg ikke syntes jeg fikk tid til å komme særlig inn under huden på Aurora, trodde eller skjønte følelsene hennes helt. Men om romanen er ment for lesere som ikke leser spesielt fort, kan inntrykket for dem bli et annet.

Jeg er ikke så begeistret for de engelske uttrykkene forfatteren bruker i starten av romanen, noe hun sikkert gjør for å skape et autentisk preg; slik snakker og tenker kanskje dagens unge? Jeg mener at norsk er et rikt språk, og at vi ikke behøver å ty til engelsk, selv om vi ønsker å fri til de unge leserne aldri så mye.

En tankevekkende, interessant ungdomsroman, som forfatteren ble tildelt Brageprisen for i 2012, i åpen klasse, ungdomsbøker.

«Hjem til meg» av Trude Marstein

Utgitt av Gyldendal 2012

I denne romanen blir vi kjent med Ove Haugli, lege, ektemann og far, men kanskje først og fremst kjærlighetshungrende, fyrig og utrøttelig kvinnfolkjeger. Eller hva er han egentlig? Hva er det som motiverer, som driver ham til å jakte kvinner, stadig innlede nye kjærlighetsaffærer, stadig være utro?

Det er Ove vi følger i romanen, det er hans versjon av hendelsene vi får. Det virker som om ting bare skjer med Ove. Det livet har å by på, det kan han ikke motstå. Han tar for seg. 

Som vanlig i Marsteins romaner går vi ned på et detaljnivå når hun beskriver miljø, hendelser, personer, scener. Det gjør opplevelsen av de enkelte scenene nær, som om vi er der med Ove, ser og opplever sammen med ham. Hver minste lille ting han ser, ser vi også. Jeg liker Marsteins stil, men den er også utmattende, krevende. I denne romanen blir detaljene av og til for mye av det gode. Scener som er nokså uvesentlige for helheten tværes ut.
Eksempel s 338:
«Sara kom bort for å rydde av da jeg hadde spist ferdig, jeg hadde lagt fra meg bestikket samlet på skrå. Det hadde kommet flere gjester, det var klirring og stemmesurr rundt oss. Sara bøyde seg fram mot meg og trakk seg tilbake da hun løftet opp tallerkenen min og la den på underarmen sin. Smakte det? sa hun. Nydelig, sa jeg. Hun jobbet med raske bevegelser samtidig som jeg fikk en klar fornemmelse av at hun poserte foran meg. Liker du høsten? sa jeg. Både óg, sa hun, hun tok servietten min og la den på tallerkenen. Liker du sjokolade? sa jeg. Hun så på meg. Av og til, sa hun. Liker du vin, sa jeg. Absolutt, men mest øl, sa hun. Liker du masete menn, sa jeg. Hun åpnet munnen og lukket den igjen, smilte. Hvis de er pene, sa hun. Når slutter du på jobb i dag? sa jeg. I dag jobber jeg til åtte, sa hun. Kan du ta et lite glass med meg når du er ferdig? sa jeg. Med en vilt fremmed mann? sa hun. Vilt fremmed? sa jeg. Du vet jo hva jeg heter. Jeg har glemt det, sa hun. Hun smilte. Ove Haugli, sa jeg. Dessverre, sa hun. Sikker? sa jeg. Jeg har kjæreste, sa hun. Så snudde hun grasiøst og gikk nedover gulvet mellom bordene med baken til meg

Alle detaljene om bestikk og servise, som ledsager en ganske innholdsløs samtale i en ubetydelig scene – dette ble eksempel på noe som kunne vært utelatt.

Sitatet viser også at direkte tale ikke er satt i sitattegn og uten at man deler det opp med linjeskift, noe som gjør teksten mindre lettlest. 

Jeg fant romanen interessant. At den er utmattende og på grensen til slitsom, synes jeg passer Ove og utviklingen av historien. Jeg ønsker ikke å røpe for mye, men Ove roter det jo til for seg – at jeg blir sliten av ham og historiene hans er nok litt den samme følelsen han sitter igjen med selv, overfor seg og livet sitt. 

Språklig:
Jeg merket meg noen småting, som at forfatteren i enkelte setninger kunne stokket ordene for å få klarere fram betydningen av hva hun vil si. Eksempel s 124 «Vi satt på verandaen i flere timer og drakk rødvin med ulltepper.» Dette kunne vært stokket til: ”Vi satt med ulltepper på verandaen i flere timer og drakk rødvin.”

Av og til synes jeg kommabruken er i rauseste laget – slik at det hindrer flyten. Eksempel s. 214: «Leppene, og nesa, var i håret hennes.»
Hvorfor ikke like gjerne: ”Leppene og nesa var i håret hennes.”? 

Men alt i alt en velskrevet og interessant roman.

fredag 21. desember 2012

«Alt jeg vil er å kysse deg» av Charlotte Glaser Munch

Utgitt av Cappelen Damm 2012

Sara, snart 15 år, er ofte barnevakt hos naboparet Adam og Mia, som har gutten Ivar. Sara har kommet flyttende fra Tromsø for en stund siden, men sliter med å finne venner på det nye stedet. Hun føler hun har god kontakt med voksne Mia, men da Mia og Adam skiller lag, mister hun mye av sympatien for Mia. Sara synes Adam er kjekk, og tenk alt Mia ødelegger ved å flytte fra ham! Sara begynner å dagdrømme om Adam. Det får ikke hjelpe at han er 14 år eldre enn henne – hun fantaserer stadig heftigere om hvor deilig det skal bli den dagen han endelig kysser henne…

At unge jenter forelsker seg i eldre menn, kanskje mistolker følelser som egentlig har utgangspunkt i beundring og sympati, er et kjent fenomen. Mange unge hungrer også etter bekreftelse og kjærlighet, og kan komme til å sylte seg ned i små og store forelskelser i ren uerfarenhet og kjærlighetssult. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i Munchs roman.

I korte ungdomsromaner er det vanskelig å ta opp flere viktige tema samtidig, på en måte som lar leseren komme skikkelig inn på dem. Jeg antar at Munch lar hovedpersonen være ny på stedet, for å forklare hvorfor hun ikke har særlig mange jevnaldrende venner og går så opp i jobben som barnevakt. Men hun får ikke til å behandle dette temaet rundt flytting og tap av venner på en fullgod måte, så kort som romanen er. Kanskje hun bare kunne nevnt/forklart hvorfor Sara går så mye alene, uten å si så mye mer om hvorfor de flyttet og hva Sara savner på det nye stedet.
Forelskelsestemaet synes jeg er det mest interessante ved romanen, og det virker som om dette temaet er det viktigste for forfatteren også. Vedrørende dette ble jeg veldig nysgjerrig og fenget, var spent på hvordan det skulle ende. Munchs løsning på ”problemet” er troverdig og representerer en god slutt.

Språket er greit, men ikke særlig mer enn det.
Det er det noe ved språket i romanen som får meg til å tenke at forfatteren holder igjen – det virker noe flatt, eller for jevnt, kanskje. Språket spiller på en måte ikke med mens det gir oss fortellingen, det understreker ikke dramatikken i handlingen – det bare går og går, jevnt og uberørt.
Av og til kommer forfatteren med noen bilder jeg ikke synes er særlig gode, som s. 75: «Jeg konsentrerer meg om å trekke pusten langt ned i tærne.»
Eller s. 128: «Jeg får fluer i blodet.»

Men alt i alt er dette en ungdomsroman jeg tror mange kan synes er fin å lese.

tirsdag 18. desember 2012

«Sluk» av Lars Saabye Christensen


Utgitt av Cappelen Damm 2012

Boka handler om unge Funder. Sommeren amerikanerne skal lande på månen, er han med mora på hytta. Far skal komme senere, men så skjer det noe, og far kommer ikke likevel. I stedet dukker det opp noen tanter og et par jenter, og så bor jo Iver der. Funder har ikke lyst til å bli venn med ham, men det synes ikke til å unngå. Funder har med skrivemaskin på hytta, for han skal bli forfatter.
Boka er bygd av to romaner og en epilog – den første romanen handler om Funder sommeren 1969, den andre er en roman Funder har skrevet. Hovedpersonen i denne andre romanen er Frank Farrelli, en mann som i starten av romanen får jobb som Mellommann – det vil si en som bringer sørgelige budskap til pårørende som har mistet noen eller fått noen skadet i ulykker. Stedet han bor heter Karmack. Jeg antar det er et fiktivt sted – jeg får følelsen av at det ligger i USA et sted; stemningen, miljøet, personene minner om amerikansk litteratur jeg har lest.
Epilogen binder de to romanene sammen – setter dem i sammenheng. Jeg er ikke sikker på om jeg har skjønt helt hundre prosent hva sammenhengen er, for her er Christensen litt hemmelighetsfull og mystisk, synes jeg. Men på en spennende måte. Jeg kommer til å bære med meg romanens tema og stemning lenge, og jeg kommer til å fortsette å gruble over hvordan romanen skal leses og tolkes.

Jeg har lest det aller meste av det Christensen har skrevet, og er et skikkelig fan av det han lager.
Årets roman mener jeg må være noe av det aller beste han har gitt ut. Teksten føles mektig og mettet, men uten at den blir tungtfordøyelig eller baktung. Den har god framdrift og flyt, selv om det er ordkunst underveis som man bare må stoppe opp ved, for å nyte.
Eksempel s 100. Her har Funder fått beskjed i telefonen om at et dikt han har sendt inn til et ukeblad, vil bli trykket i bladet:

«Jeg la på. Jeg var antatt. Heisen gikk opp i meg, alle etasjene fra fotbladene og til topplokket, det sa pling i bollen, dørene åpnet seg og jeg kunne gå av i himmelen. Jeg ante forresten ikke at jeg hadde så mange etasjer. Jeg ble helt svimmel og begynte å kantre. Det var vel sånn det var å bli antatt. Selv om det var av Kvinner og Klær. Dette var den ekte lykken. Dette var min lykke. Jeg ville at den skulle vare. Derfor måtte jeg gjenta den. Jeg måtte skrive mer. Resten av livet skrev jeg mer og mer for å holde lykken ved like, inntil den vendte seg mot meg, vendte sitt tomme ark mot meg.»

Jeg kjenner jo ikke Christensen personlig, er heller ikke ekspert på hans biografi, men jeg tror at Christensen i denne romanen har brukt mye av seg selv, sine egne erfaringer, sitt eget liv. Så mye at jeg blir både rørt og takknemlig fordi han deler.

Denne romanen er lettfattelig og gåtefull på samme tid, og den er godt skrevet, som vanlig når det er Christensen som er avsender. Romanen er som en gedigen eske med deilig konfekt – hver bit er en nytelse og gir deg bare lyst på mer.

søndag 16. desember 2012

«Beistet» av Ingunn Aamodt

Utgitt at Cappelen Damm 2012

Mona er helt betatt av rap-artisten EK. Sammen med venninna er hun på konsert med idolet, og under over alle under skjer: Mona får adgang til festen etter konserten, og sjanse til nærkontakt med EK! Som om ikke dette var nok, så virker det som om EK fatter interesse for henne, og Mona føler seg som i syvende himmel da EK inviterer henne med hjem til seg etter festen. Dagen etter brister drømmen; Mona forstår at EK ikke er den superhyggelige, flotte typen hun har trodd. Han skylder på at han var beruset da han ba henne med hjem, og sier han først nå ser at hun er et stygt beist. Mona tar dumpingen skikkelig tungt, men øyner snart muligheten for en søt hevn...

Dette er en lettlest, handlingsmettet ungdomsroman med stil som minner om feelgoodstilen i Marlena Evensen-bøkene som Aamodt også har skrevet. En grei, rask slukebok som har framdrift og engasjerer, til tross for at den er noe overflatisk. Både måten tema håndteres og slik språket framstår får jeg en følelse av at dette er noe Aamodt ikke har lagt hele sjela si i, men la gå med det. Boka er for kort til at forfatteren klarer å pløye dypt i de problemene den tar opp. Noen vil kanskje innvende at dette blir for lettvint, men som underholdning synes jeg romanen fungerer fint.