onsdag 28. november 2012

«Ildfuglen» av Hedda H. Robertsen

Utgitt av Tiden, 2012

«Ildfuglen» er Robertsens andre roman – debuten hennes fra 2008 heter «Skutt i filler av Mads Mikkelsen».

I «Ildfuglen» møter vi venninnene Simone og Amalie som deler leilighet. Det har også bodd en tredje venninne der, men hun er død. Venninnen døde i en bilulykke der også Simone var innblandet; det var nemlig Simone som kjørte bilen.
Amalie er forelsket i en gift mann; helt tydelig et forhold i ubalanse – hun vil ha ham, mens det ligger i kortene at han bryr seg om lite annet enn sexen og kommer til å dumpe henne en gang i framtida.
Simone forsøker å bestemme over Amalie – sier at hun skal gjøre seg kostbar og stille krav til kjæresten, mens hun selv vel kan sies å ha andre ”feil”. Simone nyter uavhengig sex, og oppsøker også miljøer der hun kan komme borti sex av svært rå og brutal karakter.

Forlaget lanserer dette som en erotisk roman, og hvis definisjonen på en erotisk roman er at man har med en del sexscener, så er dette en erotisk roman. Jeg ville kanskje trodd at en erotisk roman skulle pirre, være litt underholdende og kalle på fortrinnsvis gode følelser – det gjør ikke denne. Sexen er ikke noe disse jentene koser seg med – det virker heller som om de avreagerer ved den, og det på hver sin uheldige måte.

Jeg leste romanen med interesse, men jeg tror dette er ei bok jeg kommer til å glemme ganske fort. De enkelte erotiske episodene virker på en måte løsrevet helheten og sammenhengene i romanen. Jeg skjønner at det må ligge sorg og fortvilelse bak måten jentene forholder seg til menn, kjærlighet og sex – men jeg får ingen god forståelse av hvordan disse mekanismene har slått til. På den andre siden er det ikke enkelt å gå dypt inn i materien når boka er såpass kort (134 s).
Språket er greit, men ikke mer enn det. Man kunne ha gitt språket en siste finpuss, slik at man hadde greid å luke vekk de siste småfeilene – som at man side 71 har brukt ”ovenfor” om to som sitter sammen ved et restaurantbord, i stedet for ”overfor”.

fredag 23. november 2012

«Gutteselskap : en roman om Scotts ekspedisjon til Sydpolen» av Beryl Bainbridge

Utgitt av Genesis forlag, 2000
Oversatt av Kjell Olaf Jensen

I denne romanen får vi presentert historien om Scotts sydpolekspedisjon av de fem som ble med inn til selve polpunktet, som forteller i hver sine kapitler. Dette er forfatterens fiksjon, men grepet er altså å gi stemme til de fem som var med. 
Først ut er underoffiser Edgar (Taff) Evans, som forteller fra juni 1910, om forberedelsene til reisen, og om avskjeden. Dr Edward (onkel Bill) Wilson overtar fortellingen fra juli 1910. Deretter er det skipper og kaptein Robert Falcon (Con) Scott selv som får ordet, fra mars 1911. Nestemann er løytnant Henry Robertson (Birdie) Bowers fra juli 1911. Sistemann er kaptein Lawrence Edward (Titus) Oates fra mars 1912 – dette siste kapitlet er fra mennenes aller siste levedager.

Jeg mister aldri interessen for denne historien; oppdagelsen av sydpolen – eller ”kappløpet mot sydpolen”, som det blir kalt. Kappløpet mellom Amundsen og Scott om hvem som skulle komme først, vinne ære og berømmelse. Da jeg for noen år siden så DVD-en «The last place on earth» – en miniserie om Scott og Amundsens ferder – ble jeg veldig nysgjerrig på å få vite mer om hvor dårlig leder Scott kan ha vært. I filmen kom det fram at flere av mennene som var med ham – som han hadde hyret spesielt fordi de var kyndige på ulike områder – kom med berettiget kritikk av enkelte valg Scott gjorde, men ble regelrett overkjørt. Scotts ettermæle presenterte ham, like etter hans død, som en helt, mens man etter hvert, og etter lang tid, har greid å få fram stadig mer kritiske nyanseringer på hvem Scott egentlig var. Kanskje var han alt annet enn en helt? Kan han i stedet ha vært en overambisiøs drømmer, som grunnet uforstand og dårlig lederskap førte mennene sine rett i døden?

I denne romanen kommer noe av denne kritikken fram. Aller mest i Oates’ kapittel – her krangler han med Scott om hestene. Også Bill har et utbrudd i dette kapitlet, om valg av framkomstmidler – han som ellers støttet Scott i så å si alt. Jeg siterer fra s. 97:

«Det var mer enn én person som kom med innvendinger mot galskapen med å sløse bort hundrevis av pund på maskiner,» sa Bill. «Nansen, blant andre.» Nå ropte han også. «La meg minne deg om at da du spurte ham til råds, sa han hunder, hunder og atter hunder.» Etter dette utbruddet spankulerte han bort.»

Jeg lurte lenge på hvorfor forfatteren har valgt tittelen «Gutteselskap», eller «The birthday boys», som romanen heter på originalspråket. Men helt til slutt i boka skjønner jeg valget. Og det er så godt kommet på, at jeg fryser på ryggen.

Det eneste jeg savner i denne romanen, er et for- eller etterord, eller en referanseliste, der forfatteren oppgir hvor hun har hentet inspirasjon og informasjon fra. Jeg antar hun har lest de enkelte ekspedisjonsmedlemmenes dagbøker. Når Scott har ordet, synes jeg i alle fall jeg kjenner igjen tema og tone fra hans dagbok.

Ellers er dette en interessant, lærerik og engasjerende roman. Forfatteren får fint fram de ulike karakterene - de ulike stemmene - når de veksler på å fortelle. Det er virkelig som å lese fem ulike personers framstillinger.

Kanskje er det en fordel å være spesielt interessert i polarekspedisjoner og polarhelter for å ha interesse av denne romanen, men det burde ikke være noe krav. Anbefales!



torsdag 15. november 2012

«Kom ikkje inn i mitt hus» av Arnfinn Kolerud

Utgjeven av Samlaget 2012

Bendik Uføre frå boka «Når ein fyrst skal skyte nokon» held fram med å kjempe for nynorsken. (Eller kampe, som einskilde ungar i boka sikkert ville sagt.) Sylvia ivrar og for nynorsken. Ein feil med Sylvia (tykkjer Uføre) er at ho er tilhengar av a-endingar, der Uføre for all del vil ha i-endingar. Uføre køyrer difor ein Toyoti, medan Sylvia køyrer ein Auda…
Men, men. Sjølv om dei er usamde i eitt og anna, samarbeider dei i denne boka – saman med eit par andre – om eit framstøt som skal fremja nynorsken – dei lanserar samlekort med tema nynorske lyrikk-forfattarar. Uføre veddar huset sitt mot Sylvias leiligheit på at han skal få heile det norske folket til å samle på desse korta – orsak: korti (!). Dei som samlar fulle album, får sjansen til å vinne flotte premiar, som eit slag yatzy mot Kulturministeren eller namnet sitt skrive i mose på eit hustak. Med så flotte premiar må då vel både diktarkorta og nynorsken vinne fram over heile landet!?

Dette er ei bok full av artige innfall og humøroverskot, og det vert mellom anna lansert ein og annan interessant konspirasjonsteori om kvifor nynorsken slit med populariteten no til dags.
Boka kallar på smilet, og inspirerar dessutan til lesing av både nynorsk litteratur generelt og nynorsk lyrikk spesielt!

Frå s 65 i boka – eit dikt av Olav H. Hauge:

Han med fekk hug å prøva

desse nye styltrone.

Han har kome seg upp,

og stig varsomt som ein stork.

Underleg, so vidsynt han vart.

Han kan endåtil telja sauene til grannen.



fredag 9. november 2012

«Kirsebærsnø» av Ingelin Røssland

Utgjeven av Samlaget, 2012

Mannen til Cathrine fyller 40 år, og ho har stelt i stand ein stor fest for han. Men etter som festen går sin gang, fyllest ho med dårlege kjensler. Kvifor er han ikkje meir takknemleg? Kvifor vert han ikkje med og dansar med henne? Kvifor ser han henne ikkje, berre sit der, drikk og pratar? Ein svensk dyrlege stikk innom festen, og Cathrine tykkjer han høver bra til eit forsøk på å gjera ektemannen sjalu. Svensken vil i alle fall danse, og han ser henne, verkeleg ser henne. Cathrine kjenner at det er både godt og skummelt å bli sett, for kva kan ikkje dette blikket gjera med henne? Kan ho til og med komme til å vera utru mot mannen sin?

Eg har lese nesten alle bøkene Røssland har skrive, og eg likar veldig godt både skrivemåten hennar og tema ho tek opp. Kjærleik er eit tema som opptek meg, òg det vonde og vanskelege ved kjærleiken, som: Kva skjer når kjærleiken tek slutt, og kvifor tek han slutt? Kva skjer når nokon er utru, og kvifor vel dei å vera det?
Boka tumlar om tema som kjærleik og utruskap, gjev ingen svar, men vekkjer tankar og spørsmål i meg. Det er òg slikt eg likar ved bøker – at dei får meg til å tenkje og undrast.

Dette er Røssland sin fyrste roman for vaksne, og ein merkar at ho er van med å skrive for born og unge. Denne romanen er skriven i eit lett språk, ei lett tone, og han er ikkje særleg lang.

Eg ser at forlaget lanserer romanen som ein kjærleiksroman, medan Røssland sjølv seier dette er ein underhaldningsroman eller dameroman. Dette såg eg på nettet fyrst etter at eg var ferdig med romanen, og eg må seie at eg ikkje tenkte ”sjangerroman” om denne i det heile medan eg las. Eg tykkjer underhaldningsromanar gjerne kan vera glattare og meir overflatiske enn det denne var, og eg engasjerte meg meir i hovudpersonane her, enn eg gjer om eg les berre for underhaldninga sin del. 

Eg vart oppslukt og rive med av historia, som har god framdrift. Men då eg var ferdig, var det som om eg sakna noko. Eg trur at å skrive om slike tema for vaksne krev at ein går djupare, brukar eit større lerret, rett og slett lagar ei større bok. Fyrst då kan ein få ordentleg tak på kven hovudpersonane er og finne det sannsynlege i at dei handlar som dei gjer.

Konklusjonen er likevel at eg likte boka – sjølv om ho altså for min del gjerne måtte ha vore lengre og gravd djupare.

onsdag 7. november 2012

«Doktor Proktor og det store gullrøveriet» av Jo Nesbø


Utgitt av Aschehoug, 2012

Doktor Proktor, Bulle og Lise er på farten igjen! (Jippi!)
Denne gangen blir de håndplukket av Kongen og det som før het Gardens hemmelege teneste – nå Secret Garden – til å ta seg av noen hardbarkede, engelske kjeltringer som har stjålet hele Norges gullbeholdning. Gullet er blitt plassert i verdens sikreste bank i London, men Doktor Proktor og co lar seg ikke skremme: De planlegger å bryte seg inn i denne verdens sikreste bank og stjele Norges gull tilbake!

Dette er fjerde boka om Doktor Proktor, Bulle og Lise – de tre første heter «Doktor Proktors prompepulver» (2007), «Doktor Proktors tidsbadekar» (2008) og «Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje.» (2010)

Dette er herlige, handlingsmettede, humoristiske bøker for liten og stor. Det er faktisk ganske mange poeng Nesbø har lagt inn i denne boka, som jeg tror er vel så mye for de voksne leserne.
Det føles som om jeg kjenner mange fra persongalleriet i boka, (jeg kan lett se dem for meg) siden Nesbø tar virkelige personer i bruk, vrir og vrenger litt på navnene deres, og gir dem passende og artige roller i bokas scener. Her finner vi for eksempel fotballtreneren Krillo som trener fotballaget Rotten Ham i London.

Kanskje kunne jeg ønsket at vi fikk litt mer tid alene sammen med bokas egentlige hovedpersoner. Persongalleriet er stort og rikholdig – det er nesten slik at det ikke er noe særlig plass til de egentlige heltene.
Men dette ødelegger ikke for helhetsinntrykket: Boka har stort humøroverskudd, masse energi, god framdrift og stor underholdningsverdi. Anbefales på det varmeste!



fredag 2. november 2012

«I Roald Amundsens skispor : kappløpet til Sørpolen 100 år etter» av Stein P Aasheim


Utgitt av Cappelen Damm 2012

100 år etter at Roald Amundsen og hans menn tok seg inn til Sørpolen, gikk Aasheim i ”Amundsens skispor” sammen med Vegard Ulvang, Harald Dag Jølle og Jan-Gunnar Winther. De fulgte ikke helt den samme ruten, brukte moderne utstyr og nyttiggjorde seg ikke av trekkhunder (det er forbudt å ta med hunder til Antarktis), men ellers forsøkte de å gjøre som Amundsen, og følge hans ferd innover i isødet.
Aasheim og co var på ingen måte like utsatt for farer som Amundsen og hans menn – da de hadde med moderne kommunikasjonsutstyr, som PC-er og telefoner. Men utstyret trengte de for å kunne dele opplevelsene sine underveis. De hadde en egen blogg der de dag for dag la ut dagboka si fra turen, samtidig som de viste hva Amundsen skrev i dagboka si den gangen han var på farten.
Denne ekspedisjonsdagboka ligger fremdeles ute på nett: http://sorpolen2011.npolar.no/no/dagbok/

For meg – som har lest en del om Amundsens og Scotts ekspedisjoner tidligere – var det mye kjent stoff. Men det var absolutt interessant å lese Aasheims betraktninger og ”være med på strabasene” via ham.

Teksten er illustrert med fargefotografier og artige, små tegninger. Utgaven framstår som en noe påkostet en, også fordi papiret er av såpass god kvalitet; derfor synes jeg kanskje forlaget kunne spandert å sette teksten med litt større bokstaver også, for å bedre leseligheten.