onsdag 25. juli 2012

«Fruen av Saronno» av Marina Fiorato

Utgitt av Vega forlag, 2010
Oversatt av Siri Fürst Skogmo

Lombardia, februar 1525: Den unge og vakre Simonetta av Saronno lengter etter og venter på at ektemannen Lorenzo, som kjemper i krigen, skal komme hjem til henne. Etter lang og pinefull venting kommer omsider Lorenzos væpner hjem igjen – men alene. Lorenzo har falt, og Simonetta er enke. Snart oppdager hun at Lorenzo ikke bare satte sitt eget liv til i krighandlingene; han har også brukt opp familiens formue. 
For å redde eiendommen må Simonetta forsøke å skaffe inntekter. Da maleren Leonardo da Vincis favorittelev, Bernadino Luini, kommer for å male en freske i landsbykirken, tilbyr han Simonetta penger for å stå modell som jomfru Maria. Simonetta nekter først – det er noe ved maleren som både tiltrekker og skremmer – men etter å ha tenkt seg som, skjønner hun at hun ikke kan si nei. Ettersom de to uvegerlig blir bedre kjent, kjenner Simonetta at hun tiltrekkes stadig mer av den vakre, talentfulle mannen…

Dette er den trede romanen jeg leser av Fiorato. «Glassblåseren fra Murano» og «Botticellis hemmelighet» falt i smak hos meg, og det gjorde sannelig også «Fruen av Saronno».
Også dette er en historisk roman om spennende personligheter med sterke skjebner. Anbefales!

«I skyggen av store trær» av Kristine Storli Henningsen

Utgitt av Gyldendal, 2012

Romanen innledes med at Regine – som har vært sammen med gift mann – får bekreftet hos lege at hun er gravid, ca ti uker på vei. Om hun skal ta abort, må hun bestemme seg raskt.
Karl Henrik besøker daglig sin dødssyke mor på sykehuset. For hver dag som går trekkes hun nærmere døden, mens Karl Henrik tar stadige små skritt – som å fjerne møbler fra leiligheten han inntil nå har bodd i sammen med moren – for å frigjøre seg den dominerende morens makt over ham.
Regine og Karl Henrik møtes tilfeldigvis på sykehuset da hun kommer fra legen, og han er på vei for å besøke moren. Dette møtet viser seg å være starten på noe...

Denne romanen ble jeg nysgjerrig på etter å ha lest Knirks omtale. (http://knirk.no/2012/05/i-skyggen-av-store-traer-kristine-storli-henningsen/)
Da jeg først hadde kommet i gang med boka, leste jeg den fort; jeg fant den både lettlest og engasjerende.
Forfatteren har tidligere utgitt underholdningsserien «Sofia på Måkøya» på Schibsted forlag. At hun er (tidligere) serieforfatter er aldeles ikke noe jeg har tenkt å bruke mot henne; det gjør det bare klart for meg at hun kan håndverket. Det som er en liten pussig ting er at Gyldendal tydeligvis ikke synes det er verdt å nevne forfatterens fortid som serieforfatter? På Gyldendals hjemmeside står det nemlig at Henningsen debuterer med denne romanen. Ja, hun ”romandebuterer”, men hun kan ikke sies å være et helt ubeskrevet blad som forfatter.

Jeg synes denne romanen er helt grei lesning, men jeg sitter igjen med noen tanker etter å ha lest den. Jeg burde kanskje ikke være så opptatt av sjangermerkelapper, men det er en grei måte å sortere på. Og forlag er (etter hva jeg skjønner) også glad i sjangermerkelapper, fordi bøkene da er lettere å markedsføre. Jeg skrev en kommentar til Knirks omtale, der jeg spurte om dette er en roman bare ment som underholdning, eller om det er en såkalt ”seriøs roman”.
Dette spørsmålet henger fortsatt litt i løse luften, for denne romanen er litt begge deler, synes jeg. Den har en del trekk som peker mot underholdningssjangeren (kjærlighetsroman/chick-lit), samtidig som den også har trekk som peker mot at forfatteren vil mer enn ”bare” å underholde. Romanens omslag peker mot at de anser boka som ”seriøs”; forlaget har heller ikke satt noen sjangerbetegnelse på boka.

Boka er som sagt lettlest; språket er enkelt og flyter lett, slik jeg liker det. Her og der kunne jeg ønsket meg noe større variasjon, og av og til merker man at forfatteren kanskje har vært litt for rask og har slurvet.
Eksempel:
S 9: «Så fikk hun øye på bildet på skrivebordet. Det var tre jenter, en liten jente i midten av to store, og alle hadde det lange, lyse håret til moren
Jeg skjønner selvfølgelig hva som er ment, men jeg tror det ville vært bedre å skrive for eksempel ”… og alle hadde langt, lyst hår, akkurat som moren.”

Eller s 20: «Han hadde sort hår, blek hud, store lepper og alvorlige, litt sørgelige øyne med mørke skygger under.»
I stedet for ”sørgelige øyne” ville jeg brukt ”sørgmodige”.

S 36: «Så gikk han ut i gangen og smalt døren igjen etter seg…»
Riktig her er: ”… og smelte døren igjen etter seg…”
Samme feil s 137: «Hun smalt håndflaten i nattbordet.»
Riktig skulle vært: ”Hun smelte håndflaten i nattbordet.”

Mye av handling og dialog virker kunstig og konstruert. Kanskje kan det passe, siden Karl Henrik skriver dialogene til såpeserien «Skjærgårdsliv»?
For meg blir det slik at selv om romanen fenget meg, stimulerte meg til hele tiden å lese videre, greide jeg likevel ikke å leve meg skikkelig inn i hovedpersonene, virkelig føle med dem eller tro på dem. Det er noe nærmest overdramatisk slik både Regine og Karl Henrik framstår, samt mødrene deres og flere andre personer i romanen. Det er også noe overdramatisk og lite troverdig ved enkelte scener som utspiller seg.

Jeg sier absolutt ja-takk til en roman som er spennende uten å trekke inn krimelementer, og denne romanen er absolutt verdt å lese. Likevel kunne jeg ønske at forfatteren tonet ned dramatikken (det teatralske), forsøkte å finne det store i det lille (som hun også gjør enkelte steder i denne romanen) – kanskje tenkte i noen tilfeller at ”less is more”. Litt mer bakkekontakt, litt mer sans for hva som er sannsynlig at kan skje, og – ikke minst – hvordan det er sannsynlig at replikker og dialoger lyder.

torsdag 5. juli 2012

«Ordensforstyrrelse» av Richard Yates

Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Oktober forlag 2011

Hovedpersonen i romanen heter John Wilder, er midt i trettiårene, og gjør en god jobb som annonseselger i et kjent tidsskrift. Sensommeren 1960 tar handlingen til. John har nettopp kommet hjem til New York etter en forretningsreise der han har drukket tett og sovet lite. I stedet for å reise hjem til kona og sønnen, blir han sittende på en bar og drikke. Omsider ringer han hjem, men bare for å si til kona at det må være slutt mellom dem; han er redd for hva han kan komme til å gjøre med henne og sønnen når han møter dem.
Kona er ikke verken venneløs eller rådløs, og gjør sitt beste å hjelpe mannen tilbake på rett kjøl. Men undergrunnskreftene trekker i John – kampen kan synes håpløs…

Romanen er ført i et godt og sikkert språk, men tematisk er den tung og dyster. Det er for så vidt interessant å se hvordan John sliter med suget etter alkohol, behovet for bekreftelse fra stadig nye, vakre kvinner, en slags rastløs misnøye over livet generelt, og et nervøst sinn. Likevel synes jeg forfatterens historie virker på en måte retningsløs og litt tilfeldig utviklet – men kanskje kan det også være et godt bilde på hvordan hovedpersonen bare lar alt skje med seg; eller stadig gir etter for øyeblikks fristelser, uten tanke for konsekvensene.