lørdag 30. juni 2012

«Hotellet på hjørnet av bitter og søt» av Jamie Ford

Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Utgitt av Pantagruel forlag, 2009

Henry Lee blir i 1986 vitne til et presseoppbud utenfor Panama Hotel i Seattle. Hotellet har nylig fått nye eiere, og nå skal det restaureres og settes i stand. I forbindelse med dette arbeidet blir det funnet en rekke private eiendeler lagret i kjelleren; eiendeler som viser seg å tilhøre japanere som i løpet av krigen ble samlet og internert i leirer, på grunn av fiendestatusen Japan hadde til USA under 2. verdenskrig.
Opptrinnet vekker til live gamle minner hos Henry, og i boka blir vi med ham tilbake til 1942, da han er eneste elev med kinesisk opprinnelse på sin amerikanske skole; han er blitt tildelt stipend. I skolens kantine møter han japanske Keiko; begge er satt til å hjelpe til i kjøkkenet og servere de andre elevene i lunsjpausa. De to får en helt spesiell kontakt, og Henry begynner straks å trives bedre på skolen, der han ellers blir både mobbet og plaget. Det er bare det at det er fryktelig vanskelig å ha ei japansk jente til venn, så lenge Henrys far virkelig avskyr og tar avstand fra alt japansk…

Dette er en god roman om spesielle skjebner, og boka har jeg fått anbefalt fra flere. Tittelen er fin og annerledes, og fenger nysgjerrigheten, og nå endelig har jeg også lest denne fine boka.
Her kan man la seg rive med; både følelser og tanker får sitt. Man kan også lære noe om amerikansk historie; denne gangen en lite ærerik del.



tirsdag 26. juni 2012

«Påskeparaden» av Richard Yates


Oversatt av Agnete Øye
Utgitt av Oktober forlag, 2010

I denne romanen møter vi søstrene Emily og Sarah Grimes. Vi følger dem fra foreldrene blir skilt i 1930, da jentene er ni og fem år gamle, og 40 år fram i tid, det vil si: Det er Emily vi følger tettest, men gjennom henne ser vi også hvilken skjebne Sarah får.

Det er vanskelig å skrive mye om denne romanen, synes jeg. Du må nesten lese den selv. Jeg ble umiddelbart grepet av fortellingen og personene, og leste boka fort, fordi jeg måtte finne ut hvordan det gikk. Jeg håpet hele tiden at det skulle gå bra med Emily (til tross for tydelige spor i starten av romanen, på at ingen av de to får særlig lykkelige liv). Jeg ønsket for henne at hun skulle finne den store kjærligheten, slå seg til ro og få et godt liv.

Historien er godt og engasjerende fortalt, og personene er troverdige – det er lett å la seg rive med. Forfatteren har en usentimental, direkte stil, som overlater til leseren selv å fordøye, tenke og føle. Dette er en roman jeg absolutt vil anbefale!

«Purriot og den usynlige mannen» av Bjørn F. Rørvik


Illustrert av Ragnar Aalbu
Utgitt av Cappelen Damm 2012

Både en liten gutt og en eldre dame har blitt slått ned på Hurlumheia, av en mystisk, usynlig gjerningsmann. Purriot drar straks av gårde for å ta hånd om saken, og det tar ikke veldig lang tid før han har løst gåten…

Dette er en kriminalhistorie for barn, som også voksne kan hygge seg med. Her leker Rørvik med ord, og temmelig sikkert får du assosiasjoner til en kjent detektiv fra den klassiske kriminallitteraturen. Det er også morsomt og originalt at forfatteren har valgt grønnsaker som hovedpersoner.

En snill, uskyldig liten kriminal, så det er ingenting å bli skremt av her. Den kan sikkert fungere utmerket som en aller første introduksjon til kriminallitteraturen.


mandag 25. juni 2012

«Dager i stillhetens historie» av Merethe Lindstrøm


Utgitt av Aschehoug 2011
Boka vant Kritikerprisen 2011, og forfatteren ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2012 for denne romanen.

Det aldrende ekteparet Eva og Simon har en stilltiende avtale om at det er enkelte ting i fortiden de ikke skal snakke om; ikke en gang døtrene skal få vite. Men nå på det siste har Simon helt sluttet å snakke. Har han muligens gått inn i tausheten for å gjemme seg der? Eva tenker tilbake på livet de har levd, og hva som skjedde ganske nylig, da de sparket hushjelpen de begge likte så godt. Kan Eva finne svar på hvorfor Simon ikke lenger vil snakke?

Eva er fortelleren i boka. Jeg opplever språket som enkelt, men ikke spesielt lettlest. Måten Lindstrøm bygger setninger på, gjør at rytmen blir litt hakkete. Jeg tenker det er sannsynlig at Evas tanker vandrer på denne måten – litt som en strøm, hit og dit, litt repeterende, litt ufullstendig. Like fullt kunne jeg ønsket meg bedre flyt.
Jeg kunne også ønsket meg mer "show" og mindre "tell". Slik Eva gjenforteller blir det litt tørt og stillestående. Tenk om vi kunne vært til stede i de enkelte scenene i stedet, sett og hørt alt som foregikk?

Jeg savner Simons versjon av historien, på samme måte som Eva sikkert savner at ektemannen vil eller kan snakke. Eva forteller riktignok mye om Simon, om bakgrunnen hans, hva han har opplevd av vondt og vanskelig i oppveksten, men det er hennes versjon, alt er sett med hennes øyne. Og det kommer fram enkelte steder at hun ikke husker helt presist, hun husker ikke ordrett hva som ble sagt, men gjengir det slik hun husker essensen i det.
Jeg forstår det nesten som om Eva klandrer Simon for at han har forsvunnet inn i tausheten; av og til synes jeg stemmen hennes får en litt selvmedlidende klang. Er det så sikkert at Simon har ”gått dit han er”, med vilje? Mange eldre mennesker mister språk og begynner å vandre – tilsynelatende planløst omkring. Det kan være at Simon oppfører seg som han gjør, bare som en følge av alderdom og sykdom?

På s 113 forteller Eva om en dåp hun og mannen nylig har overvært. Ifølge Eva spør presten den som bærer barnet, hva det skal hete. Her stusser jeg på om forfatteren legger ut et spor om at Evas hukommelse kanskje ikke er helt til å stole på, eller vet ikke forfatteren dette?
I følge moderne dåpsliturgi (endret 1977) skal presten nemlig spørre: «Hva heter barnet?»

Boka berører eksistensielle spørsmål, som hva er det som gjør oss til dem vi er?
Jeg siterer fra s 17: «Jeg trenger å fortelle det til noen, hvordan det kjennes, hvorfor det er så vanskelig å bo sammen med en som brått er blitt taus. Det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lenger. Det er følelsen av at du selv heller ikke er det.»Når vi slutter å kommunisere, er vi der fremdeles for hverandre?
Når noen er tause, blir vi gjerne usikre på hvem de er, hva de mener. S 41 tenker Eva: «Jeg skal tolke ham som et gjenstridig dikt.»
Når en som før har snakket, begynner å tie, blir han da en annen?
Hva ligger gjemt bak tausheten?
Er Evas tolkning av mannen (det gjenstridige diktet) riktig?

Kanskje var det forfatterens hensikt å lage en litt åpen historie? Er det slike historier kritikerne liker – historier som kan tolkes på flere ulike måter?
Jeg synes i alle fall at det er mye ved denne romanen man kan diskutere; det er mange spørsmål som dukker opp. For meg er det også interessant å fundere over hva det er med denne boka som har gjort kritikerne så samstemt positive.

Jeg synes slettes ikke at romanen eller romanens ide er dårlig, men jeg kan heller ikke si at dette er blant de beste bøkene jeg har lest.

torsdag 21. juni 2012

«Jeg har nummeret ditt» av Sophie Kinsella


Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Gyldendal 2012

Poppy er på utdrikningslag da det fatale skjer: Hun mister forlovelsesringen sin! Og det som attpåtil er en veldig, veldig spesiell ring – nærmest et familieklenodium! Ikke rart hun blir stressa. Mens hun leter febrilsk og setter folk i sving for å hjelpe til, blir hun på toppen av alt frastjålet mobilen!
Da hun helt tilfeldig finner en mobil i ei søppelkasse rett ved siden av, må hun jo bare ta den, ikke sant? Det er jo ikke tyveri å ta noe en annen har kastet fra seg? Telefonen viser seg å tilhøre et firma, og var inntil nylig disponert av en personlig assistent for forretningsmannen Sam Roxton. Fordi Poppy MÅ ha telefonen, inntar hun midlertidig rollen som assistent for Sam, viderebringer beskjeder og ordner opp i frisk stil. Sam er ikke begeistret for måten hun (geskjeftig) blander seg oppi hans arbeid og privatliv på, og vil ha tilbake telefonen. Men etter hvert viser det seg at Poppys vridning mot en mer avslappet, medmenneskelig stil, kan ha noe for seg…

Dette var en veldig koselig, underholdende og romantisk bok – akkurat noe for min ”rosa hjernehalvdel”. Lett og lys sommerlesning, vil jeg si dette er.

Språket er lettlest og greit, men jeg synes kanskje at verbet ”replisere” blir litt mye brukt. (Mer enn 14 ganger. Jeg vet det, for jeg har telt. (Og jeg vet det: Jeg er sprø…))
En og annen gang for å variere er OK, men ”svare” er ellers et helt greit, normalt ord vi kan bruke på norsk, og uten at noen vil reagere.

Videre kunne en og annen formulering vært bedre, som for eksempel s 129:
«Sam peker mot bildet av Magnus med tommelen.»
Jeg skjønner selvfølgelig hva som menes, men det kunne også stått: ”Sam peker med tommelen mot bildet av Magnus.”

Eller s 390: «Men … hva har jeg jeg skulle ha sagt?»
Her kunne man i stedet skrevet: ”Men … har jeg noe jeg skulle ha sagt?”

Og s 432: «Orgelstykket øker i styrke.» Hva med: ”Orgelmusikken øker i styrke.”?

Men glem pirket! Dette er ei god bok for alle som elsker feelgood og romantiske drama.

søndag 17. juni 2012

«Cat fight» av Ingunn Aamodt

Dette bildet er fra boka, fant og lånte det fra www.marlenaevensen.com
Bildet viser jentene på spennende, ulovlig tur til Moss -
en tur som ikke ble helt som de hadde tenkt...


Utgitt av Cappelen Damm 2011
Illustrert av Marie Lyshol

Marlena har tatt PO for gitt. Han har alltid vært der, og vært innmari forelska i henne, men hun har ikke brydd seg om ham på den måten. Før nå, kanskje. For nå har han blitt kjæreste med Tonje, og det kjenner Marlena tydelig at hun misliker sterkt. Hun og venninnene Minda og Emma legger en Plan A, og om ikke den funker, skal de helt sikkert finne på en Plan B. Tonje skal neimen ikke få stikke av med PO ustraffet…

Dette er den tredje boka om 14-årige Marlena Evensen. Hun bor sammen med mora si, men har også en pappa og en halvsøster, Siri.
Jeg har lest de to første: «Marlena Evensen» og «Hot i syden». Av disse tre, synes jeg nesten denne tredje er den beste; jeg opplevde dette som en ordentlig slukebok.

Jeg tror mange jenter vil kjenne seg igjen i Marlena, selv om kanskje ikke alle er akkurat like jålete som henne og venninnene. (Stikkord: Sminke og klær.) Man kan kjenne seg igjen i at man veldig lett havner i flaue situasjoner i denne alderen, og alle er opptatt av hvordan venner og andre oppfatter en.
Dette er en fin feelgood-roman. Den graver ikke veldig dypt i problemene/tema den tar opp, men det kan man heller ikke forvente i bøker av denne typen. Det er god underholdning, synes jeg; jeg lo godt av flere av de komiske scenene jentene havner i.
Språket er lettlest og virker på meg troverdig - slik kan jeg tenke meg at en (skrivefør) 14-åring kan uttrykke seg.

Kunne man valgt en norsk tittel på boka? ”Katteslagsmål” er kanskje ikke like spenstig som Cat fight, men hva med å spille litt på ordet ”bitsj”, som blir brukt i boka? Hva med et realt ”Bitsjeslagsmål”?

fredag 15. juni 2012

«Nostradamus’ testamente» av Tom Egeland


Utgitt av Aschehoug, 2012

Bjørn Beltø er endelig tilbake! Romanen «Nostradamus’ testamente» innledes ved at Bjørn er til stede på en forelesning i Firenze. Tema er koder og skjulte budskap i manuskripter fra senmiddelalderen og renessansen. Foreleseren, Lorenzo Moretti, har kommet over et sensasjonelt dokument, et brev mange er ute etter. Moretti blir kidnappet, sammen med sønnen på sju år. Bjørn Beltø forsøker, sammen med Morettis vakre kone Angelica, å løse koder og finne ut hvem som står bak kidnappingen, og hvor professoren og guttungen holdes skjult…

Det er nok mange som jubler når Egeland kommer med en ny roman, full av gåter, mysterier, spennende historiske godbiter – og Bjørn Beltø. Denne spesielle helten, den litt engstelige, nerdete albinoen, som først og fremst appellerer til morsfølelser hos kvinnene.

For min del må jeg si at denne romanen ikke traff meg helt. Nå har jeg fra før funnet ut at denne ”gåte/kode-sjangeren” kanskje ikke er helt min favoritt. Likevel: Jeg likte godt «Sirkelens ende» (2001) og «Lucifers evangelium» (2009). Men jeg slet med «Paktens voktere» (2007).

Hva jeg har å innvende mot romanen? Jeg kan gi noen stikkord: For mange personer og navn å holde rede på, for mye innpakning og staffasje (sitater i forseggjorte rammer, gjengivelse/referering til historier og (tørre) faktaopplysninger), for lite Beltø – han blir som en biperson, synes jeg, eller et talerør? For mye preg av tung, konsentrasjonskrevende forelesning. For lite framdrift og handling.

Fortellingen veksler mellom å følge Beltø – han forteller selv hva som skjer – og Lorenzo Moretti. Morettis sekvenser fortelles i tredjeperson og i nåtid, mens Beltøs biter fortelles i fortid, med unntak av ett lite kapittel. (Så vidt jeg har registrert.)
I Morettis kapitler settes det ikke sitattegn i dialogene, og jeg skjønner ikke hvorfor man har valgt å gjøre det slik. Jeg synes dette gjør teksten mindre lettlest, samtidig som den får et slags uferdig preg.
Vi er også innom ulike hendelser fastsatt til eksakte årstall, der Egeland viser oss/dramatiserer viktige ting som skjedde. Jeg synes kanskje disse historiske tilbakeblikkene er det sterkeste og beste ved romanen, for eksempel s 285, der vi befinner oss i år 47 før Kristus. Her får jeg endelig følelsen av å lese en roman/skjønnlitteratur, mens jeg for øvrig kan få følelsen av å lese et kompendium.

Egeland skriver sikkert og godt, og det er bare ubetydelige småfeil å finne.
For eksempel:
S 68 står det: «De har tredt en hette over hodet hans.»
Her mener jeg det skulle stått ”tredd”.

S 276 angir han et tidsspenn: «250-300 før Kristus.»
Hvis man ser for seg årstallene satt opp langs en tallinje, ville man ikke da startet med årstallet lengst til venstre, og angitt tidsspennet slik: ”300-250 før Kristus”?

S 477: «Han har forrådet oss alle.»
Jeg mener verbet må bøyes til ”forrådt”.

Til slutt vil jeg gi et par eksempler på gode bilder/beskrivelser fra romanen:

S 134: «I det ene øyeblikket hørte jeg pusten hennes. Svakt rallende. Som om det ikke lenger var plass til åndedragene i den tynne halsen.»

S 143: «I bakspeilet la jeg merke til en Chevrolet Silverado som sto feilparkert med lysene på. Lik en glupsk krokodille ség den ut fra fortauet og inn i den langsomme floden av trafikk.»

S 305: «Alt ved ham var skjevt og forvridd. Hodet og nakken. Munnen. Skuldrene. Hele kroppen lutet mot venstre. Som om han var vridd opp og presset sammen uten at noen visste hvordan han skulle brettes ut igjen.»

Selv om romanen ikke ble en favoritt hos meg, tror jeg det er mange andre lesere som vil like den.