mandag 28. mai 2012

«Skjulte liv» av Louise Penny

Oversatt av Astrid Eggesvik
Utgitt av Silke forlag, 2012

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

Den elskelige, pensjonerte lærerinnen Jane Neal blir funnet død på en sti i skogen, og det viser seg at hun ikke har lidd en naturlig død. Folk flest antar det må dreie seg om en jaktulykke, for ingen kan da ha ønsket å ta livet av den koselige, gamle damen? 
Den lille småbyen Three Pines er rystet over hendelsen, men politiførstebetjent Armand Gamache leder etterforskningen med pålitelig og stø hånd.

Settingen – med mordgåten plassert i en liten, idyllisk småby/landsby – kan minne både om romanene til Agatha Christie og krimserien Mordene i Midsummer, og jeg antar det er mange som liker klassiske krimgåter som vil ønske å gi seg i kast med denne romanen.
Jeg for min del ga meg etter ca 120 s. Da hadde jeg enda ikke greid å mobilisere noe videre engasjement for verken hendelsene, personene eller miljøet.
Språket i denne romanen er ikke skikkelig vasket, det er tungt å lese – det ligger som et skittent og utmattende filter foran øynene mine. Språket oppleves i tillegg liksom slapt og åndsfraværende – som om oversetteren ikke har brydd seg helt/vært helt med?
Romanen er forfatterens debut og har visstnok høstet lovord – så ikke vet jeg. Må jeg legge skylden på oversetteren og/eller forlagets måtehold med språkvask?

Gåseøyne (”) brukes som sitattegn i denne romanen. For meg gir dette teksten et litt uferdig preg. Videre settes komma konsekvent etter sitat slutt – der jeg har lært at komma skal settes innenfor sitattegnene. Eksempel s 123: ”Det er sant”, sa Peter. Jeg har altså lært at det skal stå slik: «Det er sant,» sa Peter.

Enkelte småord har ramlet ut, som s 21: «I likhet med Narnia ble stedet stort sett funnet uforvarende og med en viss av overraskelse over at en så gammel landsby hadde greid å skjule seg i denne dalen hele tiden.» Ordet grad (eventuelt dose eller annet synonym) mangler i uttrykket: en viss grad av overraskelse.

Noen uttrykk/beskrivelser oppleves merkelige, omtrentlige og kanskje litt slurvete, som s 56: «…, og en gruppe genserkledde barn løp rundt». Jeg skjønner selvfølgelig at de ikke BARE har gensere på seg, men dette er en litt knapp/upresis måte å beskrive bekledningen på. Det er dessverre slik at når man nevner noe, så trekkes oppmerksomheten også mot det som ikke nevnes.
På samme side står det: «Ringveien var bebygd med bolighus,…» 
Og s 57 står det: «En enkel treveranda løp langs fasaden og inneholdt to gyngestoler i kurvmateriale
Og side 62: «Et par bord var utstyrt med lenestoler…» og «Hvert møbel så ut som om det var blitt født til å stå der.» 
S 75: «Beauvoir hadde rigget opp en stor flippover med tusjer. Gamache satte seg ved siden av ham i Oliviers private bakrom og så ut gjennom veggen av franske dører
S 87: «Tidligere på dagen hadde hun følt det som om noen hadde røsket både hjertet og hjernen ut av kroppen hennes. Nå var de tilbake, men i knust tilstand. Hjernen hennes hoppet vilt fra det ene til det andre, men alltid tilbake til det sviende vonde stedet.»
Disse beskrivelse kunne man – med god språksans og interesse for saken – uttrykt på en mye bedre og mer elegant måte.


Enkelte setninger virker kronglete og baktunge, som s 62: «Kan jeg hjelpe deg med noe?” sa en storvokst, ung kvinne med uren hud til ham på perfekt fransk
Hva om man hadde stokket om her, og for eksempel skrev noe sånt som: En storvokst, ung kvinne med uren hud henvendte seg til ham på perfekt fransk: ”Kan jeg hjelpe deg med noe?”
Hvis man absolutt må ha med at hun har uren hud? Når jeg tenker meg om kunne vel både kvinnen og replikken rett og slett vært klipt vekk, uten at vi hadde mistet noe av betydning for sammenhengen i historien.

S 65 sier Gamache i en samtale med en av Janes venninner: «”Det ser ut til å være en jaktulykke. Men kan du tenke deg noen som kunne hatt lyst til å drepe venninnen din med vilje?”»
”Lyst til å drepe noen med vilje?” En seriøs politimann ville da ikke ordlegge seg slik?

S 75 møtes politifolkene, og samtidig får de i seg litt mat: «Beauvoir rapporterte først, mellom bitene med skinkesandwich. Den besto av tykke skiver av noe som må ha vært skinkestek penslet med lønnesirup, sammen med honning- og sennepssaus og rause biter vellagret cheddar på en fersk croissant
En så detaljert beskrivelse av et smørbrød, når politiet er samlet for å utveksle informasjon og diskutere videre taktikk i etterforskningen? Jeg beklager, men det blir for useriøst og avsporende for meg.

Lesere som ikke bryr seg så mye om hvordan språket flyter, kan muligens finne glede i denne romanen – men denne leseren orket ikke; hun klappet sammen boka før hun var kommet halvveis. 



fredag 25. mai 2012

«Hvite ravner» av Christer Mjåset

Christer Mjåset (f 1973) er forfatter og lege. Han debuterte i 2003 med novellesamlingen «En dans der veien slutter». I 2005 kom neste novellesamling; «Verdens eldste mann er død» og i 2008 romandebuterte han med «Legen som visste for mye». «Hvite ravner» er hans andre roman og fjerde bokutgivelse.
Jeg leste begge novellesamlingene til Mjåset da de kom, og fant mye bra i dem; dette var et navn å merke seg, tenkte jeg. Så kom romanen «Legen som visste for mye»; dessverre syntes jeg ikke noe særlig om den. Men årets roman ble jeg ikke skuffet over – den er engasjerende og lettlest.

De tre nyutdannede legene Thea, Werner og Mathias innehar vikarstillinger på Haukeland sykehus. De venter i spenning på at to faste legestillinger snart skal lyses ut på avdelingen der alle tre helst vil jobbe; nemlig nevrokirurgisk avdeling. Mens de venter på utlysingen og avgjørelsen om hvem av dem som skal få bli – kjemper de med alle midler i ulike strategier for å gjøre det opplagt for ledelsen at de må velge akkurat ham/henne.

Vi følger de tre hovedpersonene – og noen bipersoner – i hver sine kapitler, der navnet på den kapitlet handler om er kapitteloverskrift. Dette er en ryddig og oversiktlig måte å hoppe på – så selv om jeg vanligvis ikke liker så godt fortellinger der fokus hopper for mye – synes jeg det fungerer godt i denne romanen. Det er nok også fordi alle hovedpersonene er knyttet sammen i handlingen; de handler ikke ved siden av hverandre, men tett på hverandre og i samme miljø.

Språket er godt, flyter lett – det er bra framdrift i fortellingen. Det er herlig å lese en roman som er spennende uten å være verken kriminal- eller spenningsroman! (Jeg ser at noen anmeldere vil benytte ordet thriller for å beskrive boka – det passer ikke helt, etter min mening.)
Siden Mjåset selv er lege, kan han skrive troverdig, detaljert og lærerikt fra sykehusmiljø. Nå håper jeg at leger flest ikke er så arrogante og maktsjuke som flere av legene i denne romanen – men de som er med her, gjør sannelig sitt til at man engasjeres som leser. 
Kanskje ikke alle krumspring og vendepunkt i romanens handling er like sannsynlige, men det gjør ikke så mye.
Og kanskje kunne Mjåset konsentrert fortellingen mer, ved bare å følge de tre konkurrerende legene; én av bipersonene kommer etter min mening altfor sent inn i romanen, samtidig som det virker kunstig at han får sitt eget kapittel, med den mindre betydningen han har i forhold til romanens hovedfokus.

Romanen gir meg assosiasjoner til Helene Uris «De beste blant oss» (2006). Uri skriver om ambisjoner og maktkamp i akademisk miljø (Blindern), Mjåset skriver om mye av det samme, men fra et sykehusmiljø.

Til slutt en liten smakebit (s 50) – en scene som foreldre vil kjenne seg igjen i:

«Han satte Ylva ned på bakken foran bilen for å finne frem nøkkelen. Hun begynte straks å hyle.
- Nei, pappa! Bæres!
Datteren strakte begge armene i været mens han lette i lommene. Hvert eneste steg krevde besluttsomhet når man hadde barn. Selv det å åpne en bildør. (…)»

tirsdag 22. mai 2012

«Glassblåseren fra Murano» av Marina Fiorato

Utgitt av Vega forlag 2009
Oversatt av Siri Fürst Skogmo


Av denne forfatteren har jeg før lest «Botticellis hemmelighet» - en roman jeg likte.

Nora Manin blir skilt og flytter fra London for å komme seg unna, begynne på noe nytt. Hun reiser til Venezia, der faren hennes kom fra. Hun blir tatt inn som lærling på et glassblåserverksted, og det viser seg at glassblåsing er noe hun har stort talent for. Kanskje fordi en av hennes forfedre var den berømte glassblåseren Corradino Manin? Parallelt med at vi følger Noras eventyr i Venezia får vi også innblikk i Corradinos liv og skjebne.

Kapitlene veksler altså mellom å fortelle om Noras nåtid i Venezia, og Corradinos liv på slutten av 1600-tallet. Denne vekslingen fungerer fint – vi vet til enhver tid hvor i historien vi befinner oss, og vi holder lett tråden.

Fioratos fortellerstil er fargerik og frisk, språket er lettlest og flyter godt, og handlingen er både spennende, engasjerende og romantisk.

Denne romanen kan trygt anbefales!

søndag 20. mai 2012

«Hendelsenes hus» av John Boyne

Oversatt av Kristina Quintano
Utgitt av Front forlag 2011

Front forlag var et nytt bekjentskap for meg. Jeg ser på forlagets hjemmeside at det startet opp i 2009, og spennende romaner med historisk innhold, samt barnebøker er deres satsingsområde. Det ser også ut til at de i hovedsak gir ut oversatte bøker.

Av John Boyne har jeg tidligere lest «Gutten i den stripede pyjamasen» (før jeg begynte å blogge) og «Mytteriet på Bounty». Førstnevnte gjorde et mektig inntrykk på meg – jeg tror det er ei bok jeg aldri kommer til å glemme.

«Hendelsenes hus» handler om Georgy Jachmenev. I 1915 – 16 år gammel – skjer noe som gjør at livet tar en drastisk vending for den russiske bondesønnen. Han redder tsarens fetter fra å bli skutt, og blir etter denne dramatiske hendelsen ansatt som personlig livvakt for Aleksej Romanov, tsarens sønn og tronarving.
Det er Georgy selv som forteller – tilbakeskuende som gammel mann.

Når det gjelder russiske navn – som opprinnelig skrives med kyrilliske bokstaver – kan disse transkriberes/skrives ulikt på ulike språk. Jeg er ikke sikker på om man har oversatt skrivemåten av de russiske navnene, men bare gjengitt dem slik de ble skrevet i den engelske teksten? Georgy tror jeg kanskje heller skulle vært skrevet Georgij?
På vaskeseddelen ser jeg at navnet på tronarvingen skrives Alexei, mens det i romanteksten skrives Aleksej.

Romanen hopper stadig fram og tilbake i tid, noe som gjør boka litt krevende å lese. Det ligger hele tiden under at det har skjedd forferdelige ting i Georgys og kona Zoyas fortid. Har man lest eller hørt noe som helst om Romanov-familiens skjebne tror jeg de fleste gjetter hva dette forferdelige er. For meg ble i alle fall ikke spenningen spesielt stor, heller syntes jeg den omstendelige måten historien rulles ut på blir kjedelig. Halvveis i romanen hadde jeg lyst til å gi meg, men i stedet forsøkte jeg å skumme litt – ikke lese like nøye og ”nærsynt” som jeg pleier – og da greide jeg å fullføre.

Dette ble som du skjønner ikke den helt store leseopplevelsen for meg. Delvis synes jeg regien – med all hoppingen mellom Georgys nåtid og fortid – er utmattende. Delvis synes jeg språket er tungt og omstendelig. Siden jeg har lest bøker av Boyne før der språket har fungert godt, tror jeg denne gangen det er oversettelsen som ikke fungerer optimalt.
Kanskje en grundig språkvask og korrektur hadde hjulpet. Gjennomgående kunne man valgt å lage kortere setninger. Her er mange lange, kronglete setninger, og tegnsettingen er så som så. Av og til kunne jeg ønsket meg et komma eller to for å bedre forståeligheten, andre ganger burde det ikke vært komma. Andre steder er komma rett og slett plassert feil. Eksempel s. 381: «Hun var for forferdet til å hyle, og før hun fikk stemmen, tilbake presset jeg hånden over munnen hennes…» Her har kommaet havnet før ordet ”tilbake” – det skulle stått bak.
S 390: ”«Men, det er sant.»” Hvorfor er det komma bak men her?
S 363: «Jeg forsøkte å knele slik, tradisjonen tilsier, men plassen mellom benkene…»
Her har man antakelig ment at det skulle stå: ”Jeg forsøkte å knele, slik tradisjonen tilsier…” men komma kunne også droppes her, så det sto: ”Jeg forsøkte å knele slik tradisjonen tilsier…”
S 230 savner jeg et komma. Det står: «… jeg har lyst til å hjelpe disse lidende unge mennene?» Uten komma mellom lidende og ung ser det ut som om det er alderen som plager dem.

Konsekvent settes tegnet for sitat slutt foran komma, der det omvendte er vanlig.
S 230 står for eksempel: "«Nei, selvsagt ikke, min kjære», sa tsaren…"
Jeg har lært at det skal stå slik: «Nei, selvsagt ikke, min kjære,» sa tsaren.
Vel, i det minste er dette konsekvent gjort når det er komma. Punktum derimot, settes innenfor sitattegnene, slik det skal være.

Småplukk til slutt, kun for spesielt interesserte:
S 97: «Han dro hjem og hang seg den kvelden.»
Riktig mener jeg skal være: ”Han dro hjem og hengte seg den kvelden.”

S 102: «Det hadde ikke vært mulig for bilen å unngå henne.»
Eller ”føreren av bilen”?

S 122: «… ansiktet betraktet meg.» Det var vel øynene som betraktet?

S 193: «… hans komplette inkompetenthet…»
Ordet som skulle vært brukt er: ”inkompetanse”.

Georgy arbeider i bibliotek.
S 223 står det: «Jeg tilbrakte mye av tiden min bak hovedskranken, og sorterte kortsystemet, slik jeg alltid hadde gjort.»
”Å sortere et kortsystem” blir upresist. Jeg lurer på hva han egentlig gjorde? Sorterte/ryddet/støpte han ned kort i katalogen, eller sorterterte han kortene i utlånssystemet?

S 227: ”«Du sa vel at vi aldeles ikke har tenkt til det», avbrøt tsarinaen…
Jeg har merket meg at det særlig blant yngre er blitt et vanlig brukt uttrykk, dette at man ”har tenkt til” det ene og det andre. Men tsarinaen ville nok heller sagt: «Du sa vel at vi aldeles ikke har tenkt det,»… Eller hun kan ha ordlagt seg slik: «Du sa vel at den slags er noe vi aldri kunne tenke oss å gjøre,»

S 239: «… den ermeløse jakken med pelslinning var enda ett hakk under arbeiderklassens letnik.»
”Ett hakk under” er et uttrykk som ikke passer helt i en historisk roman, synes jeg.

S 257: «… vår datter simpelthen var det herligste barnet hun hadde noen gang hatt æren av å tilbringe en aften med…»
Stokkes til: ”… det herligste barnet hun noen gang hadde hatt æren…”

S 266: «… en vakker kyrillisk håndskrift.»
Det er vel ikke håndskriften som er kyrillisk? Og vi er tross alt i Russland tidlig på 1900-tallet – det virker unødvendig å poengtere at bokstavene er kyrilliske?

S 297: «Da jeg hadde lest ferdig artikkelen, følte jeg at både hodepinen og mageondet var bedre på retretten…»
Dette er en typisk feil som oppstår når man ombestemmer seg, skriver inn noe, men så glemmer å stryke det man ville bytte ut. Hadde man lest nøye korrektur, ville dette blitt luket vekk.

S 312: «Jeg rødmet – og håpet det ikke syntes i stearinlyset – og fikk tak i buksene mine…»
Her skulle det stått noe a la: ”… håpet det ikke syntes i skinnet fra stearinlyset…”

S 327: «Zoya er tilbake på bena, hun vender selv tilbake på jobb på mandag
”Tilbake på bena?” Hva med ”på bena igjen” eller ganske enkelt ”frisk igjen”?

mandag 14. mai 2012

«Pretties» av Scott Westerfeld

Utgitt av Schibsted 2011
Oversatt av Magne Tørring

Denne romanen er en fortsettelse av «Uglies» (norsk utgave 2011) som jeg leste i fjor. Et spennende plott og uavklarte, spennende hendelser i slutten av «Uglies» gjorde at jeg ville lese fortsettelsen.

I denne science fiction-romanen for ungdom møter vi igjen Tally, som fikk skjønnhetsoperasjonen sin etter å ha hentet venninna Shay tilbake til sivilisasjonen. Shay og Tally kom litt i konflikt, siden de begge falt for den samme gutten – David – og Tally så ut til å stikke av med seieren her. Dessuten kom Tally uforvarende til å røpe for Spesialenheten hvor Røyklingene holdt til, slik at tilholdsstedet deres ikke lenger kunne brukes.
Tally hygger seg nå som pen. Hun fester og omgås peninger – endelig hører hun selv til i Penby, en tilværelse hun tørstet etter som stygging. Men er livet som pening så spennende når alt kommer til alt? Er det ikke et eller annet som mangler? Hva med litt eventyr, muligheter til å gjøre hva man selv har lyst til, ikke bare følge konvensjonene og det myndighetene sier er tillatt og ønskelig? På ny begynner Tally å legge planer om å rømme for å kunne leve et liv i frihet…

Plottet føles fremdeles interessant og annerledes, og vekker fremdeles tanker.
Tilværelsen i Penby er jo det mange unge drømmer om, er det ikke? Pene – rett og slett med helt perfekt utseende – kan de bare slå seg løs, leve et sosialt og artig liv. Ingen skiller seg ut, alle er like; kjempegøy! Vel, man skulle tro det var gøy, men det blir forutsigbart og kjedelig. Ingen tenker en selvstendig tanke, alle bare følger strømmen. Romanen kan få en til å innse at utseendet i bunn og grunn teller veldig lite. Og festing og moro, som mange kanskje tenker de aldri får nok av – selv det vil man bli lei om det er det eneste man skal holde på med.

Om handlingen synes jeg kanskje det tar litt lang tid før ting virkelig begynner å skje. Innledningen – der det helt fra starten legges opp til at noe dramatisk skal skje etter hvert – blir for meg litt lang; først midtveis i boka rømmer Tally sammen med noen til. Det er først her, mens Tally befinner seg utenfor sivilisasjonen at alt kan skje. Bokas slutt er spennende og dramatisk – slik at vi får lyst til å lese også neste bok.

Språket i romanen fungerer greit, men det er av og til litt tungt og mangler den helt gode flyten. Folk flest bryr seg nok ikke og vil synes språket er helt OK, men jeg kunne tenkt meg at man forsøkte å få til enda litt bedre flyt.
Det brukes noen spesielle uttrykk i romanen, som jeg antar skal gi oss inntrykk av et fremtidssamfunn der man snakker annerledes enn vi gjør i dag. Vi finner uttrykk som: nervøsgjørende, berømtgjørende, flautgjørende, sprøgjørende, samt andre sammensetninger av –gjørende. Man finner også verbet ”skammende”. Om man var konsekvent her, burde det kanskje hett ”skamfullgjørende”?
Sprudlende og slummete brukes en hel del, men det defineres ikke hva ordene betyr, kanskje bortsett fra s 262, der det kommer fram i en samtale at man ”sprudler” når man er sint, smiler eller tenker hardt. Ellers blir det opp til oss lesere å finne ut hva ordene betyr, ut fra sammenhengen de brukes i.

Noen steder skulle det vært brukt fortid av fortid – når det fortelles om ting som har skjedd før bokas tid. Eksempel:
S 82: «Hjertet hamret fortsatt, men ikke på den samme deilige måten som da hun falt fra tårnet og fikk tak i kabelen.»
Her skulle det stått: ”… som da hun hadde falt fra tårnet og fått tak i kabelen…

Eller s 129: «Regnværet begynte sent om natta mens de festet og hadde til slutt slukket bålet til de lovløse…» Her skulle det stått: ”Regnet hadde begynt sent om natta mens de hadde festet og hadde til slutt…” Her ville jeg også spandert et komma, slik at det sto: ”Regnet hadde begynt sent om natta mens de hadde festet, og hadde til slutt…”

Og s 196: «Tally skulle til å motsi ham, men hun husket bare så altfor godt den gangen hun hadde sneket seg over elva like etter at Peris ble operert…»
Her skulle det stått: ”… etter at Peris hadde blitt operert…”

Til sist viser jeg eksempler på setninger som kunne vært stokket litt om på, slik at de hadde blitt enklere og bedre:
S 185: «… Takk for hjelpen, og husk: ikke et ord til noen om dette i minst en time.»
Hva med: ”Hold munn om dette i minst en time” eller ”Ikke ett ord om dette til noen, før det har gått minst en time.”
S 26: «Han skjøv en hårlokk på vidvanke på plass bak øret hennes
Hva med: ”Han skjøv på plass bak øret hennes, en hårlokk som hadde kommet på vidvanke.”
S 272: «… så hun ned og fikk øye på Andrew som vinket opp til henne med det skjeve smilet, fortsatt håpefull.»
Vinket han med smilet? Hva med for eksempel: ”… så hun ned og fikk øye på Andrew med det skjeve smilet. Han vinket opp til henne, fortsatt håpefull.”

En ting jeg lurer på er: Har peningene sex? S 208 får vi vite at Tally har overnattet hos Zane en hel måned, men vi har ikke hørt noe om at de har hatt sex. Mangler de disse driftene, eller har de ligget med hverandre uten at vi har fått vite det? Jeg tipper at evnen til å formere seg er blitt tatt fra dem, men kanskje neste bok vil gi meg svar på dette spørsmålet?

Og til slutt en tanke som slo meg: Hvorfor har ikke forlaget oversatt titlene på bøkene, når det i teksten bare benyttes de norske benevnelsene stygginger, peninger og spesialere?




onsdag 9. mai 2012

«Ikke flere mord» av Maria Lang

Utgitt av Silke forlag 2012, i serien Silkeperle

Oversatt av Axel S Seeberg, bearbeidet av Kari Wærum
Romanen er tidligere utgitt på norsk i 1971

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

Relativt nygifte Puck og Einar skal på sommerferie sammen med Pucks far Johannes og Totmes III – pusekatten. Faren blir med til idylliske Skoga på en betingelse: At det ikke blir flere mord!
Selvfølgelig klarer de ikke å unngå å dumpe oppi en mordgåte, selv om det er aldri så fredelig i Skoga til vanlig: De har ikke mer enn så vidt installert seg, før det blir funnet en død, ung mann på plenen utenfor huset hvor de holder til.

Silke forlag har tidligere gitt ut «En morder lyver ikke alene» av samme forfatter; den leste jeg i 2011. Jeg vet også at jeg har lest flere av Maria Langs bøker før, men hvilke? Det kan jeg ikke huske.
«Ikke flere mord» fenget ikke denne leseren, dessverre. Romanen er forholdsvis kort og ført i et lett språk, likevel slet jeg med å komme meg gjennom den.
Mordgåten er sånn passelig sannsynlig, men utførelsen gjør at jeg ikke får til annet enn å stille meg temmelig likegyldig til det meste av det som skjer. Personene i romanen blir aldri levende for meg, derfor får jeg heller ikke til å engasjere meg, til tross for at jeg egentlig liker "kosekrim" og klassiske krimgåter.


onsdag 2. mai 2012

«Av jord er du kommet» av Chris Tvedt

Utgitt av Cappelen Damm 2012

Chris Tvedt har tidligere gitt ut fem kriminalromaner med forsvarsadvokaten Mikael Brenne som hovedperson. Disse fem har jeg lest og likt, «Dødens sirkel» (2010) har jeg tidligere blogget om.

«Av jord er du kommet» starter med et drap – en eldre mann blir regelrett henrettet utenfor hjemmet sitt. KRIPOS-etterforsker Edvard Martre og teamet hans settes på saken, men blir like etter tatt av denne saken for å ta hånd om en større hastesak – det ser nemlig ut til at det går en seriemorder løs i Bergen…

For meg ble ikke dette den helt store leseopplevelsen. Edvard Matre blir aldri helt troverdig for meg, krimplottet blir for innfløkt, samtidig som Edvard blir avsporet fra saken ved at han får opplysninger om sin egen fortid, som setter ham ut. Han avsporer på andre måter også, da et av vitnene i drapssaken i Bergen en pen, ung kvinne.
Historien fortelles i hyppige sceneskift – så hyppige at jeg av og til sliter for å henge med på hvor vi er, og sammen med hvem. For meg har boka lange, kjedelige partier – vi tråkker bare rundt og det skjer fint lite. Det er mulig det gir et riktig inntrykk av hvor vanskelig det er for etterforskerne å komme videre i saken, men like fullt blir det kjedelig litteratur.
S 207 sier Edvard til etterforskningsteamet sitt: «Jeg ser på dere, og jeg ser etterforskere som går gjennom rutinene, som gjør det de må gjøre, uten entusiasme og uten glød
Jeg får følelsen av at noe av den samme har Tvedt slitt med i forhold til denne romanen – her mangler det engasjement og glød – store deler av romanen gir meg følelsen av at dette har vært et pliktløp.
Språket kunne vært grundigere vasket. Rensket man ut en del tomme småord, sørget for å skille ordentlig mellom fortid og fortid av fortid, og sikret at alle bilder er gode og elegante, slik Tvedt tidligere har vist at han er dyktig til – hadde i alle fall den språklige utførelsen blitt god.

I rettferdighetens navn: Tvedt har noen gode bilder og beskrivelser i denne romanen også. Eksempel s 109: «Det var navn som ikke rullet lett over tungen, som satte seg fast i munnhulen, seige og tørre som barndommens fiskemiddager.»
Eller s 117, slik han beskriver forholdet mellom horekunden og horen: «Etterpå kom stillheten. En stillhet som gikk i oppløsning da hun sakte reiste seg fra sengen og ventet til han hadde gjort det samme. Nå kunne hun ta pengene. Victoria holdt døren åpen for ham da han gikk. Blikkene deres møttes et sekund før han raskt lot det gli videre til et punkt på veggen bak henne. Hun kjente det blikket, begjæret som var snudd til selvforakt, og som gjorde at han nå hastet ut.»
Andre steder tar klisjeene over, som s 141: «Han så dradd ut» og s 206: «Inni ham var en hard knute»

Hva er det som skjer med oppramsing av adjektiver? Er det slutt på å bruke komma i slike tilfeller? I denne romanen finner jeg flere steder jeg savner komma, som s 21: «kortvokst bred kvinne» - jeg mener det er riktig å skrive: ”kortvokst, bred kvinne”. Hun var både kortvokst og bred.
Eller s 67: «mørkt, skulderlangt glatt hår», s 7: «rund ujevn stein» eller s 93: «pen ung kvinne».

S 16 behandler en lege et lik, mens folk fra KRIPOS står omkring og ser på – denne scenen finner jeg usannsynlig; jeg tror ikke KRIPOS ville godkjent følgende håndtering: «Doktor Lundgren grep tak i skuldrene på liket, tok i, men det rikket seg ikke. Han bannet, skiftet tak og gjorde et nytt forsøk. Hodet løsnet fra underlaget med en lyd av papir som revner

Edvard Matre har store skrupler fordi han har sex med et av vitnene i saken, men til slutt i romanen gjør han mye verre ting, tilsynelatende uten å blunke. For meg henger ikke dette sammen. Jeg forstår meg rett og slett ikke på Matre, klarer ikke å se ham tydelig for meg, og jeg kan heller ikke heie på ham.

Tittelen – Av jord er du kommet – blir for meg et spor om at det er sidehistorien om Matres ukjente opphav som blir det viktigste i romanen, i alle fall for Edvard Matre og forfatteren. For leseren tror jeg man like gjerne kunne holdt seg til seriemordene i Bergen – det alene burde vært spektakulært nok til å bære en roman alene.

Jeg tror det finnes lesere som vil like denne kriminalromanen, men for meg ble regien for uryddig og språket for slapt.