torsdag 22. mars 2012

«Besøk på Ekely» av Espen Haavardsholm

Utgitt av Oktober, 2011

Den aldrende kunstneren Edvard Munch lever stille og tilbaketrukket på Ekely. Denne vinteren sliter han med bronkitten, han innser at han er gammel, at livet snart er slutt. Han tenker tilbake på barndommen, moren og søsteren som døde av tuberkulose – han som også selv trodde han skulle dø den gangen. Men han overlevde, nå er han blitt syttiåtte år. Det er krig i Europa – i Oslo går tyske soldater i gatene, det er rasjonering på varer og knapphet på alle goder. Der i Oslo finnes også en ung, kvinnelig jusstudent – Dorothy. Hun kjenner Munchs bilder, er fascinert av dem, og begynner å fabulere om å ta kontakt med kunstneren og tilby seg å stå modell for ham.
Dorothy våger å ta kontakt, og blir faktisk modell for Munch. Møtet mellom den unge kvinnen med den moderne tids frimodighet og den gamle kunstneren, som vokste opp i og er formet av en annen tid, blir skildret i denne romanen. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men det framgår i romanen at herr M. flere ganger tidligere har blitt forelsket i sine modeller, og han er fremdeles en mann med sterke følelser.

Haavardsholm skriver godt og troverdig. Han gjør i etterordet rede for at romanen er fri diktning, selv om det finnes noe dokumentarisk materiale han legger til grunn for sine fabuleringer. Haavardsholms mor var Dorothys venninne, og de delte hybel i Oslo i perioden romanens handling finner sted.
Romanen er bygd opp slik at vi først blir kjent med Herr M. og Dorothy i hver sine kapitler, først side 84 møtes de første gang. Kapitlene om Dorothy virker på meg noe unødvendige og innlevelsen er ikke like stor her som når forfatteren skriver om Munch, men jeg regner med at forfatteren har villet ha dette med for å forklare hvorfor Dorothy i det hele tatt tok kontakt med kunstneren og tilbydde seg å stå modell for ham. Jeg kan ikke si at jeg helt ser motivasjonen hennes uansett – kanskje forfatteren bare kunne latt det skje og latt det være opp til oss å fundere over hvorfor hun kom til Ekely?

Jeg syntes denne romanen var meget interessant – jeg liker bøker som får meg til å fundere, som går nær innpå mennesker og gir meg følelsen av at nå sitter jeg i hodet på hovedpersonen, tenker og føler som ham. Det er for meg mye mer spennende enn all verdens mord og konspirasjoner. Det er også svært interessant for en skribent å lese det Haavardsholm skriver om hvordan Munch arbeidet og tenkte om bildene sine. Måten å nærme seg et lerret med en ide, måten man går i gang med å bygge et bilde, føles ikke så ulikt måten en forfatter kan gå i gang med å bygge en tekst. 
Jeg får lyst til å lese mer om Munch og kunsten hans, og selvfølgelig blir jeg også nysgjerrig på hvor mye av romanen som er rent oppspinn, og hva som faktisk har hendt.

Avslutningen av romanen kunne jeg tenkt meg annerledes – her kjennes det ut som om forfatteren halvhjertet og oppsummerende gjør rede for Munchs livsavslutning og Dorothys vei videre etter møtene med Munch, og det henger egentlig ikke sammen med romanens handling eller tema forøvrig.

En liten smakebit fra romanen, s 20 står det:
« - Humbugmaler! kalte en av de mest anerkjente norske billedkunstnerne ham, med en hånlig geip, da han som debutant på Høstutstillingen stilte ut bildet av den tæringsmerkede søsteren.

Først krenket det ham. Siden forsto han at det var da – ved dette spotske utbruddet – at han var kommet på sporet av den mannen han skulle komme til å bli.

Var det da humbug han drev med?

Jukset han? Fusket han?

Nei, men han gjorde det som kjentes nødvendig, han fulgte sin egen sti. Hvor elendig, rådløs og dum du enn måtte føle deg når du blir hånet av de andre; følg ditt eget vesle dyretråkk inn i det voksne livets villnis, og vær trofast mot dine egne følelser og det du selv har erfart. Det er det eneste rådet han har å gi videre – det var det han innså etter å ha brutt gjennom offentlighetens taushetsmur med bildet av den døende storesøsteren; og det er den stien han har fortsatt å følge.»

mandag 12. mars 2012

«Botticellis hemmelighet» av Marina Fiorato

Utgitt av Vega forlag, 2011
Oversatt av Anette Hjerde

Den unge horen Luciana står modell for maleren Alessandro Botticelli. Da hun er ferdig med jobben, småprater hun med kunstneren. Der kommer hun i skade for å si et eller annet Botticelli reagerer på med kraftig sinne; for henne er det komplett ubegripelig hva det var hun sa som var så galt. 
Kunstneren roer seg etter hvert ned, men ber Luciana gå uten at han først har gitt henne betaling for oppdraget. Mens hun skifter, og irriterer seg over en hel dags tapte horeinntekter, oppdager hun en hemmelig dør i veggen. Innenfor den finner hun en liten kopi av maleriet Botticelli holder på med – der Luciana sto modell for en av figurene – og noe impulsivt stikker hun av med det.
Snart blir personer i hennes nærhet myrdet, og hun skjønner at det er henne og maleriet morderen er ute etter. Hun vet bare om én hun kan søke hjelp hos – bror Guido, en novise – og sammen flykter de fra Firenze. De legger ut på en lang reise, samtidig som de forsøker å løse gåten bak Botticellis vakre maleri…

Denne eventyrromanen er skrevet i en humørfylt og lett tone, og det går raskt unna å lese de over 600 sidene, da det er god framdrift og mye som skjer underveis. Hovedpersonen Luciana oppleves som fargerik og annerledes – en svært ung hore med tøft språk og ditto oppførsel; hun er forfriskende annerledes enn de sarte kvinnene vi vanligvis finner i denne type romaner!
Romanen er en blanding av kjærlighetsroman, historisk roman (handlingen er lagt til Italia i 1482-1492) og spenningsroman, som spinner om koder, gåter og konspirasjoner.

Språket i romanen er greit, men nokså vulgært til tider. Det utbrytes stadig ”Faen” og ”Madonna”, og horen får for eksempel fram – uttrykt i rå vendinger – at flere dager uten seksuelt samkvem er et savn for henne.
Romanen er ikke for bluferdige folk som misliker språk iblandet banning og vulgariteter. Det rå språket kunne nok vært tonet noe ned, uten at man ville syntes framstilling ble mindre troverdig av den grunn; for det er altså horen selv som forteller.
Romanen er fortalt i fortid, men av og til slår forfatteren om til presens – jeg tviler på at det er med hensikt hver gang det skjer. Et eksempel er s 253, der Luciana og Guido skal få møte paven. Her får vi også et eksempel på at forfatteren nå og da henvender seg direkte til leseren: «Du kommer ikke til å tro det jeg skal fortelle deg. Jeg, Luciana Vetra, Chi-chi, den simple skjøgen fra Firenze, er nå gjest hos selveste paven

Jeg er ikke sikker på om alle beskrivelser av klesdrakt, mat, utstyr med mer er historisk korrekte – jeg stiller meg noe tvilende. Eksempel s 519: Jeg er klar over at tennis er en gammel sport, men hvor alminnelig var det å ta seg et slag tennis på slutten av 1400-tallet?
«Hun la bort kammen og smilte elskverdig, som om jeg nettopp var kommet tilbake fra et slag tennis, ikke fra en fengselscelle
Og hvor sannsynlig er Lucianas prevensjonsmetode, som hun forteller om s 15: «Omkring midten av hver måned stapper jeg inn voksede bomullslapper for å hindre at mennenes talg trenger inn i mine kvinnelige deler. Jeg blir litt trangere av det, men jeg har ikke fått noen klager til nå
Denne bomullen nevnes igjen s 334: «Jeg tenkte på de firkantene med vokset bomull som nå lå der pene og unyttige ved livmorhalsen min, jeg skiftet dem ut etter hver månedlige blødning
At en 15-årig uskolert hore kjenner til betegnelsen livmorhals er vel ikke særlig troverdig?
At hun kjenner til skunken er kanskje også litt merkelig. Det er ikke et dyr som lever naturlig i Europa, ikke desto mindre tenker Luciana s 189 at hun lukter som en skunk: «Det var typisk at jeg nok en gang skulle bli nødt til å møte en stor og mektig mann mens jeg stinket som en skunk og så ut som et hulepinnsvin i motvind
Hun kan jo ha hørt historier om skunken, selvfølgelig. Og i en roman som dette betyr ikke historisk korrekthet veldig mye – dette er mest av alt et eventyr.

Småpirk til tross: Alt i alt syntes jeg dette var god underholdning.
Botticellis maleri Primavera, som i romanen skaper
så mye bry for Luciana og bror Guido

torsdag 1. mars 2012

«Zombie» av Jari Järvelä

Utgitt av Bokforlaget 2012
Oversatt av Morten Abildsnes

Bokforlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om boka.

Om forfatteren:
Järvelä er finsk lærer og forfatter. Han har vært nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2009, for romanen Romeo ja Julia (2007). Han var også nominert til Finlandia-prisen 1999 for romanen Lentäjän poika, og i 2007 mottok han Den finske stats litteraturpris for romantrilogien Veden paino (2001), Pieni taivas (2004) og Kansallismaisema (2006).
Zombie er den første av Järveläs romaner som er oversatt til norsk, og den er utgitt med støtte fra Nordisk ministerråd.

Bokas handling
Angelo blir drapstruet etter å ha skrevet ærlige omtaler om en populær fotballspillers elendige prestasjoner, og må flykte fra hjembyen Palermo. Han havner i Finland, der han sliter med å finne seg til rette. Klimaet, samfunnet og menneskene virker så kjølige, folkene han møter er innesluttede og tause. Han får ikke lenger penger fra avisa han jobbet for i Palermo, og begynner i stedet som kjøkkenhjelp på en pizzarestaurant. Eieren der, Juho, har et godt øye til en av de kvinnelige kundene, Iiris. Henne er det derimot Angelo som stikker av med, noe som ikke bidrar til å gjøre forholdet mellom Juho og Angelo særlig hjerteligere. Når Angelo reiser tilbake til Palermo etter å ha fått beskjed om at moren er død, blir både Iiris og Juho med. Iiris for å passe på Angelo, Juho for å holde øye med paret.

Jeg syntes ikke boka var spesielt lettlest, den virker kanskje litt gåtefull og innadvendt. Den har humoristiske innslag, men grunntonen oppleves som dyster. 
Finland omtales som Øvreland, mens Italia kalles Nedreland. Angelo benevnes av forfatteren bare som A så lenge han er i Øvreland. Først når han kommer tilbake til Nedreland, ”får” han hele navnet sitt. Disse ”påfunn-navnene” forstyrret og forsinket lesingen, synes jeg.

Mens A er i Øvreland har alle kapitlene overskriften ”Liv”, mens de alle heter ”Død” når han er i Nedreland. Dette er kanskje fordi A – så lenge han befinner seg i Finland – føler seg død, men der er han trygg for å bli drept – altså ”Liv”. Når han kommer tilbake til Palermo kjenner han seg levende; han får levd med hele seg, men der står han i fare for å møte døden, derav kapitteloverskriften ”Død”.
Fremmedgjøringen understrekes ytterligere av at hovedpersonen A er ”han” mens handlingen foregår i Finland, mens han er ”jeg” i Palermo.
I det siste kapittelet er det Iiris som er ”jeg” – det var kanskje litt unødvendig forvirrende.

Enkelte partier i romanen opplever jeg som innadvendte, og jeg forstår ikke hva alt skal bety eller være med for, noen scener virket kanskje litt umotiverte og utenfor sammenhengen.
Det siste kapitlet syntes jeg var altfor rett på sak. Kanskje hadde det vært bedre å slutte med handlingen litt ut i det blå, uten å feste alle løse tråder så fort og bastant, som det er gjort her.

Jeg synes boka for så vidt var interessant på en annerledes, litt merkelig måte. Den kan også sette tanker i sving, rundt dette med kulturforskjeller og kulturkollisjoner. Er de i noen tilfeller uoverstigelige, eller må hver enkelt skrelle av seg forutinntatthet, alle fordommer, og se om ting kanskje likevel er annerledes enn de ser ut for, når man kommer under overflaten?

Boka traff meg ikke veldig, men jeg tror den kan være av interesse for lesere som ønsker en bok som yter litt motstand, som byr på noe å tygge på, som utfordrer litt.