mandag 23. januar 2012

«Gyldig fravær» av Harald Rosenløw Eeg

Utgitt av Aschehoug 2011

Fem ungdommer fra samme skoleklasse. 
Sherpa – langbeint, rask, hjelper broren sin med å levere varer (narkotika) rundt om i byen.
Ida – nevrotisk (livredd for å tråkke på streker), skoleflink.
Albert – sønn av statsministeren, usympatisk, aggressiv, misfornøyd.
Bruno – dyktig tagger, forelska i Anjo.
Anjo – elsker å svømme, glødende oppslukt av Koranen, etter å ha fått en ny, fascinerende venn.
3. november skal de fem - sammen med klassen - til en moské på ekskursjon – og tar T-banen. Plutselig skjer en voldsom eksplosjon. De fem er alene, fanget i undergrunnen – ingen andre i toget kan ha overlevd.

Eeg er stil- og språksikker, bruker korte setninger med mye tilstedeværelse og innhold i hver lille bit fortellingen er bygd av.
Måten han presenterer de fem hovedpersonene – gir dem god plass og ro til å komme tydelig fram for leseren – imponerer meg og skaper forventninger i meg om en knallgod leseopplevelse.
Et eksempel på hvor godt han beskriver, hvor fine bilder han lager, fra s 24:

«Anjo har ikke dusja. Hun har ikke tørka seg engang. Det er imot Tøyenbadets reglement, sikkert. Men hun bryr seg ikke om det akkurat nå. Anjo liker å svømme, men hun liker seg ikke i garderobene. Alle hemmelighetene hun kan ha under vann, blir skylt fram i garderoben. Ikke bare må hun være naken sammen med andre, dusje sammen med andre, skifte sammen med andre, sjela blir også naken der inne. Hun snakker ikke om hennes. Den klarer seg. Men alle de andres. De kommer så tett på. Og da ser hun desperasjonen. De mangler noe.»


Men: Etter at forfatteren har utsatt hovedpersonene for eksplosjonen og sperret dem inne i T-banevogna i undergrunnen, synes jeg at han blir for gåtefull og uklar for min del. Skal vi virkelig få kjenne forvirringen, angsten ungdommene føler? Eller er det møtet med døden han forsøker å fortelle om?
Det kan være bare meg, men jeg føler at forfatteren slipper grepet på fortellingen – det sikre og kontrollerte glipper bit for bit – jeg skjønner ikke helt hva det er som foregår etter hvert som vi nærmer oss slutten på boka. Hva er det egentlig han vil fortelle – vet han det selv?
Mette Hofsødegård er inne på noe av det jeg tenker rundt boka, i sin anmeldelse i Aftenposten.
Eeg er som forfatter en svært sterk og tydelig leder i starten av boka, mens vi etter hvert blir invitert til å være mer delaktige som lesere, for å tolke, fabulere, finne ut hva som egentlig skjedde og se hvor det bærer? Er vi klare for dette, etter den tydelige, begripelige starten som slår an til en helt annen type dans?

Språket er radikalt, muntlig, iblandet engelsk og slang. (Her finner man uttrykk som supersad, spectacular, A-some, føkt, hard to get.) Personlig synes jeg forfatteren kunne erstattet det engelske med norske uttrykk. Norsk er ikke noe fattig språk, og som forfatter av ungdomsromaner kunne man kanskje gå for å vise leserne hvordan man skriver godt og variert, uten å måtte ty til engelske gloser. Mange av dagens unge vil kanskje føle at forfatteren snakker som dem, noe som gir gjenkjennelighet og autensitet, men slang er et muntlig språk, endrer seg relativt raskt – om noen år er ikke gjenkjenneligheten blant ungdommen like stor.

Dette er ingen lettlest bok – tema er tungt, handlingen springende mellom fortid, nåtid, virkelighet og fantasi – men for ungdom som vil ha noe å bryne seg på, som vil bli utfordret, kan dette være en ordentlig godbit.

onsdag 18. januar 2012

«Forglemmegei» av Kurt Hanssen

Utgitt av Gyldendal, 2011

Organisten Rasmus Bech blir drept – brutalt slått i hjel med en hjultvinge mens han sitter og spiller ved orgelet i Bryn kirke. Mistankene retter seg fort mot en bestemt person som hadde grunn til å være sjalu på Bech, men politimannen Brede Monsen føler på seg at løsningen på saken ikke er fullt så enkel…

Mens jeg leste denne kriminalromanen var det ett ord som tidlig dukket opp i tankene mine, som jeg følte beskriver boka slik jeg opplever den, nemlig sympatisk. Det er noe sympatisk med fortellerstemmen, med måten tema og handling er håndtert, samt hovedpersonene Brede Monsen og Rikke Lindstad. Brede og Rikke framstår som menneskelige, i alle fall Brede har en bakgrunn som ikke er A4, han sliter med både vekta/helsa, og begge strever med kjærlighetslivet. Kort sagt virker de som nokså alminnelige mennesker, og til å kjenne seg igjen i. At en kriminalroman eller kriminalserie har etterforskere hvis personligheter kan ses tydelig, som man føler sympati med og heier på, tror jeg er vesentlig for å treffe publikum.

Romanen er Hanssens debut, og slik betraktet et godt stykke arbeid. Jeg finner enkelte småting jeg vil bemerke – og manglene jeg finner tror jeg vi skal laste forlaget for. Jeg synes kanskje det er litt merkelig at ikke forlaget har vært mer på vakt – for tingene jeg finner er typiske nybegynnerfeil som jeg synes en god konsulent burde ha påpekt og sørget for ble rettet opp.

For det første skilles det ikke alltid mellom fortid og fortid av fortid. Bokas handling er skrevet i fortid, dermed blir ting som har skjedd før bokas tid, fortid av fortid. Dette er enkel matematikk og for så vidt enkelt å holde styr på, når man bare er klar over problematikken. Jeg gir noen eksempler:

S 72: «Sjokket over å finne sin orgellærer død, drept på en bestialsk måte, hadde vært så stort at Kamilla måtte be om sovetabletter av legen som undersøkte henne etterpå. De pillene hun fikk hadde fungert helt utmerket…»
Som dere ser er det ikke tidsmessig samsvar i avsnittet. Siden det står ”pillene… hadde fungert” må vi slutte at Kamilla var hos legen dagen før; vi er i handlingen kommet til dagen etter at alt det fæle skjedde. Da skulle avsnittet over ha vært skrevet slik: ”Sjokket over å finne sin orgellærer død, drept på en bestialsk måte, hadde vært så stort at Kamilla hadde måttet be om sovetabletter av legen som hadde undersøkt henne etterpå. De pillene hun hadde fått hadde fungert…”

S 243: «… og så var det den lille detaljen med en mørk Volkswagen Golf som sto parkert i nærheten av Bryn kirke drapskvelden
Riktig her skal være: ”… mørk Volkswagen Golf som hadde stått parkert…”

S 247: «Men det var sånn bestemoren ville ha det, og da fikk hun heller streve litt ekstra med fingersetningen
Siden bestemoren er død for flere år siden, ville det korrekte være å skrive: ”Men det var sånn bestemoren hadde villet ha det, …”

Videre mener jeg at forfatteren kunne forsøkt å stramme inn språket i forhold til unødvendige småord. Jeg gir noen eksempler:
S 19: «Ute blåste det surt, og det var en anelse yr i luften, så etter bare noen minutter rakk han å bli kald i den altfor tynne påkledningen sin.»
Her mener jeg ”sin” er et unødvendig, lite ord – det kunne like gjerne stått: ”… rakk han å bli kald i den altfor tynne påkledningen.”

S 69: «Dessuten bør vi finne ut hvilken kvinne det var avdøde omgikk,…»
Ordene ”det var” mener jeg er unødvendig fyll, det kunne stått: ”… hvilken kvinne avdøde omgikkes…”, men siden det er snakk om en helt spesiell kvinne, ville jeg kanskje heller skrevet om, til for eksempel: ”… finne ut hvem kvinnen var, som avdøde omgikkes…”
Ja, for det heter omgås, og omgikkes i fortid. Å omgå – omgikk betyr å unngå, og da blir meningen tvert imot.

S 46: «Han tok en slurk av drinken, og kjente velbehaget spre seg utover i kroppen.»
Ordet ”spre” antyder allerede at velbehaget forplanter seg utover, så her mener jeg man kunne droppet ”utover”, slik at det sto: ”… kjente velbehaget spre seg i kroppen.”

Jeg finner noen uheldige formuleringer.
Eksempel s 22: «Man drepte sjelden hverandre i Bærum, og man drepte i hvert fall ikke hverandre i kirker, resonnerte Mathias
Kanskje det heller burde stått noe a la: ”Det var sjelden folk ble drept i Bærum, i hvert fall ble de ikke drept i kirker, …”

S 28: «Navnet hans er kjørt gjennom straffesaksregisteret uten treff.»
Hva med: ”Det er søkt etter navnet hans i straffesaksregisteret, uten treff.”

S 50: «De hadde få fakta. En død mann. Drept brutalt i kirken
Jeg synes det er noe som skurrer med ”drept brutalt”, og jeg synes dessuten det terpes i romanen på det særlig uhyrlige i at et drap er blitt gjort i ei kirke. (Det føles unødvendig med så mye ”tell”, når forfatteren fra før har ”showed”.) Hva med å skrive om til: ”De hadde få fakta. En død mann i kirken. Brutalt drept.”

S 53: «Derfor sto han nå her, som så mange andre kvelder før, …»
Her mener jeg det holder med enten ”som så mange kvelder før…” eller ”som så mange andre kvelder…”

S 87: «Hun hadde sett omkomne etter krig og katastrofer på tv, men aldri vært konfrontert med døden på den måten.»
Her burde det vært stokket om, for eksempel slik: ”På tv hadde hun sett omkomne etter krig og katastrofer, men aldri…”

Noen ord blir brukt, som kanskje ikke er i alminnelig bruk:
S 35: «De satte seg på en benk i våpenhuset, som var klarert av teknikerne og fritt kunne avnyttes
”Avnyttes”, er ikke det et dansk ord? Det gir ikke treff i bokmålsordboka – hva med ”benyttes”?
S 108: «Vakker? Det er jo beiskade bare fornavnet
Jeg skjønner at ”beiskade” er et kraftuttrykk, men ikke noe veldig mange bruker i dagligtalen, tror jeg.
S 112: «Tilbake på politistasjonen samlet den lille gruppen seg på møterommet de hadde annektert
Annektere skal i følge ordboka bety ”ta med makt” eller ”tilegne seg” – man kunne kanskje tenkt seg et annet ord brukt her.
S 293 brukes ordet koreografi i sammenheng med gudstjeneste, som kanskje ikke passer så godt: «Det som bekymret henne mest var koreografien under gudstjenesten, samspillet mellom prest og organist og kirketjener.»

Jeg finner noen oppramsinger, eksempel s 66: «Politiadvokat Elisabeth Hegge var formelt sett etterforskningsleder, hun satt høy og slank og blond og alvorlig ved enden av det avlange bordet.»
Kanskje forfatteren kunne satt inn komma i stedet for to av ”og”-ene, eller kanskje han kunne kuttet ut ett eller to adjektiv?
Det samme kunne jeg ønsket s 78: «Han så rett og slett hyggelig ut, tenkte Brede, ingenting skremmende eller frastøtende eller avskrekkende med ham.»

Jeg har notert meg tre tilfeller der jeg mener forfatteren kunne valgt å sette inn kolon i stedet for komma:
S 89: «Brede gikk inn, nikket og sa tørt, «Jeg tror…»»
S 97: «Sara sukket høyt og sa, «Kom inn.»»
S 103: «… hadde hun ikke tatt hånden til seg igjen og sagt, «Kom inn.»»

Til slutt mener jeg forfatteren kunne vurdert enkelte kapitler, scener og passasjer med tanke på om de kunne vært kuttet. Kanskje er det til og med noen personer han kunne utelatt i historien – alt for å få en strammere regi og samle fokuset bedre om kriminalhistorien i boka.
Eksempel s 264, der Elisabeth Hegge og Brede Monsen tar en øl sammen. Det står: «Siden ingen av dem likte Ringnes, hadde han valgt San Miguel, mens hun drakk Corona.»
Dette mener jeg er typisk en setning som kunne vært strøket.
Kapittel 55 s 241-243 er utelukkende viet Bredes trening – hele kapitlet kunne vært strøket, uten at det ville gjort noe for boka som helhet. Vi vet fra før at Brede har begynt å trene, at han blir skikkelig støl etter ei treningsøkt, samt synes det er vanskelig å holde seg unna den gode maten og drammene. Men – det er jo også hyggelig å bli bedre kjent med hovedpersonen, så helt feil å ta med denne type scener, blir det nok aldri.

Dette ble mye pirk, men boka gir likevel en fin leseopplevelse, og allerede i februar kommer ny bok om etterforskerne Brede Monsen og Rikke Lindstad – det kan jeg lese på Gyldendals hjemmesider.