søndag 30. desember 2012

«Hjem til meg» av Trude Marstein

Utgitt av Gyldendal 2012

I denne romanen blir vi kjent med Ove Haugli, lege, ektemann og far, men kanskje først og fremst kjærlighetshungrende, fyrig og utrøttelig kvinnfolkjeger. Eller hva er han egentlig? Hva er det som motiverer, som driver ham til å jakte kvinner, stadig innlede nye kjærlighetsaffærer, stadig være utro?

Det er Ove vi følger i romanen, det er hans versjon av hendelsene vi får. Det virker som om ting bare skjer med Ove. Det livet har å by på, det kan han ikke motstå. Han tar for seg. 

Som vanlig i Marsteins romaner går vi ned på et detaljnivå når hun beskriver miljø, hendelser, personer, scener. Det gjør opplevelsen av de enkelte scenene nær, som om vi er der med Ove, ser og opplever sammen med ham. Hver minste lille ting han ser, ser vi også. Jeg liker Marsteins stil, men den er også utmattende, krevende. I denne romanen blir detaljene av og til for mye av det gode. Scener som er nokså uvesentlige for helheten tværes ut.
Eksempel s 338:
«Sara kom bort for å rydde av da jeg hadde spist ferdig, jeg hadde lagt fra meg bestikket samlet på skrå. Det hadde kommet flere gjester, det var klirring og stemmesurr rundt oss. Sara bøyde seg fram mot meg og trakk seg tilbake da hun løftet opp tallerkenen min og la den på underarmen sin. Smakte det? sa hun. Nydelig, sa jeg. Hun jobbet med raske bevegelser samtidig som jeg fikk en klar fornemmelse av at hun poserte foran meg. Liker du høsten? sa jeg. Både óg, sa hun, hun tok servietten min og la den på tallerkenen. Liker du sjokolade? sa jeg. Hun så på meg. Av og til, sa hun. Liker du vin, sa jeg. Absolutt, men mest øl, sa hun. Liker du masete menn, sa jeg. Hun åpnet munnen og lukket den igjen, smilte. Hvis de er pene, sa hun. Når slutter du på jobb i dag? sa jeg. I dag jobber jeg til åtte, sa hun. Kan du ta et lite glass med meg når du er ferdig? sa jeg. Med en vilt fremmed mann? sa hun. Vilt fremmed? sa jeg. Du vet jo hva jeg heter. Jeg har glemt det, sa hun. Hun smilte. Ove Haugli, sa jeg. Dessverre, sa hun. Sikker? sa jeg. Jeg har kjæreste, sa hun. Så snudde hun grasiøst og gikk nedover gulvet mellom bordene med baken til meg

Alle detaljene om bestikk og servise, som ledsager en ganske innholdsløs samtale i en ubetydelig scene – dette ble eksempel på noe som kunne vært utelatt.

Sitatet viser også at direkte tale ikke er satt i sitattegn og uten at man deler det opp med linjeskift, noe som gjør teksten mindre lettlest. 

Jeg fant romanen interessant. At den er utmattende og på grensen til slitsom, synes jeg passer Ove og utviklingen av historien. Jeg ønsker ikke å røpe for mye, men Ove roter det jo til for seg – at jeg blir sliten av ham og historiene hans er nok litt den samme følelsen han sitter igjen med selv, overfor seg og livet sitt. 

Språklig:
Jeg merket meg noen småting, som at forfatteren i enkelte setninger kunne stokket ordene for å få klarere fram betydningen av hva hun vil si. Eksempel s 124 «Vi satt på verandaen i flere timer og drakk rødvin med ulltepper.» Dette kunne vært stokket til: ”Vi satt med ulltepper på verandaen i flere timer og drakk rødvin.”

Av og til synes jeg kommabruken er i rauseste laget – slik at det hindrer flyten. Eksempel s. 214: «Leppene, og nesa, var i håret hennes.»
Hvorfor ikke like gjerne: ”Leppene og nesa var i håret hennes.”? 

Men alt i alt en velskrevet og interessant roman.

2 kommentarer:

  1. Fin anmeldelse du har skrevet:) Høres ut som en interessang bok:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Elin - takk for det. Ja, jeg har likt flere av Marsteins bøker - denne inkludert!

      Slett