fredag 21. desember 2012

«Alt jeg vil er å kysse deg» av Charlotte Glaser Munch

Utgitt av Cappelen Damm 2012

Sara, snart 15 år, er ofte barnevakt hos naboparet Adam og Mia, som har gutten Ivar. Sara har kommet flyttende fra Tromsø for en stund siden, men sliter med å finne venner på det nye stedet. Hun føler hun har god kontakt med voksne Mia, men da Mia og Adam skiller lag, mister hun mye av sympatien for Mia. Sara synes Adam er kjekk, og tenk alt Mia ødelegger ved å flytte fra ham! Sara begynner å dagdrømme om Adam. Det får ikke hjelpe at han er 14 år eldre enn henne – hun fantaserer stadig heftigere om hvor deilig det skal bli den dagen han endelig kysser henne…

At unge jenter forelsker seg i eldre menn, kanskje mistolker følelser som egentlig har utgangspunkt i beundring og sympati, er et kjent fenomen. Mange unge hungrer også etter bekreftelse og kjærlighet, og kan komme til å sylte seg ned i små og store forelskelser i ren uerfarenhet og kjærlighetssult. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i Munchs roman.

I korte ungdomsromaner er det vanskelig å ta opp flere viktige tema samtidig, på en måte som lar leseren komme skikkelig inn på dem. Jeg antar at Munch lar hovedpersonen være ny på stedet, for å forklare hvorfor hun ikke har særlig mange jevnaldrende venner og går så opp i jobben som barnevakt. Men hun får ikke til å behandle dette temaet rundt flytting og tap av venner på en fullgod måte, så kort som romanen er. Kanskje hun bare kunne nevnt/forklart hvorfor Sara går så mye alene, uten å si så mye mer om hvorfor de flyttet og hva Sara savner på det nye stedet.
Forelskelsestemaet synes jeg er det mest interessante ved romanen, og det virker som om dette temaet er det viktigste for forfatteren også. Vedrørende dette ble jeg veldig nysgjerrig og fenget, var spent på hvordan det skulle ende. Munchs løsning på ”problemet” er troverdig og representerer en god slutt.

Språket er greit, men ikke særlig mer enn det.
Det er det noe ved språket i romanen som får meg til å tenke at forfatteren holder igjen – det virker noe flatt, eller for jevnt, kanskje. Språket spiller på en måte ikke med mens det gir oss fortellingen, det understreker ikke dramatikken i handlingen – det bare går og går, jevnt og uberørt.
Av og til kommer forfatteren med noen bilder jeg ikke synes er særlig gode, som s. 75: «Jeg konsentrerer meg om å trekke pusten langt ned i tærne.»
Eller s. 128: «Jeg får fluer i blodet.»

Men alt i alt er dette en ungdomsroman jeg tror mange kan synes er fin å lese.

1 kommentar:

  1. Du har fått en award fra meg. http://www.askeladden-askeladden.blogspot.no/2012/12/award.html

    SvarSlett