fredag 23. november 2012

«Gutteselskap : en roman om Scotts ekspedisjon til Sydpolen» av Beryl Bainbridge

Utgitt av Genesis forlag, 2000
Oversatt av Kjell Olaf Jensen

I denne romanen får vi presentert historien om Scotts sydpolekspedisjon av de fem som ble med inn til selve polpunktet, som forteller i hver sine kapitler. Dette er forfatterens fiksjon, men grepet er altså å gi stemme til de fem som var med. 
Først ut er underoffiser Edgar (Taff) Evans, som forteller fra juni 1910, om forberedelsene til reisen, og om avskjeden. Dr Edward (onkel Bill) Wilson overtar fortellingen fra juli 1910. Deretter er det skipper og kaptein Robert Falcon (Con) Scott selv som får ordet, fra mars 1911. Nestemann er løytnant Henry Robertson (Birdie) Bowers fra juli 1911. Sistemann er kaptein Lawrence Edward (Titus) Oates fra mars 1912 – dette siste kapitlet er fra mennenes aller siste levedager.

Jeg mister aldri interessen for denne historien; oppdagelsen av sydpolen – eller ”kappløpet mot sydpolen”, som det blir kalt. Kappløpet mellom Amundsen og Scott om hvem som skulle komme først, vinne ære og berømmelse. Da jeg for noen år siden så DVD-en «The last place on earth» – en miniserie om Scott og Amundsens ferder – ble jeg veldig nysgjerrig på å få vite mer om hvor dårlig leder Scott kan ha vært. I filmen kom det fram at flere av mennene som var med ham – som han hadde hyret spesielt fordi de var kyndige på ulike områder – kom med berettiget kritikk av enkelte valg Scott gjorde, men ble regelrett overkjørt. Scotts ettermæle presenterte ham, like etter hans død, som en helt, mens man etter hvert, og etter lang tid, har greid å få fram stadig mer kritiske nyanseringer på hvem Scott egentlig var. Kanskje var han alt annet enn en helt? Kan han i stedet ha vært en overambisiøs drømmer, som grunnet uforstand og dårlig lederskap førte mennene sine rett i døden?

I denne romanen kommer noe av denne kritikken fram. Aller mest i Oates’ kapittel – her krangler han med Scott om hestene. Også Bill har et utbrudd i dette kapitlet, om valg av framkomstmidler – han som ellers støttet Scott i så å si alt. Jeg siterer fra s. 97:

«Det var mer enn én person som kom med innvendinger mot galskapen med å sløse bort hundrevis av pund på maskiner,» sa Bill. «Nansen, blant andre.» Nå ropte han også. «La meg minne deg om at da du spurte ham til råds, sa han hunder, hunder og atter hunder.» Etter dette utbruddet spankulerte han bort.»

Jeg lurte lenge på hvorfor forfatteren har valgt tittelen «Gutteselskap», eller «The birthday boys», som romanen heter på originalspråket. Men helt til slutt i boka skjønner jeg valget. Og det er så godt kommet på, at jeg fryser på ryggen.

Det eneste jeg savner i denne romanen, er et for- eller etterord, eller en referanseliste, der forfatteren oppgir hvor hun har hentet inspirasjon og informasjon fra. Jeg antar hun har lest de enkelte ekspedisjonsmedlemmenes dagbøker. Når Scott har ordet, synes jeg i alle fall jeg kjenner igjen tema og tone fra hans dagbok.

Ellers er dette en interessant, lærerik og engasjerende roman. Forfatteren får fint fram de ulike karakterene - de ulike stemmene - når de veksler på å fortelle. Det er virkelig som å lese fem ulike personers framstillinger.

Kanskje er det en fordel å være spesielt interessert i polarekspedisjoner og polarhelter for å ha interesse av denne romanen, men det burde ikke være noe krav. Anbefales!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar