fredag 7. september 2012

«Døden kommer til Pemberley» av P.D. James

Utgitt av Aschehoug 2012
Oversatt av Ragnhild Eikli


Året er 1803. Seks år har gått siden Jane Bennett fikk sin Bingley, og søsteren Elizabeth giftet seg med Mr Darcy og kunne flytte inn på Pemberley som husets frue. Den yngre søsteren Lydia ble gift med Wickham – etter først å ha flyktet med ham og skapt skandale. Herr og fru Wickham er ikke velkomne på Pemberley, men en kveld like før det årlige høstballet – som holdes til ære for Mr Darcys avdøde mor – kommer Lydia helt uventet til godset. Fullstendig hysterisk forteller hun at ektemannen er blitt myrdet i skogen på mr Darcys eiendom. Det viser seg å ikke være riktig at det er Wickham som er død, men det har blitt drept en mann, og omstendigheter omkring funnet av liket, gjør at Wickham straks blir mistenkt for å stå bak…

Jeg har lest noen av P.D. James’ kriminalromaner, og kjenner til enda flere av historiene hennes fra filmatiseringer sendt på NRK. James’ krimdramaer kan beskrives som klassiske krimfortellinger, de begynner ofte med et drap, for siden å følge en politietterforsker som arbeider for å få gåten løst, noe som gjerne skjer helt i slutten av romanen – kanskje med noen flere drap før vi har kommet i mål.
I denne romanen har P.D. James lånt Jane Austens univers, hentet fram igjen persongalleriet og miljøet fra romanen «Stolthet og fordom». Dette er et miljø mange av oss kjenner og er glad i. Litt spent på hva James’ har funnet på, ville jeg lese denne romanen.

James begynner med kort å gjenfortelle handlingen fra «Stolthet og fordom», presentere de viktigste karakterene og miljøet. Så er vi på plass i 1803 og James skal føre Austens historie videre. Der synes jeg det ganske fort går tørt, blir omstendelig og egentlig litt kjedelig. Dessuten virker språket liksom likeglad og ukonsentrert, enten det er originalen eller oversettelsen som gjør det; jeg får det ikke til å flyte når jeg leser. Kan det være at forlaget har hatt det for travelt med å få boka i salg, tatt litt lett på språkvasken og korrekturen?

Romanen er kanskje tenkt som en godbit til både de som liker Jane Austen og de som liker klassiske krimfortellinger. Jeg for min del synes ikke den treffer helt verken i den ene eller andre leiren. Jeg kjenner ikke igjen persongalleriet eller miljøet slik jeg husker det fra Stolthet og fordom, samtidig som krimhistorien ikke serveres på en måte som pirrer nysgjerrigheten i særlig grad.

Siden jeg hevder at språket kunne vært bedre, vil jeg til slutt – for spesielt interesserte – vise noen eksempler på formuleringer som jeg mener kunne vært bedre:

s. 42: «… hun ville komme tilbake om en times tid for å hjelpe dem med å skifte og stelle håret.»
Jeg skjønner at de ikke skal skifte håret, men det ble nesten fristende å lese det slik. Her kunne man for eksempel byttet rekkefølge på gjøremålene, så ingen misforståelse ble mulig: ”… stelle håret og skifte.”

S 73: «… lyttet etter om de kunne høre noe

S 105: «… en hylle var fylt med lysende, skinninnbundne bøker…»

S 150: «Dette var dagen da Darcy skulle ha møte med sin godsforvalter, John Woller, som skulle spise lunsj på Pemberley
Dette kunne man forenklet, til for eksempel: ”Dette var dagen Darcy skulle møte sin godsforvalter til lunsj på Pemberley.”

S 176: «Han har alltid ønsket å være beryktet, men neppe på den livstruende måten han nå er det.»

S 176: «… idet hun forsvant inn i hans omfavnelse
Hva med: ”… forsvant inn i hans favn”?

S 184: «Han forklarte seg i noe detalj…»
Hva med: ”Han forklarte seg (nokså) detaljert…”?

S 187: «… døde fra et slag mot bakhodet…»
Jeg tror preposisjonen ’av’ hadde passet bedre, slik at det sto: ”… døde av et slag…”

S 200: «Førsteinntrykket var at han var kommet inn i et fuglebur av skvatrende mennesker på et galehus

Jeg merker meg også en forkjærlighet for å bruke ordet ”skogland”. Enkelte steder synes jeg det ville passet bedre å bruke ordet ”skog”, som s. 225: «… flere steder var skoglandet fullstendig ugjennomtrengelig…»

S 234 finner jeg ordet ”ildrakeren”. Det riktige skal vel være ”ildraken”.

S 263: «Dette er et navn du aldri må ta i din munn, enten her i dette rommet eller noe annet sted…»
Her burde det stått ”… verken her i dette rommet eller noe annet sted…”

2 kommentarer:

  1. Synd boken ikke falt helt i smak, synd egentlig siden det høres til å kunne bli en veldig god bok med litt mer jobbing. Men siden jeg er så nysgjerrig må jeg nok prøve meg på den allikevel en eller annen gang:)Ønsker deg en god helg!:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gråbekka's Blogger!
      Jeg tror nok at boka kunne blitt bedre med noe mer jobbing, ja. Skjønner godt at du er nysgjerrig og vil lese selv for å se hva dette er for noe - slik var det med meg også. God helg! :-)

      Slett