fredag 3. august 2012

«Stolpesnø» av Marit Reiersgård

Utgitt av Gyldendal, 2012

Det er i slutten av januar, og det snør. Det er ikke koselig tiddelibom-snø, men tung, trassig snø, som skaper problemer og kaos på veiene, som dekker til og tynger.
Fem år gamle Oda får etter litt om og men lov av mora til å gå ut for å leke i snøen, med streng beskjed om å holde seg unna bilveien som ligger like ved huset. Da Oda ikke kommer tilbake når mora roper, og ikke er å se noe sted, greier mora så vidt å tøyle redselen ved å tenke at det må være David – Odas spanske far som er nektet samvær med datteren sin – som står bak forsvinningen. Da finnes Oda der et sted i verden – i live.
Det umake politiparet Bitte Røed og Verner Jacobsen har fått sin første sak å jobbe med i fellesskap; Bitte har nettopp begynt i ny jobb.

Det skjer andre dramatiske ting også, men jeg velger å ikke fortelle mer, bare gi deg denne uhyggelige opptakten. Da jeg leste starten av romanen satt jeg ute i den varme sola, men jeg syntes jeg kjente kaldgufsen fra all snøen som falt og falt…

«Stolpesnø» er forfatterens debut, og den står fjellstøtt. Forfatteren virker svært sikker språklig, det er god flyt og spenningen holdes oppe – nesten hele veien.
Kanskje blir det litt detaljert og omstendelig av og til. Kanskje kunne romanens siste, oppsummerende kapitler vært kuttet ut. Kanskje blir privatlivet til etterforskerne trukket litt for mye inn – men det er jo mange lesere som liker nettopp dette at hovedpersonene får framstå som vanlige, sammensatte mennesker – til å kjenne seg igjen i.
Plottet er ikke spesielt originalt – elementer og stemninger minner meg om Karin Fossum og Unni Lindell – men romanen er som sagt meget sikkert og bra utført, og har også sin egen stil.

Noen ord om tittelen: Den er original og fin, men hva er egentlig stolpesnø? Jeg ser for meg gjerdestolper der snøen ligger på stolpetoppene som store luer. Men skal jeg heller seg for meg snø så dyp at den dekker gjerdestolpene helt opp til toppen?

Til slutt gir jeg en liten smakebit, som viser Reiersgård evne til å farge enkelte scener med litt velkommen humor. Her besøker politiet et kunstgalleri; Bitte har ikke peiling på kunst:

«Da de rundet hjørnet ved Galleri La Naranja, hadde noen skrudd på lyset. Døra var åpen. En mann satt bak et bord i hjørnet og spratt opp da de kom inn.
-          Prisliste? spurte han forventningsfullt.
-          Hvorfor ikke, sa Bitte og tok imot arket. Lokalet besto av ett stort og ett mindre rom. Hun lot blikket gli over listen.
-          Gunilla Holm Platou, leste Bitte. – Henne er det da noe kjent med, eller?
Verner ristet på hodet og Bitte gikk litt ut på gulvet, studerte bildet av ei ku som gresset i rammekanten. Mannen kom opp på siden av dem med øynene vidåpne av salg.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar