tirsdag 7. august 2012

«Det er ikke så farlig med meg» av Jenny Jägerfeld

Oversatt av Kjersti Velsand
Utgitt av Aschehoug, 2012

I denne ungdomsromanen møter vi 17-årige Maja. Klær, hårfrisyre og oppførsel har hun møysommelig valgt for å vise omverdenen at hun er tøff i trynet. Da er det kanskje ikke så rart at ingen synes så fryktelig synd på henne eller viser rørende omsorg når hun kutter av seg tommelfingertuppen med en elektrisk sag i skulpturtimen, enda hun blør kjempemye!
Dagen etter reiser Maja til mamma – de er sammen annenhver helg. Men mamma er ikke hjemme, og i leiligheten ligger ting Maja vet mamma ikke ville reist noe sted uten. Hva har skjedd? Og hvorfor ringer ikke Maja hjem til faren og sier fra, eller til politiet og etterlyser mamma? I stedet lar hun humla suse og havner på en fest hos naboen. Der møter hun en som kaller seg Justin, og de får mer med hverandre å gjøre…

En roman om å finne seg selv – jeg tror mange unge vil kjenne seg igjen i dette at man skal spille tøff, man skal ha mange venner, være godt likt, man skal passe inn, og om hvor vanskelig det kan være å få til akkurat det. Det blir også vanskelig når man faktisk lykkes i å gi andre inntrykk av at man er en skikkelig tøffing som tar alt på strak arm, når det ikke er helt sant! Inni seg kan man være liten og redd, men det har man jo lagt opp til at ingen skal skjønne. Kinkig.

Historien er bygd opp rundt en del hendelser som ikke virker helt sannsynlige, men det blir framstilt i boka også at dette er rart, men slik ble det altså. Som at Maja ikke sier fra til noen om at mammaen er forsvunnet. Som at hun har hacket farens e-post og facebook-konto og leser alt han har av meldinger uten at han merker det. Som at en viktig melding fra mamma kommer på avveier uten at mamma sjekker det opp ekstra og sørger for at beskjeden kommer fram. Men det usannsynlige gjør ikke så mye. Romanen er absolutt fengende, og tar opp interessante tema.

Noen ord om tittelen og omslaget: På svensk heter boka «Här ligger jag och blöder», tittelen er på omslaget formet til en stor bloddråpe. Jeg synes den svenske tittelen var mye mer dramatisk og med fin dobbeltbunn, og når omslaget er som det er med den røde dråpen – hvorfor har man valgt å kalle boka «Det er ikke så farlig med meg» på norsk? Jeg får lyst til å si at det var et blodfattig valg…

Jeg kunne ønsket meg noen flere komma i teksten. Jeg har nevnt det i innlegg før, at jeg mener oppramsing av adjektiv skal ha komma imellom. Her har jeg blitt imøtegått av en anonym leser som mener at komma kan kuttes ut når det ene adjektivet står til det andre. (Hvis jeg forsto det riktig?) Hvis jeg skal gå i detalj, så har vi s. 209 et eksempel på at to adjektiver skal stå uten komma, for å få fram den riktige meningen: «lett svimmel følelse».
Mens jeg synes at det for eksempel på s 160 skulle vært et komma i «vakre glitrende vannet». Dersom det hadde stått ”vakkert glitrende”, hadde det vært noe annet.
Når vi snakker om komma, synes jeg også det for denne romanen kunne vært noen flere komma i setninger bestående av flere ledd. For eksempel s 103: ”«OK,» sa Justin mykt og trakk snørr opp i nesen med et grynt.”
For meg er det to handlinger i denne setningen som skulle kommet hver for seg, ellers virker det som om Justin både sier noe mykt OG trekker snørr opp i nesa på en og samme tid.

Jeg kunne også ønsket meg teksten satt med litt større bokstaver. Jeg vet godt at jeg – halvgammel kjerring med begynnende alderslangsynthet – ikke er i målgruppa, men likevel. God størrelse på bokstavene hadde gjort den litt lettere å lese.

Men alt i alt en god bok som trygt kan anbefales.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar