onsdag 25. juli 2012

«I skyggen av store trær» av Kristine Storli Henningsen

Utgitt av Gyldendal, 2012

Romanen innledes med at Regine – som har vært sammen med gift mann – får bekreftet hos lege at hun er gravid, ca ti uker på vei. Om hun skal ta abort, må hun bestemme seg raskt.
Karl Henrik besøker daglig sin dødssyke mor på sykehuset. For hver dag som går trekkes hun nærmere døden, mens Karl Henrik tar stadige små skritt – som å fjerne møbler fra leiligheten han inntil nå har bodd i sammen med moren – for å frigjøre seg den dominerende morens makt over ham.
Regine og Karl Henrik møtes tilfeldigvis på sykehuset da hun kommer fra legen, og han er på vei for å besøke moren. Dette møtet viser seg å være starten på noe...

Denne romanen ble jeg nysgjerrig på etter å ha lest Knirks omtale. (http://knirk.no/2012/05/i-skyggen-av-store-traer-kristine-storli-henningsen/)
Da jeg først hadde kommet i gang med boka, leste jeg den fort; jeg fant den både lettlest og engasjerende.
Forfatteren har tidligere utgitt underholdningsserien «Sofia på Måkøya» på Schibsted forlag. At hun er (tidligere) serieforfatter er aldeles ikke noe jeg har tenkt å bruke mot henne; det gjør det bare klart for meg at hun kan håndverket. Det som er en liten pussig ting er at Gyldendal tydeligvis ikke synes det er verdt å nevne forfatterens fortid som serieforfatter? På Gyldendals hjemmeside står det nemlig at Henningsen debuterer med denne romanen. Ja, hun ”romandebuterer”, men hun kan ikke sies å være et helt ubeskrevet blad som forfatter.

Jeg synes denne romanen er helt grei lesning, men jeg sitter igjen med noen tanker etter å ha lest den. Jeg burde kanskje ikke være så opptatt av sjangermerkelapper, men det er en grei måte å sortere på. Og forlag er (etter hva jeg skjønner) også glad i sjangermerkelapper, fordi bøkene da er lettere å markedsføre. Jeg skrev en kommentar til Knirks omtale, der jeg spurte om dette er en roman bare ment som underholdning, eller om det er en såkalt ”seriøs roman”.
Dette spørsmålet henger fortsatt litt i løse luften, for denne romanen er litt begge deler, synes jeg. Den har en del trekk som peker mot underholdningssjangeren (kjærlighetsroman/chick-lit), samtidig som den også har trekk som peker mot at forfatteren vil mer enn ”bare” å underholde. Romanens omslag peker mot at de anser boka som ”seriøs”; forlaget har heller ikke satt noen sjangerbetegnelse på boka.

Boka er som sagt lettlest; språket er enkelt og flyter lett, slik jeg liker det. Her og der kunne jeg ønsket meg noe større variasjon, og av og til merker man at forfatteren kanskje har vært litt for rask og har slurvet.
Eksempel:
S 9: «Så fikk hun øye på bildet på skrivebordet. Det var tre jenter, en liten jente i midten av to store, og alle hadde det lange, lyse håret til moren
Jeg skjønner selvfølgelig hva som er ment, men jeg tror det ville vært bedre å skrive for eksempel ”… og alle hadde langt, lyst hår, akkurat som moren.”

Eller s 20: «Han hadde sort hår, blek hud, store lepper og alvorlige, litt sørgelige øyne med mørke skygger under.»
I stedet for ”sørgelige øyne” ville jeg brukt ”sørgmodige”.

S 36: «Så gikk han ut i gangen og smalt døren igjen etter seg…»
Riktig her er: ”… og smelte døren igjen etter seg…”
Samme feil s 137: «Hun smalt håndflaten i nattbordet.»
Riktig skulle vært: ”Hun smelte håndflaten i nattbordet.”

Mye av handling og dialog virker kunstig og konstruert. Kanskje kan det passe, siden Karl Henrik skriver dialogene til såpeserien «Skjærgårdsliv»?
For meg blir det slik at selv om romanen fenget meg, stimulerte meg til hele tiden å lese videre, greide jeg likevel ikke å leve meg skikkelig inn i hovedpersonene, virkelig føle med dem eller tro på dem. Det er noe nærmest overdramatisk slik både Regine og Karl Henrik framstår, samt mødrene deres og flere andre personer i romanen. Det er også noe overdramatisk og lite troverdig ved enkelte scener som utspiller seg.

Jeg sier absolutt ja-takk til en roman som er spennende uten å trekke inn krimelementer, og denne romanen er absolutt verdt å lese. Likevel kunne jeg ønske at forfatteren tonet ned dramatikken (det teatralske), forsøkte å finne det store i det lille (som hun også gjør enkelte steder i denne romanen) – kanskje tenkte i noen tilfeller at ”less is more”. Litt mer bakkekontakt, litt mer sans for hva som er sannsynlig at kan skje, og – ikke minst – hvordan det er sannsynlig at replikker og dialoger lyder.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar